Her er innleggene siste tiden i Dagbladet, først 25.januar, dernest 26.januar, og så altså i går. Gjennomgangstemaet er å prøve å tegne bildet av en ekstremist, som kanskje kler Dagbladet godt. Og kanskje Dagbladet ikke likte svaret mitt til Nouri, ettersom de mener seg hevet over presseetikk om tilsvarsrett? Her er uansett tilsvaret (og nei, jeg løper ikke til Pressens Faglige Utvalg og klager, det er andre mer presserende ting å bruke energien på).
Ingen Mohammad, ei heller glede
Av Hege Storhaug, HRS
Jeg kan betrygge Shahriar Nouri forhåpentligvis en gang for alle at jeg langt fra gnir meg i hendene i hjertelige takksigelser når islamisten Mohyeldeen Mohammad tordner i norsk offentlighet, med brøl som stammer fra de arabiske stammene for 1 400 år siden (Dagbladet 2/2). Mine reaksjoner er nok motsatt. Mitt hjerte blør og mitt sinn fortviles over hvilke tilstander vårt politiske lederskap har lagt til rette for gjennom en uvettig innvandring og en like hodeløs integreringspolitikk.
Siden 90-tallet har jeg varslet i bok etter bok, i artikkel etter artikkel, i fjernsynsdokumentarer, og i rapporter gjennom Human Rights Service, om tilstander våre politikere med åpne øyer nekter å se. De siste ca ti årene er det særlig presset på frihetsverdiene fra islamistisk hold som har tatt nattesøvnen fra meg. Selv om mine dystre spådommer om en oppseilende verdimessig istid har slått til, bedret dette langt fra urolige netter.
For jeg bryr meg inderlig om mine medmennesker, om de kommende generasjoners frihetskår. Og som jeg har sagt til snart det kjedsommelige: det er de frihetselskende muslimene som er de første ofrene for islamismen. Senest denne julen fikk jeg nok en påminnelse om at denne påstanden stemmer. Jeg hadde besøk av en praktiserende sunnimuslimsk ung kvinne fra Pakistan, som også besøkte Norge som barn. For henne har landet vårt stått som det fremste paradis på jord grunnet den utstrakte friheten vi har hatt. Hun undrer seg nå hva som har skjedd. Hun hadde en drøm om kanskje en gang å bosette seg her i Skandinavia. Hun tviler nå, for som hun sa: ”forstår dere ikke at når dere tillater denne fremveksten av ekstremisme, så er det vi vanlige muslimer som kommer til å lide mest?” Da jeg fortalte henne om hetsen mot den fremragende danseren og nå også skuespilleren Adil Khan, konkluderte hun, som jobber som modell i Pakistan, raskt slik: ”Jeg har aldri blitt hetset eller truet, selv om jeg poserer på boards i alle pakistanske storbyer for tiden. Her ville jeg altså opplevd det motsatte.”
Tilbake til Mohammad: jeg har de siste månedene hatt kontakt med han både på telefon og per e-post. Motivet? Et ønske om å forstå hans verden. Hva som tippet han inn i de ”noe sære” ideene. Komme bak fasaden, inn i følelsene og fremtidsdrømmene hans også som et menneske av kjøtt og blod. Svar jeg får (e-post) ligger i denne gata: ”Jeg håper virkelig at du får fred med deg selv fru Storhaug, din sjel trenger fred og frelse, og den eneste veien til suksess i dette liv og neste, er gjennom underkastelse av Islam!” (Det er lov å trekke på smilebåndet, vel vitende at humor er særdeles vanskelig for islamister.) Sitatet over viser vel at håpet mitt om å rusle en tur med Mohammad i Larviks bøkeskoger, ble med et håp.
Nouri skal selvsagt ikke settes i samme bås som en Mohammad, like lite som jeg som kulturell kristen kan settes i bås med kristenfundamentalisme. Det tror jeg folk flest forstår. Og jeg forstår Nouri slik: vi er på samme lag, rede til å stå opp for frihetsverdiene. Han med bakgrunn fra skrekkregimet i Iran, jeg med bakgrunn fra sørlandsk sødme, der nå islamister også har fått fortfeste. (Jeg har med selvsyn observert dem i Arendals gater i samme ørkenmundur som Mohammad.)