Hege Storhaug, HRS
De franske jødene har en lang historie i republikken. De siste årene har antisemittismen hatt gode vekstvilkår, ikke minst grunnet den økende islamismen.
Et drap i 2006, et av de verste jeg noensinne har lest om, varslet på mange måter et veiskille. Torturen i 24 dager som til slutt tok livet av jøden med marokkanske røtter Ilan Halimi er den mest groteske handlingen i nyere tid begått mot en jøde i Frankrike, en hendelse som bidro til sjokkstemning i landet som sådan, og som utløste at 7 000 jøder samlet søkte asyl i USA.
80% of Halimis body had been burned with acid, as well as gasoline (possibly to destroy evidence of his captors’ DNA), to the point that he was difficult to recognize. He had severe contusions, blood blisters, and hematomas covering most of his body, to the point that he was more blue than flesh-colored, multiple broken bones, one ear and one big toe missing, and his testicles looked like “blackened oranges.
Den økende jødeforfølgelsen var varslet før denne groteske saken. I desember 2003 var den såkalte Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten, oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut til media sent i 2004.Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte til sammen 61 skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til jødehat (og sexisme). Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, ja, faktisk ble uttrykket ”allestedsnærværende” benyttet. Det ble avdekket at jødiske elever ble overalt både verbalt og fysisk, og å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Obin karakteriserte situasjonen for en ”forbløffende og brutal realitet”, og mente det nærmest er umulig for jødiske barn å få utdannelse på skoler i disse områdene. To år senere uttaler Obin seg til New York Times, og sier at situasjonen overhodet ikke har bedret seg, til tross for de mange forslagene til tiltak som ble presentert i rapporten.[1]
Situasjonen er på flere måter dramatisk for Frankrikes jøder, ikke minst etter den eskalerende konflikten mellom Israel og Palestina de siste få årene. Motstand og aggresjon mot staten Israel overføres til hat på etnisk jøder. Flere tusen jøder forlater nå årlig Frankrike for godt. Typisk bosetter de seg i USA eller Israel. I mars 2007 søkte en gruppe på mer enn 7 000 franske jøder om politisk asyl i USA. Søknaden ble sendt den amerikanske Kongressen, med samtliges signatur. Begrunnelsen for søknaden var ”økningen i antall antisemitiske handlinger begått av islamistiske fundamentalister”, som fører til at et ”betydelig antall” jøder ikke føler seg ”trygge lenger i Frankrike”. [2]
I asylsøknaden refereres det til den mest groteske handlingen i nyere tid begått mot en jøde i Frankrike, hendelse som bidro til sjokkstemning i landet som sådan. Det handler om drapet av Ilan Halimi. Ikke underlig er det bestialske drapet på Ihlan Halimi blitt et symbol på den økende jødeforfølgelsen i Frankrike.[3]
De i dag tre drepte jødiske barna, samt en rabbiner, kan bli et nytt tragisk veiskille som ytterligere kan sette fart i migrasjonsprosessen ut av Frankrike og typisk til USA eller Israel. Inntil videre kjenner vi ikke drapsmannens motiv.
Men vi kan slå fast følgende: Et Europa med en synkende jødisk befolkning er et ideologisk nederlag for kontinentet som knapt vil være til å leve med.