Rita Karlsen, HRS
Torsdag 6.oktober 2011, klokka nærmer seg 08:30. Jeg er på vei til et møte i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), der deler av BLDs statsbudsjett for 2012 skal legges frem. Mobilen ringer og i andre enden høres en alt annet enn selvsikker Barbro Bakken. Bakken er ekspedisjonssjef i BLD. Hun spør om jeg er på vei til møtet hos dem (BLD), som jeg bekrefter, og da kommer det som jeg antar BLD hadde forhåndsdefinert som en sjokkmelding. Bakken forteller at hun synes det er ”riktig at jeg vet – før jeg kommer til møtet – at vi (HRS) er blitt fratatt over halve bevilgningen for 2012”.
Det er om lag ti minutter til møtet starter, men Bakkens beskjed sender ingen sjokkbølge gjennom meg. Tvert om er jeg glad for at hun ikke seg meg, for det hånlige smilet mitt hadde hun kanskje ikke fortjent å få midt i ansiktet. Vi hadde nemlig forventet noen krumspring fra Lysbakken og BLD, og ble således heller ikke forundret over at det kom i tilknytning til statsbudsjettet. Nå gjensto det bare å finne ut hvordan de denne gangen hadde tenkt å knuse HRS – altså hvordan de skulle begrunne å fjerne over halvparten av vår bevilgning – i tråd med gjeldende regelverk.
Spillet
HRS, som tilskuddsmottaker fra staten, har til tider erfart en behandling fra statsforvaltningen som har vært så hjelpesløs og kritikkverdig at vi knapt har trodd at det var virkelig. Og da snakker jeg ikke om det politiske spillet, som kan være utfordrende nok i seg selv, men jeg snakker om det spillet som foregår i departement og direktorat – og som utvilsomt har fått et oppsving under Lysbakken, i alle fall hva gjelder behandlingen av HRS.
Det er bare én hake med det, nemlig at i statsforvaltningen skal ikke slikt spill foregå. Akkurat derfor er det laget lover, regler og retningslinjer i bøtter og spann som skal påse at de som forvalter våre skattepenger gjør det på en ordentlig måte. ”På en ordentlig måte” er altomfattende – vi har endog cirka 400 personer i et eget ekspertdirektorat, Direktoratet for økonomistyring (DFØ), som skal bidra til det, samt at vi har Riksrevisjonen som skal etterprøve at alt går riktig for seg i statsforvaltningen. Sistnevnte bedriver ikke bare regnskapsrevisjon, men kontrollerer også om forvaltningen skjer på riktig måte (og i tråd med gjeldende regelverk), såkalt forvaltningsrevisjon. (Saksopplysning: hvor jeg selv har jobbet).
Den til enhver tid (folkevalgte) regjering bestemmer selvsagt de overordnede politiske målsettingene, altså hva pengene skal prioriteres til, men når pengene fordeles kan det verken gjøres etter eget forgodtbefinnende eller på hvilken som helst måte. Det er faktisk derfor vi har departement og direktorater. Når regjeringen har bestemt seg for hvordan våre felles penger skal benyttes, sendes denne prioriteringen til Stortinget (statsbudsjettet). Når statsbudsjettet er vedtatt, eventuelt med de endringer som Stortinget foretar (som ved en flertallsregjering i realiteten er null), er det altså statsforvaltningen som skal forvalte våre felles penger på best mulig måte, og i tråd med det som nå er blitt Stortingets målsetting og intensjoner (idet statsbudsjettet er vedtatt).
På statsbudsjettmøtet i BLD den 6.oktober fikk HRS altså vite at over halvparten av vårt budsjett var fordelt til noen andre. Vi fikk ingen begrunnelse eller hadde mottatt noen informasjon på forhånd (om vi ser bort fra telefonen noen minutter før) som skulle tilsi en slik endring. På møtet, ledet av statssekretær Henriette Westrin, ble det sagt at de ”hadde fordelt pengene så godt de kunne”. Det er mildt sagt et snodig standpunkt da det kun var HRS som ble skadelidende. Men i dag vet vi jo at de ikke kunne bedre.
Når Stortinget overser feil
Verre er det likevel at fagkomiteen, Kommunalkomiteen, på Stortinget ble gjort oppmerksom på det vi mener kan være regelbrudd fra Lysbakken, forskjellsbehandling av oss og en oppvisning i elendig forvaltningsskikk fra Lysbakken og hans folk. (Vårt notat til Stortinget kan du lese her).
Vi møtte representanter for samtlige partier i Kommunalkomiteen (utenom Sp, som ikke svarte på vår henvendelse), en komité som for øvrig er ledet av Lysbakkens partikollega, Heikki Holmås. Men Stortingets fagkomité ”kunne” lite gjøre – de pekte på det faktum at det er en flertallsregjering. Og Holmås selv påpekte at halveringen av HRS’ budsjett var ”ønsket politikk”, hvilket vi ikke hadde andre innvendinger til enn at det likevel måtte skje innenfor gjeldende regelverk.
For nærmest å avvise problemstillingen ved å peke på en flertallsregjering, er i seg selv skremmende. Det kan tyde på at en flertallsregjering kan tillate seg å gjøre feil. At Stortinget vedtar det de selv mener kan være feil, gjør dem i så fall delaktig.
Så når Kontrollkomiteens medlemmer med de dypeste furer i pannen og sin mest sindige røst påpeker det svært alvorlige med ikke å gi riktige opplysninger til Stortinget, er det riktig nok, men det kan være at også Stortingets medlemmer må tenke gjennom egen rolle. Ja visst har vi ”meldt inn” vår sak til Kontrollkomiteen, men i seg selv burde det vært unødvendig. Da vi påpekte de faktiske forhold til fagkomiteen, burde det etter min oppfatning vekke bekymring hos samtlige partier, opposisjon som posisjon. Men det var kun ett parti, Fremskrittspartiet, som fant det vesentlig å påpeke Lysbakkens noe merkelige fremferd i en egen merknad i statsbudsjettet. Vel, rett skal være rett, for Håkon Haugli fra Arbeiderpartiet stilte riktignok et skriftlig spørsmål til den daværende statsråd Lysbakken, men hvordan han kunne være fornøyd med svaret fra Lysbakken er jeg mer usikker på. For etter min vurdering bevitner Lysbakken allerede her at han ikke forstår økonomireglementet og slett ikke dets virkefelt. Derimot viser Lysbakken i sitt svar at han og BLD tror deres forvaltning er fortreffelig, ikke minst relatert til deres ”skjønnsmessige prioritering” som han hevder er i tråd med Finansdepartementets veileder Etablering og forvaltnings av tilskuddsordninger, altså det vi hevder den ikke er. Det kan være at BLD hadde vært tjent med å lese vårt notat mer grundig, og ikke minst: ta våre innvendinger en smule alvorlig.
BLD i galgen
Departement og direktorat (sistnevnte er ofte tilskuddsforvaltere for et departement, men det er likevel departementets leder, statsråden, som har ansvaret) skal i sin forvaltning også påse at ingen forfordeles og at det ikke skjer en usaklig forskjellsbehandling. Lysbakken gikk i baret på begge deler, både hva gjelder forfordeling til selvforsvarskursene i tilknytning til SU og stiftelsen Respons, og forskjellsbehandlingen av HRS. I tillegg finnes en rekke andre tvilsomme prosjekter og praksiser. For eksempel fremkommer det i Nettavisen at Respons har millioner på bok, men likevel mottok de cirka fire millioner årlig i driftsstøtte av BLD. For HRS gjelder en annen praksis: Har vi penger på bok kalles dette ”driftsoverskudd” og vi må deretter betale tilbake det BLD (eller tilskuddsforvalter IMDi) mener er ”sin andel av de totale driftsinntektene”. Dette tilsier at vi, tydeligvis i motsetning til andre, ikke kan legge oss opp penger (hvis for eksempel staten skulle finne på å frata oss halve bevilgningen) uten å miste statsstøtte. Med andre ord er det avkortning av offentlig tilskudd hvis vi får inn private midler. Det sier seg selv at å drifte under et slikt regime er vanskelig. Men det skal tydeligvis ikke være likhet for loven og reglene.
Jeg er ikke det minste overrasket over at Lysbakken gikk av som statsråd, og jeg mener det er helt riktig at BLD nå henges i galgen. BLDs ”praksis” må filleristes, og byråkratene i dette departementet må ta en ny runde på egen profesjonalitet. Jeg lurer også på hvordan settestatsråd Kristin Halvorsen, som ikke har levnet noen tvil om hvor høyt hun skatter Lysbakken, vil behandle vår klage på BLD. Vi er ikke mer sikker på den klagebehandlingen enn på annen saksbehandling i BLD, så vi har også sendt klagen i kopi til Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen og Stortingets Kontrollkomité. (Klagen kan leses i sin helhet her).
Systematiske feil som gjengs praksis?
Men likevel gjenstår det mest sentrale spørsmålet: Er BLDs fremgangsmåten gjengs praksis i sentralforvaltningen?
Da statsminister Stoltenberg på gårsdagens pressekonferanse på Slottsplassen tok et ”respektfullt farvel” med det han betegner som den dyktige Lysbakken, lot det ikke til at han tok Lysbakkens informasjon om tiår med systematisk feil i departementets tilskuddsforvaltningen særlig alvorlig. Det er i mine øyne oppsiktsvekkende.
Det er å håpe at Kontroll- og konstitusjonskomiteen reagerer annerledes, og at de følger opposisjonens krav om en bred gjennomgang for å avdekke om flere departementer har brutt regelverket, med eller uten Riksrevisjonens bistand.
For det er nok best at statsforvaltningen raskest mulig starter sin egen gjennomgang, med eller uten pålegg fra statministeren. Tiår med skit kan rett og slett kreve en alvorlig vårrengjøring.