Rita Karlsen, HRS
Hendelsen er verken unik eller den siste vi vil høre om, noe som ikke minst historien i seg selv bevitner om hvorfor:
Den starter med en ung jente som intetanende skal ta bussen etter å ha vært på trening. En gjeng somaliske gutter i alderen 14-17 år stormer inn på bussen på Røa, og hiver seg over jenta med spark, slag og skjellsord. Mens den 17 år gamle Cecilie kjemper for å komme seg unna, er det ingen på bussen som prøver å hjelpe henne. Akkurat det stikker dypt hos Cecilie og familien:
– Det verste for henne var at det var flere voksne på bussen og ingen reagerte. Hun ble sparket fra alle kanter i flere minutter men ingen reagerte. Da bussen stoppet løp hun av bussen med de sju ungdommene etter seg. Bussen bare kjørte videre. Ingen hjalp henne, sier en oppgitt pappa til Nettavisen.
Cecilie kommer seg hjem og forteller faren hva som har skjedd. Sammen setter de seg i bilen for å finne gjengen, som de raskt støter på, samtidig med at de kontakter politiet. Faren forteller politiet at han har et balltre, og at han kommer til å knuse dem med mindre politiet kommer umiddelbart. Like etterpå dukker det opp fem politibiler og guttene blir pågrepet.
Men guttene utviste liten respekt for politiet, noe som kanskje ikke er så underlig. For det viser seg at de samme sju mindreårige guttene hadde blitt pågrepet for lignende forhold tidligere samme dag, men ble sluppet løs fordi de er under den kriminelle lavalder.
– De ble tatt avhør av og dimittert tidligere på dagen, og så skjer dette igjen. De er ikke gamle nok til at vi kan gjøre noe, sier politioverbetjent Dagfinn Kaldal ved Majorstua politistasjon til Nettavisen.
Denne pågripelsen ender således også hos barnevernsvakta, og så antakelig rett ut igjen:
– De bare lo til politiet og hadde ikke noe respekt, sier faren. Det samme bekreftes av politiet som sier at de også vare ufine mot politiet. Ungdommene ble overlatt til barnevernet samme kveld og hvor de havnet etter dette er ukjent.
– De ble pågrepet ved Røahagan og var veldig stygge i munnen overfor politiet under pågripelsen. De er mindreårige så de ble kjørt til barnevernsvakta og avhørt, sier Kaldal.
Det går bra med Cecilie, men faren er mest oppgitt over ”samfunnet”:
– Det går stort sett bra med henne nå, men hun har blåmerker på kroppen etter å ha blitt slått. De tok også hennes Iphone og forsøkte å ta veska. De snakket også veldig nedsettende til henne. De har et svært lavt kvinnesyn for å si det mildt, sier pappaen som likevel er mest oppgitt over at samfunnet – både de som satt på bussen og lover som skal beskytte oss – er maktesløse overfor en guttegjeng.
– Hadde jeg sittet på bussen og sett det som skjedde så hadde jeg i det minste fått stoppet bussen, sagt fra til sjåføren og ringt politiet. Gitt meg til kjenne og dratt oppmerksomheten mot meg og vekk fra en ung jente. Hva er det disse menneskene gjør med oss når vi ikke tør å hjelpe andre? spør han.
Faren stiller et betimelig spørsmål. Det kan synes som om angsten brer om seg for å bli innblandet i noe som også i ettertid kan få konsekvenser – noe også denne faren bevitner, da han selv velger å være anonym i redsel for hva guttegjengen kan finne på. For ikke så lenge siden hørte vi en lignende historie fra to jenter på nattbussen, og jeg har selv erfart hvordan berøringsangsten blokkerer når det oppstår ubehagelige situasjoner i et lukket rom, som en buss er, noe jeg har kommentert tidligere. Felles for disse historiene er at vi snakker om innvandrere, hvilket også tilsier at vi må tørre å stille spørsmålet om det er et innvandrerrelatert problem:
Mannen mener også at denne saken reiser andre samfunnsspørsmål. Han tror ikke at sju norsk gutter kunne vært like brutale mot datteren hans, men at dette er et fenomen som har blitt importert sammen med innvandrere.
– Vi er så livredde for å virke rasistiske, men dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det har med hva slags samfunn vi ønsker å ha. Skal de få følge etter barna våre og ødelegge psyken deres? spør pappaen.
Hva slags samfunn ønsker vi?
Selvfølgelig har faren rett: Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Men det kan handle om importerte kulturer og praksiser både hva gjelder grunnleggende verdier som kvinnesyn, menneskeverd og forståelse av vold. Problemet er derimot at en slik tilnærming nettopp er gjort rasistisk, og da gjerne av de som lever av rasisme. Den såkalte godhetsindustrien. For å påpeke at en spesiell type atferd er overrepresentert i visse grupper, jf. for eksempel også overfallsvoldtektene, blir raskt hevdet å være stigmatiserende. Den som best har svart på en slik påstand er Hanne Kristin Rhode, da hun sa det ikke var hennes fakta som stigmatiserte – det klarte disse enkeltpersonene utmerket godt selv ved sine handlinger.
Det er pinlig at, som i dette tilfellet, en somalisk guttegjeng skal få spre frykt og faenskap i et samfunn, uten at det samme samfunnet kan beskytte sine borgere. Selvsagt kan det være at dette er gutter som er hjelpetrengende, men så må de da få den hjelp de trenger slik at ikke andre blir skadelidende. For nei, jeg tror ikke, og det tror jeg ikke mange andre heller gjør, at dette er gutter som har noen gener som tilsier slik atferd. Det må komme fra et sted, og vi som samfunn må stoppe slik uønsket atferd. Den beste måten ikke å stoppe det på, er nettopp å bortforklare eller bortforstå enhver slik hendelse, slik som antirasismeindustrien er blitt en mester på. For en slik tilnærming vil antakelig bare skape mer av det vi ønsker å bli kvitt. Og jeg registrerer da også at i kommentarfeltet i Nettavisen er det nettopp kommentaren ”Vil Antirasistisk senter eller andre arrangere fakkeltog til støtte for denne piken?” som tiltrekker seg flest ”liker”.
Det finnes masse flott somalisk ungdom her i landet, og det er i første omgang dem det går ut over at noen ødelegger for alle. Men vit så, knapt noen tror at dette er representativt for alle somaliere. Det betyr derimot ikke at vi som samfunn kan unnlate å gripe fatt i de problemer der noen grupper er overrepresentert. For er det noe i de somaliske miljøene i Norge som tilsier at ungdommer kan opptre mer brutalt enn norske gutter, slik som faren til Cecilie påpeker? Her burde somaliere seg være de første på banen for å bidra til mer forståelse, heller enn å rettferdiggjøre seg selv og sin gruppe. For det er flere ting vi vet knytter seg til de somaliske miljøene, for eksempel at vold ikke trenger å være fraværende i barneoppdragelsen, at det er høy skilsmissefrekvens, mange enslige mødre, liten arbeidstilknytning, høyt khatforbruk, traumatiserte krigserfaringer etc. Har slike og lignende forhold, og eventuelt i hvilken grad, noen betydning? Hva kan vi som samfunn gjøre?
Og nei – kom ikke med forslag om egen forening for ditt eller datt. Det har vi mer enn nok av allerede, og min erfaring er at slike særforeninger bidrar til det motsatte av det som er formålet. Personlig er jeg kommet dit at jeg tror Norge ville være tjent med å legge ned alt såkalt integrerings- og mangfoldsarbeid og satse alle disse millionene på fellesarenaer: mer til grunnskolene, fyll opp bassengene, sats på tiltak i tilknytning til biblioteker, idretten – og ikke minst: fjern alle særordninger, uansett godt formål. Målet må være altoverskyggende: sats alt på fellesskapet og felles normer og verdier.