Gjengitt med forfatterens tillatelse.Mysteriet Breivik og veien videre?
Av Trond Temte Haug, Agderposten 29.mars 2012
Var det en kynisk massemorder vi var vitne til den 22. juli? Selve ondskapen inkarnert i en menneskeskikkelse? Som i over en time konsentrert og rolig dreper og lemlester vettskremte ungdommer, fordi moderpartiet er på ville politiske veier? Var han en gal ekstremist, idealist eller frelser, tilregnelig eller utilregnelig?” Slik åpner Trond Temte Haug kronikk i Agderposten, der han advarer mot at Breiviks handlinger legger lokk på debaten om islam og frihetsverdiene i Europa.
Hva skal vi på grasrota mene, når selv proffene er rykende uenige? At ryggmargsrefleksen vår sier at dette udyret øyeblikkelig må nagles til korset, og at strengeste straff er en selvfølge, er menneskelig og forståelig. Men kan hevnmotivet lett bli den søte kløe blant våre rettferdiggjørende motiver? Og vil en slik dom være moralsk riktig, hvis mannen er alvorlig psykisk syk? Kan det komme en dag, da vi som rettsstat igjen vil møte den sure svie? Da rettssystemet ikke lenger fungerte rasjonelt, kjølig og distansert? Ville en tilregnelig person klart det Breivik utførte? Så mange iskalde drap over så lang tid? Uten å være innelåst i en angstfull og syk verden, der hans virkelighet ikke lenger stemmer med vår? I så fall, hvor gal har man lov til å være, og allikevel bli definert som tilregnelig? Ikke vet jeg. Men tragedien har også andre sider, som blir en utfordring i tiden som kommer. Er Breiviks galskap ensbetydende med at alt i hans politiske budskap også er like sykt? Har hovedtanken i Breiviks manifest ingen relasjon til dagens politiske virkelighet? Og er det riktig å underslå det millioner av tilregnelige mennesker rundt i Europa også mener? Nemlig at islam faktisk er en alvorlig trussel for Europas frihet og demokratiske fremtid? Gir vårt politiske regime oss lov til å ha to tanker i hodet samtidig, uten øyeblikkelig å stemple oss som rasister eller islamofober? Breiviks uhyrlige ytring besto i å ta livet av 77 mennesker. Jeg tror de fleste vil være enige om at dette er en ytring som kvalifiserer til en livslang utestengning fra fellesskapet. Det vanskelige blir å bestemme hva slags utestengning. Og det må ikke bli slik at Breiviks personlige vendetta følelsesmessig gir fritak for det politiske Norge til å gå seriøst inn i problemene Europa og Norge har med islam. I denne forbindelse er kritiske betraktninger fra journalist og leder av Human Rights Service i Norge, Hege Storhaug, relevante og interessante. I sin siste bok «Rundlurt» leverer hun nok en gang brennaktuelle problemstillinger vedrørende islam, og hvilke verdier denne undertrykkende politisk-religiøse ideologien markedsfører. Hun spør om hvor lenge det norske folk skal holdes for narr når det gjelder de politiske problemstillingene vedrørende vår nasjons fremtid. Hvorfor forholder ikke politikerne seg til sannheten og en korrekt virkelighetsbeskrivelse, som er politisk og moralsk forsvarlig overfor velgerne? Hun viser videre til skremmende tall som viser at innvandringen er i ferd med å endre Norge som nasjon radikalt. Hun mener at en åpen og faktabasert debatt om innvandring og integrering blir helt avgjørende for vår befolknings fremtid, også i et menneskerettslig perspektiv. Jeg våger å påstå at journalister og redaktører har stor makt, mye større enn den vanlige borger til daglig kanskje er klar over. Hver eneste dag sitter de suverent og troner på sin redaksjonelle pidestall og luker vekk synspunkter de ikke liker. 70 prosent av journaliststanden hører hjemme i Arbeiderpartiet eller lenger til venstre. Det borger ikke for den store åpenheten til frie og kritiske ytringer. Storhaug underbygger også med solid tallmateriale sin påstand om at innvandringen fra ikke-vestlige kulturer er enormt kostnadskrevende for Norge. Innvandrerregnskapet har til nå vært et betent ikke-tema i det politiske miljø, og det hevdes stadig fra ansvarlig po litisk hold at et slikt regnskap ikke er annet enn et uttrykk for fremmedfiendtlighet. At innvandringen er nødvendig og lønnsom ser også ut til å ha blitt en hellig sannhet messet frem av politikere, godt hjulpet av forskere og mediefolk. Storhaug tilbakeviser også disse påstandene ettertrykkelig i boken. Men det aller verste av alt vi har måttet høre fra ytterste venstre fløy, med Marte Michelet og klassekampens Bjørgulf Braanen i spissen, er at Europas muslimer nå er blitt vår tids nye jøder. En påstand som historisk og politisk er fullstendig hinsides all fornuft og anstendighet. Sannheten er dessverre at Europas nye jøder nok en gang er jødene. Rapporter viser at det er muslimske ekstremister som i stor grad står bak det økende jødehatet i Europa. I Frankrike opplever jødene en stadig økende forfølgelse, og i skolene utsettes jødiske barn for trakassering. Tusenvis av jøder rømmer nå Frankrike for godt. Også i Norge opplever jødene forfølgelse og trakassering. Ukvemsord er ikke uvanlig i skoler med stor andel muslimske elever. Jeg vil i denne forbindelse igjen minne om at islamisten og ideologen Yusuf al-Qaradawi propaganderer fortsatt jevnlig via fjernsyn ut til millioner av muslimer verden over, budskapet om at muslimer må fullføre Adolf Hitlers Holocaust. Det er nærmest ikke til å fatte. Vi får også i media presentert løgner og historiske omskrivinger fra islamsk hold, som prøver å pynte på de ubehagelige fakta man må forholde seg til i Koranen, alle muslimers til alle tider udiskutable sannhet. Løgner som at islam betyr fred, eller at kvinner egentlig er friere i islam enn i vestlige samfunn. At Muhammeds favoritthustru ikke var et 9 år gammelt barn, men en voksen kvinne på 18, eller at islam forbyr drap osv. Fremtredende muslimske ledere i Norge tar ikke engang klart avstand fra dødsstraff for homofili. Til nød, under sterkt press, tar noen av dem avstand fra dødsstraff i Norge. Hva nå det skal bety? Som sosialdemokrat må jeg spørre om det er slike verdier vi ønsker mer av i Norge? Hvordan kan et demokratisk Europa stille seg åpen for islams lovgivning, når denne er klart definert som gitt av Allah, og skal overstyre all annen lovgivning? Hvordan kan dette skje i et demokrati som det britiske? Muslimske maktmenn over hele verden vet at enhver bedring av kvinners selvstendighet og personlig frihet vil føre til en katastrofal svekkelse av islam, og at de dermed mister sin makt over kvinnen. Derfor er de desperate etter å bure dem inne i burkaer. Jeg har hatt den tvilsomme gleden av å se hvordan disse kvinnene blir behandlet av sine ektemenn i tre arabiske land, siste gangen var i Qatar. Jeg husker godt en av dem hadde store problemer med å få i seg mat under det heldekkende forhenget, og en annen måtte følges av sin ektemann til toalettdøren, fordi hun ikke selv klarte å finne den i mørket. Barna kommuniserte med sine mødre bak et forheng. Ute på gatene, i butikkene, eller på kafeer og restauranter så jeg bare menn, enten det var dag eller kveld. Halvparten av befolkningen er tvunget til et liv innenfor hjemmets fire vegger. Bryter kvinnene disse reglene, risikerer de å få nese, ører og hår skåret av. Det var virkelig en kulturreise av de sjeldne. Det er denne ideologien og disse verdiene vi støtter opp under ved å legge til rette for egne muslimske skoler, og ved å gi islam «respekt», toleranse og religiøse og kulturelle særrettigheter. Problemet med islam og Europa, slik jeg ser det, handler kun om en eneste ting: Valget av hvilke verdier vi skal bygge fremtiden vår på.