Rita Karlsen, HRS
Som sikkert de fleste har fått med deg, har HRS valgt ikke å følge straffesaken mot Anders Behring Brevik. Vi følger sporadisk med på hva som skjer i rettssal 250, men personlig må jeg bare innrømme at saken gjør meg deprimert, motløs og til tider sinna. Og det skyldes ikke bare Breivik selv, men også ekspertveldet som velvillig gir sine kommentarer og analyser.
Breivik har drept 77 mennesker, mange av disse unge mennesker som knapt hadde begynt på livet og han skjøt dem mens de kunne se han inn i hvitøyet. Ingenting, og jeg gjentar ingenting, legitimerer det Breivik har gjort.
Likevel er det akkurat det jeg opplever er i ferd med å skje i rettssal 250. Breiviks gjøren og laden før 22/7 etterspores i detalj. Hva tenkte du da? Hvorfor skrev det du det? Hva mener du med …? Norge prøver å få svar på hva det var som fikk Breivik til å gjøre det grusomme han har gjort. Jeg har forståelse for det, og jeg har forståelse for at – selv ”en Anders Behring Breivik” – har de samme rettigheter som andre i rettsstaten Norge.
Men Breivik har til det hinsidige bevist at han ikke skjønner spillereglene i et frihetssamfunn. Kanskje følger han de regler som gjelder i et spill som World of Warcraft, som jeg for øvrig ikke aner hva er, eller kanskje han ikke skjønner hva spilleregler i sosial sammenheng er. Kanskje han rett og slett er det som på folkemunne kalles en einstøing, men han har også bevist at han er en livsfarlig einstøing. Så farlig er han, at dette er en mann jeg betviler noen gang igjen vil kunne nyte godt av frihet. Han har bevist at han ikke er i stand til å forvalte friheten, like lite som har han synes å ha forståelse for Norges grunnleggende frihetsverdier, som i min fortolkning er likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet.
Rettssaken handler således ikke om straffeskyld i seg selv, han har innrømmet hva han har gjort, men den handler om straffeansvar og hans forskrudde syn på hvorfor han gjorde som han gjorde. Breiviks fortolkning, slik jeg har forstått det, er at han måtte ”ofre” seg for å redde det fremtidige Norge, og Europa, fra (en for høy) innvandring og islam. ”Etniske norske” anser han som en urbefolkning som har rett, med grunnlag fra menneskerettighetene, til å beskytte seg selv og sitt land. Her er han ”ridderen”, eller hva han nå definerer seg som, som ved grotesk vold og død skulle bidra til å heve (volds?)terskelen for handling, ja endog for å unngå en fremtidig borgerkrig, hvor ulogisk det enn høres ut. Metodisk, sier Breivik, har han hentet inspirasjonen til å bombe Regjeringskvartalet og massakren på Utøya fra den islamistiske organiseringen al-Qaida.
Denne ”metodiske” forklaringen, eller kanskje mer tekniske, vekker tilsynelatende liten oppmerksomhet blant det havet av diverse eksperter som er dukket opp etter 22/7. Det som virkelig interesserer ekspertskaren er hvem som eventuelt måtte mene noe av det samme som Breivik – helt uavhengig av om disse aldri noen gang ville tenkt i retning av de ”metodiske løsningene” til Breivik. Konklusjonen fra disse ekspertene synes således klar: Alle som er kritisk til innvandringspolitikken, integreringspolitikken eller islam er høyreekstreme, serverer farlig tankegods, gir gjødsel til slike som Anders Behring Breivik, er islamofobe, besitter ikke kunnskap, ja rett og slett: de burde sette seg i skammekroken og forbli der til de ydmykt innser sitt eget forvridde verdensbilde.
Men dette er ikke bare for enkelt, det er også for simpelt. Til dette vil jeg også minne om at Breivik ikke er tiltalt for sine (politiske) meninger, men for sine handlinger. Og så må jeg raskt skyte inn (i angst for at noen skulle misbruke setningen foran): Hvilket ikke betyr at jeg går god for Breiviks meninger, i den grad de i hele tatt er hans. Jeg tror ikke, og har heller aldri tatt til ordet for, at muslimer driver en organisert spill for å ta over Europa, verken med ord, våpen eller fødsler. Jeg verken lider av islamofobi eller fremmedfiendtlighet, og jeg har heller ingen innvandringsskrekk eller tro, håp eller ønske om et ”etnisk norsk Norge”. Men jeg hadde før 22/7, og har det etter 22/7, en rekke meninger om innvandrings- og integreringspolitikken, og jeg ønsker en verdidebatt, altså hvilke verdier som Norge skal tuftes på, mer enn velkommen. Faktisk bevitner vel 22/7 mer enn noen gang hvor viktig dette er, men nei, det definerer meg ikke i retning av høyreekstrem. Faktisk like lite som de som i dag er fornøyd med innvandrings- og integreringspolitikken, kan defineres som venstreekstremister.
Den typiske fremstillingen er at det eksisterer en akse med to ytterpunkter; de venstreekstreme på den ene siden og de høyreekstreme på den andre. Venstreekstreme handlinger ”forklares” gjerne som en kamp mot en eller annen form for undertrykkelse eller urettferdighet mot mennesker, mens høyreekstreme handlinger stort sett kobles til en eller annen form for menneskeforakt. (Kuriositet: Merk hvordan høyreekstremisme versus venstreekstremisme defineres på Wikipedia).
Jeg ser ikke dette slik. I mine øyne er høyre- og venstreekstremister langt nærmere hverandre enn hva de antakelig liker å tro. Jeg ser på det som en (ikke lukket) sirkel der ekstremistene møtes på baksiden. Deres fellestrekk er at målet helliggjør midlet, derfor kan også begge grupper ta i bruk vold, og deres eget syn og oppfatning er overlegent alle andres. De lukker seg inne i sine egne grupper, eller ekkokamre som det visstnok nå heter, og danner seg sine egne menigheter med mål å angripe sine meningsmotstandere. Et av triksene er å gå til personangrep, altså devaluere motstandernes menneskesyn og (påstander om) mangel på kunnskap. Eller sagt på en annen måte: Det hjelper ikke hva den som angripes sier, angriperen vet best, og kjenner således de egentlige motiver. Forsøk på å forklare avvises med (dårlige) bortforklaringer, manglende selvinnsikt eller enda bedre: (påstander om å sette seg selv i en) offerrolle.
Så når Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i dagens avis spør ”Er det noen vi ikke hører?”, slår det meg: Hvem vi tenker Åmås på? Jeg tror ikke det er så mange som kan klage på at de ikke slipper til med sine synspunkter, men jeg er ikke like sikker på at vi alltid evner å høre så godt etter. Til det vet ”vi” allerede best, og ”vi” er mer opptatt av å demonisere de vi er uenige med.
Dette er for meg veien inn til ekstremisme: Vi slutter å lytte og å (faglig) bevege oss, vi drives inn i et forsvar av egne meninger og forblir der. Da kan vi også bli det vi ynder å tro at vi bekjemper: ekstreme.
Spørsmålet er om ikke alle hadde vært tjent med å være litt mer ydmyke og litt mindre bastante, det hadde i alle fall i min tolkning også gjort ”ekspertveldet” mer troverdig.