Rita Karlsen, HRS
NRK.no hadde i 2009 en befriende, men likevel alvorlig, reportasje om humor. Det befriende budskapet er at komikere må tulle mer med islam og rasisme, det alvorlige er at komikere har underlagt seg selvsensur. For som det het ”Mens komikere i Burma og Kina blir fengslet for å vitse om makta, er selvsensur snart det eneste som stopper norske humorister.”
Innfallsvinkelen til saken er interessant: makta? Hvilken ”makt” er det islam og rasisme har i vårt samfunn? Det opplagte svaret må vel være: den ”makt” vi (som samfunn) tillater?
– Der ytringsfriheten [er] begrenset er også ytringsfriheten til humorister begrenset, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.
– Et veldig dårlig eksempel er Burma, hvor en komikergruppe på tre menn lagde et show hvor de blant annet karikerte militærjuntaen og særlig lederen. Det førte til sju års fengsel, sier Egenæs.
Listen over ”dårlige eksempler” kan nok gjøres veldig mye lengre, nettopp fordi det i disse tilfellene er makta som rår. Makta har satt premissene og fordømmer deretter, med eller uten loven i hånd. I et land som Norge stiller det seg derimot annerledes – skulle en i alle fall tro.
Men stort sett risikerer norske komikere lite. Det mener i alle fall de som diskuterer ytringsfrihet i norsk humor på humorfestivalen i Stavanger denne uka.
– Det er forskjell mellom å begrense det juridisk lovmessig. Da har humoristene lov til å gjøre mye. Du ser Otto Jespersen brenner jo flagg, uten at det skjer noe. Det som er problemet er selvsensuren, sier Svein Tuastad som er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.
Statsviter Tuastad, Amnestys Egenæs og komiker Per Inge Torkelsen mente at de siste tabuene for norske komikere er rasisme og islam, som det nå var på tide at det tulles mer med.
– Jeg mistenker at en del komikere er forsiktige på det området, særlig etter karikaturstriden. Hvis humor bare underbygger fordommer og skaper mer grums, så er jeg glad hvis folk ikke kommer opp med mer. Men, det kan være problematisk fordi det legger lokk på spennende debatter som kunne hatt et godt utgangspunkt i humor, sier Egenæs.
– Å tulle med Muhammed betyr jo å inkludere. Nå er muslimer her da må de også finne seg i å bli tulla med, sier Tuastad.
Torkelsen viste til at Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen har tulla med religiøse ritualer, men han la ikke skjul på at dette er et minefelt.
R-E-S-P-E-K-T, brøler Harald Eia midt i beste sendetid
Av Jeanette, HRS, første gang publisert 8.november 2005, også tilgjengelig på engelsk.
«Tre brødre som ikke er brødre» har en fornøyelig sketsj som forteller at i land med lavt bruttonasjonalprodukt (BNP), er landets kapital ”respekt”. Jeg kommer selv fra et land med lavt BNP, Pakistan, men er nå så heldig at jeg bor i et land med ett av verdens høyeste BNP. Sånn sett skulle ”respekt-kapitalen” være et tilbakelagt stadium, men når Eia, forkledd som pakistaner, brølende forlanger RESPEKT, knyter det seg i magen min. Rett og slett fordi Eia har så ufattelig rett: Respekt i Vesten og «respekt» i et land som eksempelvis Pakistan, er ikke det samme.
Respekt er komplisert
Alle mennesker ønsker seg respekt. De fleste av oss jobber hardt og målbevisst for å oppnå respekt. Vi vet også at respekt går begge veier; man oppnår ikke respekt selv, hvis en ikke respekterer andre. Vi prøver derfor å gjøre oss fortjent til respekt. Og når vi opplever å bli respektert, gir det oss en god følelse. Kanskje kan vi si det så sterkt at en både må være respektert og respektere andre for å være lykkelig og oppleve harmoni i samvær med andre mennesker.
Men respekt er ikke enkelt å mestre.
Forskjellige holdninger til respekt Jeg har mange ganger undret meg over hva nordmenn mener med begrepet respekt. Med tiden har det gått opp for meg at ”respekt” ikke har samme meningsinnhold for nordmenn og oss pakistanere.
For pakistanere, også i Norge, anses respekt å være noe av det aller viktigste i livet. Likevel er det nettopp i de pakistanske miljøene jeg har erfart den største mangel på respekt. Allerede fra man er barn får man høre at ”uten respekt kommer en ingen vei”, og barneoppdragelsen bygger på ”respekt”: Respekt for foreldre, eldre, autoriteter, menn… Men respekten er klassifisert og organisert, jo høyere status og rang, jo høyere krav på respekt har du. Respekt er noe kan du forlange, hvis de riktige forutsetningene er tilstede. Mangler disse, så er det farvel til noe håp om respekt.
Gitt min egen opplevelse av mangel på respekt fra pakistanske miljø, spurte jeg forskjellige innvandrere og nordmenn samme spørsmålet: ’Hva legger du i begrepet respekt, og hva betyr respekt for deg?’ Svarene jeg fikk overrasket meg. Jeg hadde forventet at det ville være ulik holdning fra innvandrerne og nordmennene, men jeg skjønte ikke at det ville være så utrolig stor forskjell.
Innvandrere versus nordmenn
Innvandrerne jeg snakket med, alle som én, understreket at respekt er veldig viktig. De forklarte respekt med «å være lydig, ærbødig og ydmyk». Alle fortalte at respekt er noe man skal ha for de som er eldre og har mer livserfaring enn en selv. Dessuten skal kvinner vise menn respekt: Sin far, sine brødre og sin ektemann (og etter eventuelt ektemannens død skal hun vise samme respekten til sin eldste sønn). Denne ”respekten” innebærer at man ikke skal stille spørsmål ved en ordre som blir gitt av en som er eldre enn en selv, av ens foreldre eller av ens ektemann. Hvis man ikke opptrer lydig, ærbødig og ydmyk, så viser man heller ikke respekt. Et barn som ikke viser respekt til sine foreldre, utgjør en trussel for foreldrene og familiens ære. Skades familiens ære, kan ikke foreldrene ivareta barnas interesser. Respekterer man derimot sine foreldre, vil foreldrene ta avgjørelser som er til det beste for barnets fremtid. Er det oppstått ubalanse i familien, for eksempel at barnet er ulydig eller egenrådig, kan foreldrene og den øvrige familien gripe til trusler og tvang for å få barnet på rett spor. På denne måten ”læres” respekt.Nordmennene hadde en helt annen holdning til respekt. Alle tok utgangspunkt i det individuelle: at respekt handler om retten til å ha egne meninger, og retten til å tenke fritt og uavhengig fra andre. Toleranse og likeverd var de ordene som ble nevnt flest ganger, og som ble forklart med at respekt handler om å verdsette andre, men uten å la det gå på bekostning av sin egenverdi. Man må respektere uten å fordømme, forlange eller misbruke. Å avvise andres rettigheter, eller tro at man ”er bedre enn andre”, er mangel på respekt. Samtidig mente nordmennene at respekt ikke bare kan gå en vei. Man blir med andre ord ikke mer respektert enn den respekt en selv utviser. Har man respekt for hverandre er det grunnlaget for harmoni, sinnsro og fred. I tillegg til respekt for foreldre, familie, venner, må man også ha respekt for lover, regler og naturen. Er det oppstått ubalanse, det vil si at man ikke respekterer, er også ”straffen” individuell: det er ens egen ære som svekkes, og en kan ikke selv forvente å få respekt.
Forklaringen på mislykket integrering
Jeg tror at nettopp nordmenns og mange innvandreres totalt forskjellige oppfatning og holdning til respekt er en del av forklaringen på mislykket integrering. Se det som skjer nå i Frankrike – opptøyer og herjinger utført av først og fremst innvandrerungdom. Et ”ungdomsopprør”? Kanskje, men forklaring er neppe først og fremst at dette i hovedsak er muslimsk ungdom, i betydning at opprøret har utspring i religion. Men, det som jeg mener er sikkert, er at opprøret viser totalt mangel på respekt – både for det samfunnet de bor, de regler som eksisterer og for menneskene generelt. Men, da ”respekt” slik som Vesten oppfatter det.
I 1999 viste TV2 en politibetjent i Pakistan, storbyen Lahore, som på spørsmål om hvordan en skulle behandler ei datter som nekter å gifte seg etter foreldrenes ønske, svarte følgende: «Hvis ei datter nekter å gifte seg med foreldrenes utvalgte, må foreldre først og fremst prøve å overtale henne med mild og kjærlig tone. Hvis hun fortsatt nekter så må foreldrene true og skremme henne. Er dette nytteløst, må de tvinge henne. Dersom det ikke viser seg til hjelp, så….» Hvorpå han illustrerte resten av setningen med å simulere at han kuttet strupen over på henne. Dette sier altså ”lovens mann” til en tv-kanal.
Mange innvandrere har sitt opphav i land der respekt er noe en forlanger gitt sitt kjønn, sin status eller rolle. Det koker ned til kontroll og makt. Det handler om ”meg (som mann) og mitt”, ikke ”oss og vårt”. De brente bilene i Frankrike, eller de brente kvinnene i Pakistan, ja, vi blir rystet når vi hører om slikt, men tier i frustrasjon når forklaringen på hvorfor slikt skjer i Vesten er «rasisme». Vi må respektere andre kulturer. Respektere??? Hva menes?
Æresran
Skal vi i Vesten innlemme kulturer som er konstruert for å ha kontroll over andres liv? Foreldre som skal kontrollere hvem barna skal giftes bort til. Som skal kontrollere utdannelse og yrkesvalg for sine barn også, fordi barna skal være lydige ovenfor foreldrenes ønsker. Mannen skal ta avgjørelser for kona, som hun skal ”respektere”. Graden av krenkelse av menneskerettigheter er groteske. Kvinnens seksualitet er innlemmet i denne ukulturen på en stygg måte. Ordet ”voldtekt” heter (direkte oversatt) ”æresran” på urdu. I det norske samfunnet kan jeg miste min ære hvis jeg lyver, stjeler, bedrar osv. Men i Pakistan kan både jeg og resten av familien miste ære dersom jeg blir voldtatt. Men det finnes jo unntak: Blir jeg voldtatt av ektemannen som er utvalgt av foreldrene mine, er det ikke lenger ”æresran”. For da tilhører både min ære og seksualitet han, og da tar han bare noe som rettmessig er hans. Og siden dette ikke gjelder bare ett hjem, men alle, altså hele samfunnet, så er det umulig å bryte med denne levemåten. Denne automatisk tildelte maktposisjonen er en ”æresstilling” som man mister hvis man mister kontrollen over andre. Og hvis man mislykkes i sitt arbeid som hersker, må man gjenopprette den, koste hva det koste vil. Ellers blir man sittende igjen som taperen selv.
Det som skjer i Frankrike kan komme til å skje i Norge, kanskje ikke enda, men om noen år. Vi blir flere og flere, miljøene større, og kontrollen innad i miljøene brer om seg. Så kan selvsagt politikerne snakke om integreringstiltak som arbeid og utdanning. Jeg tror vi må begynne med å innse at verdigrunnlaget er forskjellig. Å lære om respekt er det som skulle vært obligatorisk, ikke islam og KRL. Vi må ha et fellesskap på samme respekt.