Norge skal endres dramatisk de kommende 30 til 50 årene. En endring som vil være uopprettelig. En endring som fikk Statistisk sentralbyrå (SSB) til å gå til innkjøp av kake. For ifølge SSBs prognoser vil nordmenn bli i mindretall i sitt eget land. Men hvorfor utløser slike tall kakespising, dertil akkompagnert av politisk festrus?
Nyheten om at nordmenn blir i minoritet i Oslo i ca 2040 og i Norge i ca 2060, ble presentert i mars måned. Verken Regjeringen eller Oslo bystyre uttrykte uro. Befolkningsveksten presenteres som en tilnærmet naturlov. Man undres: Er det slik at veksten er utenfor politisk styringskontroll?
Den ene ledende politikeren etter den andre stod frem og snakket som i festrus om alle arbeidshendene Norge får tilgang på. Men kan de samme fortelle hvilken type arbeidshender som vil komme til landet? Kan de samme fortelle oss hvor mange sykehjemsplasser, barnehageplasser og elevplasser vi må planlegge for? Hvordan må kapasiteten til høyere utdanning, offentlige transporttilbud og –traseer, boliger, veier – og en del til – tilpasses disse nye arbeidshendene? Har vi et arbeidsmarked som er tilpasset de nye arbeidshendene?
Om dette hører vi knapt noe, hvilket kanskje heller ikke er så underlig: Media stiller ikke spørsmål, men slår taktfast an tonen om det vellykkede flerkulturelle og globale prosjektet. De av oss som tillater oss å stille kritiske spørsmål skal visstnok, i kraft av å stille spørsmål, settes i skammekroken. Men ”alle” vet at befolkningsveksten er helt grunnleggende når regjeringene skal planlegge kommende års statsbudsjett. Det samme gjelder kommune-Norge.
Foreligger det en analyse av den sterke befolkningsveksten knyttet til økonomisk bærekraft for det fremdeles lille landet vårt? Så vidt jeg vet er svaret nei. Men det eksisterer håp og tro i bøtter og spann. Den ene ledende politikeren etter den andre uttrykker troen på å investere, da dagens investering vil være morgendagens inntekt, sies det. Men vil det i fremtiden være samsvar mellom nasjonens utgifter og inntekter? Vil vi se en skatte- og trygdeprofil som vil skape den velferdsnasjonen vi i dag kjenner?
Er jeg en superpessimist? Kanskje det. Men jeg har sett noen tall som skremmer meg, som eksempelvis forteller at Oslo på få år har gått fra en sunn kommuneøkonomi til å kunne ende opp som gjeldsslave (HRS-notat 2010, ”Oslo kommune gjeldstynges”, tilgjengelig på rights.no). Store investeringskostnader i for eksempel skole, kombinert med økte driftsutgifter, tvinger kommunen lengre og lengre ut på pengelånemarkedet.
Å vurdere Norges skatte- og trygdeprofil er videre å betrakte som en risikosport, for det er nemlig dette som kan omtales som et ”innvandringsregnskap”. Brochmann-utvalget prøvde seg på en forsiktig variant, som forteller noe om ulike innvandrergruppers manglende arbeidsmarkedstilknytning og/eller for tidlig overgang til trygd. HRS har tidligere stupt inn i dette temaet, da vi dokumenterte at den norske befolkningen betalte årlig i snitt 63 360 kr i skatt per person, og fikk 54 404 kr per person i trygder/overføringer. Innvandrergruppen totalt betalte i snitt 41 391 kr i skatt per person, og fikk 38 758 kr i trygder. En ikke-vestlige innvandrer betalte i snitt 30 458 kr i skatt og mottok 38 155 kr i trygder, mens en flyktning betalte 25 808 kr i skatt og mottok 43 508 kr i trygder (HRS-notat N-2-2009).
Er det inhumant og stigmatiserende å regne på mennesker? Gjør vi ikke egentlig det hele tiden? Som hva en sykehjemsplass koster, en elevplass eller hva det måtte være. Vi regner og beregner for å bedre kunne planlegge.
Til alle tider har det vært forskjell på mennesker. Skal forskjellene utjevnes må vi som minimum kjenne forskjellene.
Hva med verdienes bærekraft? Hvordan skal vi sikre et verdimessig fellesskap basert på frihetsverdier som likestilling, likeverd, religiøs frihet, personlig frihet og ytringsfrihet? Foreligger det en uttalt strategi for hvordan bevare lojalitet til velferdsstaten som sikrer skattevillige borgere? Så vidt meg bekjent er svaret (igjen) nei.
Men ja, jeg vet at Ap er bekymret. Internt. Jeg antar stillheten utad skyldes angst for å skape folkelig uro. Er dette en holdning som handler om forsvarlig politisk lederskap? Selvsagt vet Jens Stoltenberg og co at den rekordstore befolkningsveksten er en betydelig utfordring for landet – både økonomisk og verdimessig. Det er vel derfor eksempelvis Jonas Gahr Støre er satt til å lede det nye utvalget Samhold og Tillit, der de norske grunnverdiene og det folkelige fellesskapets fremtid er satt på agendaen. Mens Hadija Tajik er satt til å lede utvalget Den norske velferdsmodellen i en ny tid, et utvalg som skal legge føringer for Aps strategi etter valget i 2013.
Tajiks utvalg har allerede tatt til orde for at trygdeordningene må legges om ”dramatisk”. Betryggende? Tja, mon tro hvem som vil bli rammet? Dagens gamle? De som vitterlig har skapt all velstanden vi omgir oss med? De syke, de som i min tid har hatt vissheten om at en omsorgsfull velferdsstat stiller opp i nøden? Personlig har jeg, kanskje som den pessimist jeg er, inntatt et føre-var-prinsipp. Den pensjonen de i 60-årene i dag vil nyte godt av, er jeg sannelig ikke sikker på at jeg som snart fyller 50 år vil nyte samme glede av.
Det er altså bare å begynne å spare til alderdommen.
PS: Da SSB gikk til kakeinnkjøp i midten av mars rundet Norge det ”magiske” tallet fem millioner innbyggere. Hvorvidt det var kakefest hos SSB 27 år før dette, da Norge rundet fire millioner, og om det blir ny kakefest når Norge antakelig runder seks millioner om 11 år, vites ikke. Jeg synes uansett at det var usselt av SSB ikke å invitere oss i Human Rights Service på den statsfinansierte kakefesten. Hvorfor? Fordi lille HRS klarte å lage en befolkningsfremskrivning i 2008 (”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?”, også tilgjengelig på rights.no), som kom frem til ganske nøyaktig samme resultat som SSBs spådommer i år. Vårt resultat den gang ble dog latterliggjort av samme SSB. Slik går de politiske dagene…