Gjengitt i sin helhet med tillatelse fra Tybring-Gjedde.
Av Christian Tybring-Gjedde
Ingen snakker om de enorme velferdsutgiftene som kommer i kjølvannet av rekordhøy innvandring fra fattige land i Asia og Afrika.
Oslo by vokser raskt. Oslo er faktisk den raskest voksende hovedstaden i Europa. Ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste befolkningsfremskrivninger vil vi være ca. 800 000 mennesker i år 2027 og 1 million kun 10 år senere. Befolkningsveksten skyldes i all hovedsak ulike former for innvandring.
Oslos ordfører Fabian Stang og byrådsleder Stian Berger Røsland (H) var raskt ute med å applaudere tallene fra SSB, og finansbyråd Kristin Vinje (H) konkluderte med at tilflyttingen viser at Oslo er en attraktiv by å bo i. Er det virkelig noen som tvilte på at Oslo er en mer attraktiv by å bo i enn for eksempel Addis Abeba, Mogadishu eller Kabul? Og tror finansbyråden at det var denne refleksjonen Oslos innbyggere gjorde seg da tallene ble presentert?
SSBs tall er basert på prognoser og beregninger som forutsetter en videreføring av dagens innvandringspolitikk. Men det vil være opp til det politiske flertallet om SSBs prognoser skal slå til. Det kan jo ikke være slik at vi politikere skal abdisere fra styringen av landet og utøve politikk basert på prognoser fra SSB.
Hva om SSB varslet en befolkningsvekst som tilsa et innbyggerantall på 2 eller 3 millioner i løpet av et par tiår?
Helt nye utfordringer
Dersom den varslede befolkningsveksten i Oslo slår til, vil byen stå overfor utfordringer vi aldri tidligere har vært i nærheten av. Vi snakker altså ikke om tilflytting fra ulike kanter av landet, eller studenter som kommer til Oslo for å studere i noen år. Vi snakker heller ikke om såkalt arbeidsinnvandring fra våre samarbeidsland i EØS. Vi snakker i stor grad om mennesker fra Asia og Afrika, som ankommer Norge uten økonomiske ressurser eller relevant utdannelse eller yrkeserfaring. I mange tilfeller voksne mennesker uten skolegang, og som ofte hverken kan lese eller skrive.
Mens SSB varsler dramatiske tall, er politikernes eneste respons at det må bygges boliger, skoler og barnehager i hopetall og at det må investeres milliarder i infrastruktur. Vel og bra. Men, så langt er det ingen som snakker om de enorme velferdsutgiftene som kommer i kjølvannet av rekordhøy innvandring fra fattige land i Asia og Afrika.
Har vi politikere mistet evnen til å forstå at tempoet i innvandringen ikke skjer ved en tilfeldighet, men at den i stor grad skyldes politikken som føres? En politikk som alle partier, bortsett fra Frp har sluttet seg til. For øvrig en politisk alenegang som et samlet Medie-Norge i ulik grad og styrke har karikert og mistenkeliggjort.
La det være sagt med en gang; like lite som kritikk av utdanningspolitikken er kritikk av elever, eller kritikk av helsepolitikken er kritikk av pasienter, så er kritikk av innvandringspolitikken kritikk av innvandrere. Nettopp dette poenget kommer kanskje klarest frem når også mange med innvandrerbakgrunn mener at antall nye innvandrere øker for raskt. Men, til tross for dette, så fortsetter flertallet å toe sine hender.
Opptatt av enkeltsaker
Så kan man selvfølgelig helt korrekt hevde at innvandringspolitikken ikke styres fra Oslo Rådhus, men fra Stortinget. Men hvor ofte debatteres de mer vidtrekkende konsekvensene av dagens innvandringspolitikk i det huset jeg selv sitter? Absolutt aldri. Nei, på Stortinget er man opptatt av enkeltsaker, og finner tilfredsstillelse i kortsiktig snillisme. Ingen våger å løfte blikket og utfordre godhetsregimet.
Er det et folkekrav å doble Oslos befolkning de neste 30 årene?
Neppe.
Jeg er overbevist om at flertallspolitikerne ikke blir kontaktet av frustrerte velgere med krav om raskere tempo i befolkningsveksten. Det gjør heller ikke jeg. Men jeg møter mange som synes byen vokser og endres for raskt. Mennesker som i sin hverdag opplever at befolkningseksplosjonen fører til redusert trivsel og livskvalitet. Det være seg boligbygging, kollektivtrafikk, bilkøer eller plassmangel i barnehage og skole. Mange opplever også at lokale skolekorps, kor og idrettslag sliter med rekrutteringen, ikke minst på ledersiden. Det vil være spennende å høre hvilke tilbakemeldinger ordføreren og byrådslederen får i sine omgangskretser og nabolag. Selvsagt bør det bygges boliger og infrastruktur på bakgrunn av fremtidig behov, men hvorfor bygge for et behov man gjennom politiske vedtak kan begrense?
Må lære av andre land
En passiv aksept av SSBs varslede befolkningseksplosjon vil skape store utfordringer for Oslo kommune og for byens innbyggere. Noen vil være av økonomisk art, noen vil være sosiale, men de største vil sannsynligvis være knyttet til kultur og religion. Det er ubegripelig for meg at et stort flertall på Stortinget ikke vil ta lærdom av erfaringer gjort i andre land i Europa. Istedenfor forsøker stortingsflertallet og journaliststanden å overbevise seg selv og andre om at nettopp Norge vil bli det første landet som lykkes.
Jeg skulle ønske jeg kunne slutte meg til optimistene, men dessverre så trekker realisten i meg i motsatt retning.