Hege Storhaug, HRS
Fra mitt ”stuevindu” fremstår innvandringsfeltet som det mest uetterrettelige politiske feltet, der det også er størst uvilje mot å få fakta på bordet. Jeg vet jeg kan ta skammelig feil, men jeg sier det som det er fra mitt utsiktsvindu.
Da Kristin Halvorsen var på stemmejakt i pakistanske Punjab i 2005 og takket norskpakistanere på ferie der – med dupatta (slør) over hodet – for at de hadde bygget opp Norge, forstod jeg umiddelbart at det måtte være en grov usannhet. Den gang hadde vi dog ikke tall på bordet, men med alle de sosiale problemene blant norskpakistanerne, all utenforskapen, ikke minst blant kvinnene som i liten grad bidrar økonomisk til samfunnet, for ikke å snakke om taxijukset som i senere tid har blitt avdekket i massiv skala, kan det ikke være andre grupper som konkurrerer om å koste Norge mer gjennom tidene enn pakistanerne, også på grunn av befolkningsstørrelsen. Dagens antakelig mest kostnadskrevende er nok somalierne, grunnet stort sett samme forhold.
Det måtte gå syv år til etter Halvorsens uttalelse i Punjab, før SSB fant det ”forsvarlig” å legge en form for innvandringsregnskap på bordet. Tre år før dette la dog HRS et slikt regnskap på bordet. Det var altså i valgåret 2009, og derfor ble antakelig rapporten tiet i hjel av media. FrP kunne jo tjene på å få fakta på bordet, fakta Carl I Hagen har etterlyst siden 90-tallet, og som den nye partilederen Siv Jensen senest i trontalen i 2009 også etterspurte. Uten faktisk kunnskap er det jo som kjent vanskelig å stake ut en kurs for den økonomiske fremtiden.
Tankene rundt motstanden mot sannheten og hva meningsmotstandere har tillat seg av injurierende utsagn, går særlig til den gang FrP etterlyste et innvandringsregnskap fra talerstolen i Oslo bystyre i 1996, som fikk ringvirkninger helt inn i våre dager. Dette er bakteppet: Etter kommunevalget i 1995 var det et rent borgerlig flertall i Oslo, og Høyre prøvde først å inngå samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti om å danne byråd, da med støtte fra Fremskrittspartiet. Allerede under disse forhandlingene var rabalderet om innvandrerregnskapet i gang. Under forhandlinger i Oslo bystyre 24. april 1996, trakk Venstres Odd-Einar Dørum frem nazismekortet. Bakgrunnen var at FrP hadde fremmet forslag om at ”de identifiserbare kostnader for Oslo kommune som den førte innvandrer- og flyktningpolitikken påfører kommunen” skulle utregnes, slik at Oslo kommune, med høy andel innvandrere, eventuelt kunne kreve økt økonomisk kompensasjon fra staten. Fra talerstolen repliserte Dørum: “Det var en gang slik, og jeg antar at ingen av de som har operert med innvandringsregnskap mente det, men for 50-60 år siden var det en mann som takserte et menneske til 25 kroner i mineral- og fettverdi.”
Stort mer ondskapsfullt, virkelighetsfjernt og uansvarlig kan vel knapt en politiker uttale seg?
Det har med all tydelighet altså vært en voldsom uvilje mot å se virkeligheten i øynene. Kanskje også godt illustrert med hvor viktig det har vært for mang en aktør å tilsløre fakta, som da Aftenposten dagen før lillejulaften 2008 kunne melde på forsiden at ”Innvandrerregnskapet går i pluss”. Avisens Per Anders Johansen hadde tatt for seg trygdeytelser til seks utvalgte ikke-vestlige grupper, og målt ytelsene opp mot hva de samme gruppene betalte inn i skatt. Materialet var ulike statistikker fra SSB, regnestykket stod journalisten for. Dagen etter, på lillejulaften, gikk Aftenposten ut på lederplass og tok avstand til SSB sitt regnestykke, under tittelen ”Går i pluss”!
Media har altså aktivt ønsket å formilde at innvandringen er økonomisk lønnsom og en forutsetning for velferdsstaten. Det samme har en rekke andre personer/politikere. Professor Frank Meyer i flerkulturelle studier ved Høyskolen i Oslo slo dette fast i et avisintervju i Noblad 6.september 2006: ”I de siste tiårene har forskere, byråkrater og politikerne i økende grad oppdaget at Norge ikke kan bevare dagens velferdsnivå uten innvandring.”
Forfatter, tidligere leder av Rød Valgallianse og eksredaktør av Klassekampen, Jon Michelet, uttaler seg i liknende ordlag i Dagbladet 11.august 2008: ”Massiv innvandring er avgjørende for å beholde velferdsstaten”.
Men man må ikke ut på ytre venstre politiske flanke for å finne slike urimelige påstander: ”Mer innvandring er en styrke, ikke en byrde, for det norske samfunn. Allerede i dag er det en kjensgjerning at Norge stopper opp uten innvandring. Overalt i vårt samfunn er det innvandrere som gjør en uvurderlig innsats for å skape mer verdier til fellesskapet,” skrev Anne Solsvik, leder av Unge Venstre, og nestlederen Jonas Stein Eilertsen i Dagbladet 11.april 2008.
Kristin Clemet er et av høyresidens fremste talerør for denne holdningen. Som hun blant annet skrev i Dagbladet 25.mars 2009: ”Problemet er ikke at innvandrere tar jobbene våre, men at de ikke finner arbeid og derfor må leve av trygd og sosialhjelp. Men vandring gir økonomisk vekst og derigjennom økt velferd. Dessuten viser forskningen at innvandrerbefolkningen ofte bidrar positivt til velferdsstaten, altså at de betaler mer inn i skatt enn de tar ut i trygd.” Mon tro hvilken del av innvandrerbefolkningen hun har i tankene?
At statsminister Jens Stoltenberg så sendt som i 2010 manipulerte virkeligheten på samme måte, da han til Ap i Oslo hevdet at innvandringen var en ”økonomisk berikelse” (og ditto ”kulturell berikelse”), understreker for meg hvor ytterst uredelig og stemoderlig temaet har blitt behandlet i det offentlige rommet.
Som jeg skrev i lenken rett over her, skal Norges befolkning skiftes ut, først i Oslo og der det er “No return” for Groruddalen i første omgang (nordmenn i minoritet om ett til to år), Oslo i neste innen ca 15 år, dernest Norge ca midt på 2050-tallet, gitt at dagens innvandringsnivå videreføres.
At Oslo og Norge blir fattigere de kommende tiårene, slik utsiktene er for Danmark kan det være liten tvil om. I dag kom det også nye tall fra naboene våre på den andre siden av Skagerak, som viser hvorfor vi blir fattigere: Det handler om arbeidshendene, alt for mange får vi ikke tak i. I Danmark viser den nye statistikken at hver sjette ikke-vestlige er arbeidsløs, mens for vestlige innvandrere er tallet hver tolvte, og blant danskene er det hver attende som er arbeidsløs.
Ja, det var også med god grunn Dansk Nationalbank i tredjekvartalsrapport i 2008 slo fast at det kun er ”superinnvandreren” som gjør et land som Danmark eller Norge økonomisk rikere. Superinnvandreren kommer ferdig utdannet til landet, går rett i fulltids arbeid og betaler like mye skatt som en gjennomsnitts danske. Hun eller han henter ingen familie til Danmark, og forlater Danmark før pensjonsalderen. For: vi alle koster velferdsstaten, gjennom barnehage, grunnskole, videregående skole, høyere utdannelse, helse og mye mer. Man skal ha god skatteevne som voksen gjennom et langt arbeidsliv for å gå i pluss.
Da kan vi egentlig bare lene oss tilbake og vente på neste mann ut som snakker om (generelt) økonomisk lønnsom innvandring, og at uten innvandringen stopper Oslo og Norge opp.