Rita Karlsen, HRS
Under overskriften ”Gjør innvandring det lettere å finansiere velferdsstaten på lang sikt?” har SSB i dag publisert en rapport om innvandring og økonomi. Det er etter hva vi forstår, den første i sitt slag fra SSB. Rapporten bygger på beregningene som ble gjort på oppdrag for Velferds- og migrasjonsutvalget (Brochmannutvalget) som leverte sin NOU mai 2011.
Til advarsel for alle som frykter tall knyttet til innvandring: ikke les videre, for svaret på spørsmålet over er nei. Rapporten Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring konkluderer med innvandring fra vestlige land, i alle fall på kort sikt (til de selv blir gamle), vil være lønnsom for Norge, mens innvandring fra ikke-vestlige land er og forblir en utgiftspost. Og som HRS tidligere ha konkludert i ”Tell ikke meg – Innvandringens kostnader og velferdsstaten” (2009): Norge kan ikke hvile på oljen, så det avgjørende er at folk er i jobb og betaler sin skatt.
Eller som det heter fra SSB:
En varig økning i innvandringen fra EU-land, Amerika og Australia vil i noen grad lette presset på offentlige finanser ut dette århundret gjennom langsommere aldring av befolkningen og økte skatteinntekter. Innvandring fra lavinntektsland svekker derimot offentlige finanser. På svært lang sikt vil ikke innvandrere som har samme økonomiske atferd som dagens ikke-innvandrere løse velferdsstatens finansieringsutfordringer, for også disse vil bruke velferdsordningene. Yrkesaktivitet er avgjørende for utviklingen.
SSB påpeker at Norges økonomi per i dag fremstår som solid, men etter 2020 vil avtakende oljeproduksjon, lavere vekst i skattegrunnlag og sterkere vekst i offentlige utgifter som følge av en aldrende befolkning, gradvis føre til mer anstrengte offentlige finanser.
Spørsmålet rapporten søker å besvare er om innvandring på lang sikt kan lette presset på offentlige finanser. Her er spesielt sysselsettingen viktig, fordi det er den som bidrar til skatteinntekter for staten, samt påvirker pensjoner og andre offentlige overføringer.
Innvandrergrupper og skatte- og trygdeatferd
De økonomiske beregningene fanger opp hvordan lønnet arbeidsinnsats påvirker ulike offentlige inntekter og utgifter. I denne sammenheng ser SSB på betydningen av innvandrernes opprinnelse (landbakgrunn), familieinnvandring og økonomisk integrering. Spesielt beregner SSB virkningen av at 2.generasjon/etterkommerne (norskfødte med innvandrerforeldre) fra ikke-vestlige land (lavinntektsland) arver sine foreldres yrkesdeltakelse og bruk av trygdeordninger, sammenlignet med (at de blir lik) den norske befolkningen (eller ikke-innvandrerne, som SSB sier).
Innvandrerne deles inn i tre landgrupper:
· Landgruppe 1: Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand (utgjorde 23,6 % av 1. og 2.generasjon i 2010)
· Landgruppe 2: Østeuropeiske EU-land (14,5 % i 2010)
· Landgruppe 3: Resten av verden (61,8 % i 2010)
(Hva gjelder landgruppe 3 vil jeg anta den følger vanlig definisjon fra SSB, det vil si at Øst-Europa utenfor EØS, Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika og resten av Oseania).
Forskjellene i yrkesaktivitet og annen økonomisk atferd som er studert, er tallfestet på grunnlag av inntektsstatistikken i 2006. Forskjellen er kontrollert for alder, kjønn og botid.
Bruker gamle tall
For å fange opp at innvandrere også blir gamle, dør, og får barn som også blir gamle, er ulike fremskrivninger frem til 2100 benyttet. Som sammenligningsgrunnlag benyttes en såkalt ”referansebane” for utviklingen i norsk økonomi. Ifølge SSB kan referansebanen betraktes som en normalutvikling. Men det er verdt å merke seg at denne bygger på SSBs middelalternativ i befolkningsframskrivningen – dertil fra 2010, som SSB selv har innrømmet at de bommet stygt på da de kom med sin nye fremskrivning i år. SSB benytter altså i denne rapporten gamle tall som de vet burde vært oppjustert. I tillegg forutsetter de at 2.generasjon (norskfødte av innvandrere) får den samme økonomiske atferden som den norske befolkningen (ikke-innvandrere).
Virkninger over innvandrernes livsløp
For å belyse hvordan en gjennomsnittsinnvandrer påvirker norsk økonomi i løpet av sitt liv, heter det at de først ser på ”stiliserte scenarioer”. Her tenker de seg at innvandringen fra hver av de tre landgruppene øker med 5 000 personer i (kun) året 2015. De presiserer at en slik endring er for liten til å gi nevneverdige makroøkonomiske virkninger, men vil kunne gi innsikt som er viktig for å tolke større endringer i innvandringen.
De finner da at innvandrerne fra landgruppe 1 og 2 (EU-land, Amerika og Australia) bidrar til å lette presset på offentlige finanser frem til rundt 2050. Dette fordi de da er relativt unge og yrkesaktive (hvis de er i jobb), og genererer således mer skatteinntekter enn offentlige utgifter. Men så blir de ”konsumenter”: deres bruk av offentlig velferd vil koste mer enn økningen i skatteinntektene. Dette også når SSB tar hensyn til at deres barn etter hvert blir skatteytere.
Derimot finner de at innvandringsøkningen fra landgruppe 3 (lavinntektsland, eller det som vi før betegnet som ikke-vestlige land) isolert sett vil svekke offentlige finanser i hele analyseperioden frem til 2100. Dette fordi denne gruppen i gjennomsnitt har lavere arbeidsinntekt og høyere mottak av offentlige overføringer enn den øvrige befolkningen. Ikke unaturlig er virkningen sterkest de første tiårene etter ankomst, samtidig med at de sjelden utvandrer igjen og har høyere fruktbarhet (blir flere i 2.generasjon, eller som SSB sier: det genereres flere norskfødte barn enn ved innvandring fra andre land). Videre heter det fra SSB at ”Etter hvert som disse kommer i arbeid, dempes den negative budsjettvirkningen”, men å dempe betyr ikke at den blir lønnsom for staten.
Virkninger av økt innvandring hvert år frem til 2100
Det ses videre på de langsiktige virkningene og økonomiske konsekvensene hvis Norge opplever en innvandringsøkning på 5 000 personer fra én landgruppe hvert år i perioden 2015-2100.
Hvis økningen kommer fra landgruppe 1 vil offentlige finanser styrkes med ca. 8 milliarder 2006-lønnskroner hvert år i perioden 2050-2100 sammenlignet med referansebanen.
Samme økning i innvandringen fra landgruppe 2 vil styrke offentlige finanser med 8 og 2 milliarder 2006-lønnskroner i henholdsvis 2050 og 2100.
Men hvis den samme innvandringsøkningen kommer fra landgruppe 3, da svekkes offentlige finanser i 2050 og 2100 med henholdsvis 9 og 7 milliarder 2006-lønnskroner.
SSB påpeker at forskjellene fra referansebanen blir mindre for alle innvandrergruppene etter hvert som man nærmer seg 2100. Dette fordi de barna som fødes av innvandrerne i økende grad får betydning for de makroøkonomiske virkningene, men, som SSB påpeker: ”Et viktig premiss for dette er at norskfødte barn av innvandrere blir som ikke-innvandrere når det gjelder sysselsetting, inntekt, bruk av velferdstjenester og mottak av offentlige overføringer.” Derimot kan jo beregningene ovenfor tyde på, hvis innvandringen fortsetter (dertil) under det nivået vi har i dag, så vil kostnadene bli større enn inntektene.
Betydningen av økonomisk integrering
Det ses også på scenarioer med en mindre vellykket økonomisk integrering av innvandrere. I disse beregningene endres innvandrernes yrkesdeltakelse og mottak av uførepensjon og andre stønader i forhold til referansebanen, mens den årlige innvandringen er den samme som i referansebanen.
Her har SSB spesielt studert virkningene på norsk økonomi ved at 2.generasjon (norskfødte av innvandrerforeldre) fra landgruppe 3 får samme økonomiske adferd som sine foreldre i stedet for den norske befolkningen. Dette vil (naturlig nok) svekke offentlige finanser fordi sysselsettingen og skattegrunnlagene reduseres samtidig som utgiftene til uførepensjon og andre sosialstønader øker. I takt med veksten i antall barn som får en annen atferd enn i referansebanen, vil budsjettsvekkelsen forsterkes: I 2050 og 2100 er den svekket med henholdsvis 16 og 24 milliarder 2006-lønnskroner.
SSB har også beregnet svekkelsen i offentlige finanser hvis samtlige innvandrergrupper (altså fra landgruppe 1 og 2) adopterer den økonomiske atferden til landgruppe 3: Da vil norsk økonomi svekkes i 2050 og 2100 med henholdsvis 38 og 60 milliarder 2006-lønnskroner.
Med enkle ord vil det si, ut fra de over gitte forutsetninger, at Norge i 2050 og 2100 vil kunne gå glipp av henholdsvis 54 og 84 milliarder kroner i skatt relatert til innvandringen. (Til sammenligning kom vi fram til i ”Tell ikke meg”, se side 19 i notatet, lenke over, at svekkelsen kan tilsvare mellom 31 og 48 milliarder kroner i år 2020, mellom 44 og 69 milliarder kroner i år 2030 og mellom 80 og 126 milliarder i år 2060, men da har vi brukt SSBs høyalternativ for innvandring, som vi anser som mer reelt).
Het potet
Denne rapporten fra SSB er nok en het potet, sikkert også internt i SSB, siden de først nå publiserer disse tallene. Så spørs det om media tør å gripe fatt i tallene, for til tross for SSBs oppfordringer til at beregningene må tolkes og brukes med varsomhet, er de fremlagte beregningene av avgjørende betydning for Norges framtidige økonomi.