Hege Storhaug, HRS
Det var et svært bevisst valg da HRS formulerte grunnideene bak opprettelsen i 2000. Vi ville arbeide for ”et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn”. Altså var vi avvisende til et multikulturelt eller flerkulturelt samfunn (som vel er det samme, da multiple er det engelske begrepet for flere). Valget var for oss selvinnlysende, da vi ville fronte alles rett til å nyte godt av frihetsverdier, uansett etnisk eller religiøs bakgrunn. Med importen av overgrepspraksiser til det europeiske kontinentet gjennom ikke-vestlig innvandring, var nettopp frihetsverdiene frarøvet betydelige grupper nye borgere, langt på vei velsignet av den akademiske og politiske eliten. Et godt eksempel på dette er hvordan arrangert ekteskap gjennom 1990-tallet (og også i dag, men i mindre grad) ble forsvart med nebb og klør av den nevnte eliten og antirasistiske organisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Man unnet så inderlig vel hva man selv med nebb og klør ville kjempet til siste slutt for å unnslippe. Under den ”tolerante kulturfanen” tillot man altså eksempelvis at norske borgere, født og oppvokst her ble tvunget til å dele seng med familiemedlemmer på den andre siden av kloden. I det ”fargerike fellesskapets navn”. Det var kontroversielt å mene noe annet, også i de politiske rekkene. Det var kulturimperialistisk å mene at å tillate henteekteskap mellom søskenbarn i stort monn var å gi blankofullmakt til systematiske overgrep.
I dag er det ikke kontroversielt å ta avstand fra denne ekteskapspraksisen, men likevel tillater regelverket overgrepene. At det tillates henger sammen med redselen for å bli stemplet som inhuman, intolerant og kulturarrogant, et utslag av døvhet og blindhet særlig skapt av den akademiske eliten i multikulturalismens navn.
Da den ikke-vestlige innvandringen bredde om seg på 70-tallet, trodde man de ville flytte tilbake etter noen arbeidsår her. De var ”gjestearbeidere”. Så startet familiegjenforeningene, og Europa gjorde feil nummer to: man tillot fremveksten av enklaver. Deretter innså man at denne utviklingen var uheldig, og dermed kom det nye signaler fra politisk hold: krav til at ikke-vestlige innordner seg majoritetskulturen, sierTimothy Garton Ash, professor i europeisk historie ved Universitetet i Oxford. Garton Ash beskriver utviklingen slik: Europa gikk fra ignoranse, via kulturrelativisme til monokultur. Satt på spissen, som han påpeker. Garton Ash mener en fruktbar debatt videre fordrer at frihet og mangfold settes i førersetet. Så lenge frihet ligger i bunn, kan jeg knapt være mer enig. Hva jeg mener med positivt mangfold kan illustreres med min egen 50-årsfeiring nå nylig, der en av arabisk herkomst spilte lutt, to norske menn sang opera, og en ung kvinne fløy inn fra Islamabad og sang viser på tre ulike språk. Samtlige med base i frihetsverdiene.
Frank Rossavik i Bergens tidende møtte Garton Ash nylig, som også i kjølvannet av Breivik-saken taler varmt for en absolutt ytringsfrihet med unntak av oppfordring til vold.
– Mangfold og frihet. Vi må hegne om visse prinsipper, samtidig som folk må få leve sine liv. Vi må for eksempel anerkjenne at folk kan ha flere identiteter. En som flytter fra Kashmir til Birmingham er sjelden bare muslim. Han kan holde med det engelske fotballandslaget, være bypatriot og engasjere seg i Labour også.
– Men nå har vi diskutert multikulturalisme i årevis, hva har det gjort med oss?
– Vi har kastet bort tid på en forvirret debatt om en isme vi ikke trenger. På den annen side er vi – via diverse feil – i ferd med å få en fruktbar, balansert holdning til utfordringene innvandringen stiller oss overfor.
– Ta feilene først!
– Først kom konseptet gjestearbeider rundt 1970, altså den feilaktige antakelsen om at de nye var her midlertidig. 20 år senere skjønte vi at mange var kommet for å bli, og at familie og venner flyttet etter. Da gjorde vi feil nummer to: Lot de nye leve i enklaver helt for seg selv. Så fikk vi den raske veksten i innvandringen, terrorismen, osv. Da slo pendelen over i en tredje feil: Kravet til innordning. Vi gikk altså – litt satt på spissen – fra ignoranse til kulturrelativisme til monokultur.
– Men nå kommer balansen?
– Ja, det vokser frem enighet om at vi trenger visse ting: Respekt for landets lover, evne til å snakke et felles språk, og en forståelse av at borgerskap innebærer plikter og rettigheter. I tillegg kommer liberale verdier vi har felles interesse av å forsvare: At vi ikke skal true med eller bruke vold, eller gi etter for slikt. Ytringsfriheten. Rettsstaten. Demokratiet.
– Og det vi ikke behøver å ha felles?
– Ja, mange ting, bl.a. religion, kultur, synet på velferdspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. Det kan vi mene helt ulikt om, og det kan også variere fra land til land. En viktig liberal verdi er å kunne leve med forskjellighet, og å kunne inngå kompromisser.
– Hvordan står det til med ytringsfriheten?
– De siste ti årene har vi gitt for mye etter for vold og trusler om vold. Karikaturstriden er et eksempel. Man kan så visst diskutere klokskapen i publiseringen av Muhammed-tegningene. Men ettersom publiseringen ble møtt av vold og trusler, burde det ha vært en plikt for alle å trykke dem. Det skjedde ikke. Det er den ene siden av saken.
– Og den andre?
– Vi har forsømt oss i måten vi snakker om minoriteter på. Vi generaliserer for mye om muslimer. Ikke bare om dem, forresten, det er enda verre for romfolk. Det er et stort prosjekt å forsvare ytringsfriheten, og samtidig sette standarder for hvordan man ytrer seg. Vi må ha rett til å fornærme, men vi har ikke plikt til det.
– Hvordan synes du det går med det som kalles europeisk islam?
– Det er et stort spørsmål, men jeg kan jeg gi et kort svar: Jeg er interessert i hva europeiske muslimer gjør, ikke hva de tenker. Det hevdes at islam og demokrati ikke lar seg forene. Kanskje gjør det ikke det i teorien, men hvis det går bra i praksis, så er det greit for meg.
– Du er altså optimist?
– Mye kan gå galt med den arabiske våren, men den har gitt en positiv impuls: Den slår en kile inn i forestillingen om at islam og diktatur nærmest henger sammen. Hvis begivenhetene gjør islam mer tyrkisk og mindre iransk, er det allerede en hel del.
– Hvordan ser du på Breivik-saken?
– Jeg håper å lære mer om den her i Norge. Det viktigste er at dere har reagert solid: Denne galningen skal ikke få ødelegge vårt åpne, demokratiske samfunn. I bunn og grunn var dette også spanjolenes og britenes respons på terroraksjonene fra al Qaida i 2004 og 2005. Derimot tror jeg det blir feil om dere på grunn av Breivik skal tenke mindre kritisk. Dere bør forsvare mangfoldet, men ikke en bestemt multikulturalisme.
– Noen mener den kritiske debatten du nevner bidro til å skape Breivik?
– På samme måte som jihadistiske nettsteder kan bidra til jihadistisk terror, kan antijihadistiske nettsteder ha bidratt til Breivik.
– Hva gjør man med det?
– Oppfordringer til vold må være forbudt, det er generelt anerkjent.
– Det er greit nok, men så?
– Ja, så har du debatter som kan sies å skape klima for vold. De kan du enten regulere og sensurere, eller du kan mobilisere andre til å ta sterkt til motmæle. Jeg tror på det siste.
– Jeg også, men de som mener at dette er utilstrekkelig, er på offensiven.
– Vi har nettsteder der folk som Breivik og noen hundre meningsfeller over hele verden bekrefter hverandre. Ett tiltak kan være å marginalisere slike nettsteder ved å bygge opp andre, mer attraktive. Hvis ikke må man begynne å blokkere nettsteder, noe som er teknisk vanskelig og dessuten kan forkrøple friheten på bredere front.
– Igjen enig, men noen vil fortsatt mene at vi her kommer til kort.
– Ja, vi kommer kanskje til kort, men vi gjør det i så fall ved å stille de rette spørsmålene: Hvem skal sensurere, hvordan skal det sensureres og hva godt skal komme ut av det?