Meny

Religiøse og politiske symboler

FIFA: hijab er kultur, ikke religion

Store deler av fransk opinion er i harnisk over at det internasjonale fotballforbundet FIFA åpnet for hijab på kvinnelige fotballspillere i internasjonale mesterskap. Vedtaket er i strid med alle tidligere retningslinjer og idrettens egne regler. Det franske fotballforbundet, FFF, vil derfor nekte spillere med lisens i Frankrike å bruke hijab. Hvordan klarte FIFA å si ja til kjønnsapartheid på fotballbanen, samme organisasjon som stod opp for likhetsprinsippet da en annen form for apartheid utspilte seg?

HRS

HRS

Publisert:

Tore-Jarl Bielenberg, HRS

Vedtaket i FIFA (Fédération internationale de football association) om å tillate kvinnelige fotballspillere å spille i hijab har vakt et ramaskrik i Frankrike, skriver le Figaro (06.07.2012). Vedtaket ble enstemmig vedtatt i FIFA torsdag 5. juli etter forslag fra Det asiatiske fotballforbundet (ACF) og prins Ali Ben al-Hussein av Jordan, som er en av de seks visepresidentene i FIFA. Det asiatiske fotballforbundet omfatter blant annet Indonesia som med sine 220 millioner muslimer er verdens største muslimske land.

Allerede dagen etter erklærte det franske fotballforbundet at det ikke vil tillate kvinnelige fotballspillere å bruke hijab i nasjonale turneringer og i forbundets egne konkurranser. Forbundet vil likevel ikke forby utenlandske spillere som trener i Frankrike i forbindelse med en internasjonal kamp å bruke hijab.

Skarpe protester

Fra en rekke hold er det kommet skarpe protester mot vedtaket. Gérald Darmanin, som representerer UMP i den franske nasjonalforsamlingen, er oppbrakt over at regjeringen, representanten for det franske fotballforbundet og FIFAs generalsekretær ikke har forsvart det franske prinsippet om laicité, at det må være et skille mellom det religiøse og det verdslige, med større kraft. Han krever at idrettsministeren må gå offentlig ut med en klar holdning for å forby bruk av hijab på alle franske fotballbaner. Det er i tråd med en hendelse i mars i år da en fotballdommer i Narbonne nektet å dømme en kamp mellom jentelag fra Narbonne og Montpellier fordi gjestene troppet opp i hijab. (”Ouest France”18.03.2012).

Asma Guénifi, som er leder for kvinneorganisasjonen Ni putes ni soumises, fordømmer vedtaket i FIFA som ”et alvorlig tilbakeslag”. ”I dag er det fotball, i morgen kan det være svømming,” sier hun videre og krever respekt for prinsippet om at idrett skal være politisk og religiøs nøytral.

Også Annie Sugier, en fremtredende forsker innen kjemi og fysikk, kvinneaktivist og leder av Ligaen for kvinners internasjonale rettigheter (Ligue du droit international des femmes), er svært kritisk til FIFA’s vedtak. I en artikkel i ”Le Monde” (03.07.2012) sier hun blant annet: ”Det er paradoksalt at de som har gjort seg til talsmenn for ”bluferdighetens kultur og kvinners bruk av hijab over hele verden” for enhver pris vil få oss til å tro at hijab og idrett er som skapt for hverandre. Det er å glemme at idrett fremfor alt er kroppenes fest og at hijab er en stigmatisering av kvinnekroppen.”

Hvordan det hele gikk til

Kampen om fotball-hijab har pågått lenge og vært gjennom mange etapper. For eksempel ble Irans landslag i kvinnefotball i begynnelsen av 2011 utestengt fra kvalifiseringskampene til OL i London 2012. Begrunnelsen var at spillerne brukte en hijab og en drakt som dekket hele kroppen, mens FIFA krevde at i hvert fall halsen og ørene ikke skulle dekkes til.

Men så, 3. mars 2012, bestemte fotballens internasjonale lovkomite, IFAB, at forbudet mot bruk av hijab skulle oppheves, med den begrunnelse at hijab er ”et kulturelt og ikke religiøst kjennemerke”. Dermed kunne man omgå FIFAs regelverk (lov 4) som forbyr lagene å bruke politiske, religiøse eller personlige markører. Tanken er at idrett skal være samlende, ikke splittende.

For å komme frem til den nye ”kulturelle” konklusjonen mobiliserte FIFAs visepresident, prins Ali Ben al-Hussein av Jordan, i oktober 2011 en hurtigarbeidende arbeidsgruppe i Amman. Den valgte å se bort fra erklæringene fra Farida Shojaee, som er ansvarlig for kvinnedelen av det iranske fotballforbundet om at ”lederne for FIFA har forvekslet den religiøse hijaben (min uthevelse T-JB) og en nasjonaldrakt.” Den valgte også å sette til side analysen som ekspertene i muslimske tekster har foretatt, fremlagt av Samir Amghar, som sier: ”De fire skolene i rettlære innenfor den muslimske teologien, som utformer normene for islamsk rett, er alle enige om at det er en religiøs plikt å bruke hijab”.

Fra farlig til ufarlig

Etter at hijaben ble omdefinert av FIFA fra å være et religiøst plagg til å bli et kulturelt, måtte en ny barriere forseres: kunne sportshijab utgjøre noen fare for skader for spillerne på banen? Til stor overraskelse kom FIFAs medisinske ekspertkommisjon på et møte i Budapest i mai 2012 frem til en klar uttalelse om at forbudet mot hijab ikke burde heves. Lederen for kommisjonen, dr. Michel D’Hooge, sa at det krevdes ytterligere undersøkelser og at ”noen leger, også fra muslimske land” mener at bruk av hijab ”medfører fare for skader i nakkeområdet og halspulsåren under sammenstøt i stor fart”. Prins Ali var ”sjokkert” og krevde bevis, og kommisjonens uttalelse ble satt til side. Prinsen vant altså frem.

Biter av et større bilde

Hijab-vedtaket vil ikke få noen betydning for OL i London i år, for ingen av de tretten lagene som har kvalifisert seg vil møte i ”kulturplagget” og det iranske laget er som nevnt satt utenfor. Likevel er det tydelig at muslimske land øver et veldig press for å drive gjennom sine særkrav – ingen andre religioner har fremsatt tilsvarende krav for sin del.

Annie Sugier kom i mai med boken Femmes voilées aux jeux olympique (Tilslørte kvinner under de olympiske leker) der hun forteller om kampen gruppen Atlanta+ har ført for kvinners rett til å delta på like fot med menn i all idrett. Hun forteller at hun i 1992 gledet seg over at Sør-Afrika igjen var med i de olympiske leker – med både svarte og hvite idrettsfolk etter at landet under apartheid var utestengt på grunn av diskrimineringen av de svarte utøverne. Men så oppdaget hun at delegasjonene fra Saudi-Arabia, Iran, Kuweit, Quatar og andre muslimske land bare besto av menn. Det ble begynnelsen på en lang og krevende kamp.

Boken åpner med ordene ”All form for diskriminering er uforenlig med deltakelse i den olympiske bevegelsen”. Og hun fortsetter: ”Forbudet mot idrett for kvinner eller godkjennelse av en praksis som virker begrensende eller stiller bestemte betingelser, er en apartheid som er like alvorlig som den som satte de svarte utenfor samfunnet.” Hun viser her til lekene i Teheran som var åpne bare for islamske kvinner ut fra begrunnelsen: ”Den islamske republikken tillater ikke kvinner å delta i internasjonale idrettsbegivenheter av påklednmingsmessige årsaker. For de troende iranerne kan en kvinne ikke vise seg offentlig lettkledd og uten tildekket hode.”

Ikke alle idrettsstjerner fra muslimske land er enige med vokterne i Iran. Marokkanske Nawal El Moutawakel (som fikk sin første gullmedalje under OL i Los Angeles i 1984) sier: ”Hver idrettsmann og idrettskvinne får sin belønning gjennom resultatene av innsatsen og ved at hele verdens retter sine øyne mot dem. Å skjule kvinneidretten er den beste måte å ta livet av den på.”

Stjerneløperen fra Algerie Hassiba Boulmeka (bildet over) sa i et intervju med magasinet ”Sport” at ”hvis man begynner å skille kvinnene fra mennene, slik man har gjort under disse lekene, er det den mest effektive måten å drepe det kvinnelige uttrykket på.” Da Hassiba Boulmeka vant gullmedalje under lekene i Barcelona i 1992, nektet hun å ta på seg hijaben som de algeriske kvinnene var pålagt å bruke. I ti år høstet hun en mengde av medaljer for sitt land. Samtidig har hun vært utsatt for steinkasting fra fromme muslimer.

Annie Sugier skriver at ”å innføre hijab på stadion er å utbasunere at de muslimske kvinnene som ikke bruker den, er dårlige muslimer. … Det er å innføre et skille mellom idrettskvinnene ut fra om de tilhører den ene eller andre religionen.”

7 krav til London-OL

I forbindelse med OL i London i sommer, har Atlanta+ utgitt en brosjyre med fransk og engelsk tekst med krav om at det olympiske charter må bli fulgt. De 7 kravene er:

1. Land som stenger kvinner ute fra sin delegasjon, må nektes å delta.

2. Idrettens nøytralitet må sikres ved forbud mot å bruke politiske eller religiøse symboler.

3. Slutt på støtte til separate leker for kvinner som institusjonaliserer kjønnssegregasjon i idretten.

4. Faktisk likestilling mellom kvinner og menn innenfor olympiske disipliner og begivenheter.

5. Respekt og virkeliggjøring av de minstekrav som IOC har vedtatt for å øke antallet kvinner i de bestemmende organene.

6. Fjerning av kjønnsdiskriminering bygd på kjønnsstereotyper under og rundt lekene.

7. Hedring av kvinnepionerer i idretten. Gullmedaljen i marathon skal gis til både kvinnelige og mannlige vinnere av IOC-presidenten.

Brosjyren er illustrert med satiriske tegninger av den franske kunstneren JacPé, basert på autentiske fotografier fra de muslimske kvinnelekene i Teheran. Den har blant annet en tegning av tildekkede medaljevinnere fra Teheran, som blir utropt som rollemodeller for frigjorte kvinner, bygd på et sitat av Faezeh Hashemi, presidenten for de første islamske leker for kvinner i Teheran 1993, som sa: ”Jeg håper disse lekene vil tjene som en modell for verdens frie kvinner.”

Fremtiden vil vise om hun får rett.