Tore-Jarl Bielenberg (HRS)
Regjeringen til Jean-Marc Ayreault besto først av 36 medlemmer, men ble – etter at valget til Nasjonalforsamlingen var over – utvidet til 38, hvorav halvparten er kvinner (for første gang i Frankrike). Deres lønninger ble redusert med 30 % i forhold til Sarkozys ministre, men ettersom antallet er økt kraftig, er de samlede utgiftene til regjeringen blitt større. Foruten Sosialistpartiet er også økologene/De grønne (EELV) og Det venstreradikale partiet representert med to ministre hver, og i tillegg kommer ytterligere en minister uten klar partitilhørighet. Gjennomsnittsalderen er 52 år. Sosialistene har ikke hatt statsministeren siden Lionel Jospins regjering gikk av i 2002.
Skjær i sjøen
Men selv om presidenten og Nasjonalforsamlingen er valgt for fem år, må Hollande i løpet av de to nærmeste årene gjennomføre forandringer befolkningen er fornøyd med, for i 2014 går landet igjen til urnene. Da skal det velges representanter til Senatet (som fungerer som overhus), til regionale og kommunale styrer og til Europaparlamentet. Dette kan bli en anledning til å vise sin misnøye. Blant annet er fransk økonomi i en faretruende forfatning med stor arbeidsløshet og utflagging, og franske banker er blitt nedprioritert på flere troverdighetslister. Dette kan bli en akilleshæl for den nyvalgte presidentens og hans flertall i forsamlingen
Muslimske stemmer sikret Hollande
Før andre omgang av presidentvalget mobiliserte moskeene massivt for å få trossamfunnenes medlemmer til å stemme. Noen oppfordret direkte til å stemme Hollande, men de fleste oppfordret til å avgi stemme og ”stemme halal”. I et kommuniké fra et tyvetall imamer og moskéforstandere heter det ifølge ”le Figaro”: ”Frankrikes muslimer vil ikke lenger sitte med korslagte armer. De kan ikke lenger nøye seg med å være tilskuere til valgene, de må bli aktører i sin egen forandring” (20.04.12).
Blant muslimene var det ikke tvil om hva det innebar å stemme ”halal”. Ifølge meningsmålingsinstituttet TNS Sofres, stemte 85 % av de muslimske velgerne på Francois Hollande (andre kilder oppgir 95%). Det gjorde bare en fjerdedel av de praktiserende katolikkene og 45 % av de ikke-praktiserende. Så de fleste katolikkene satset på Sarkozy. Det er ikke uten grunn at ”Libération” satte overskriften ”Religionen – den beste forklaringen på stemmegivningen” på en artikkel av statsviteren professor Pierre Bréchon. Det er også kommet fram at 73 % av journalistene stemte Hollande.
At muslimene anser valget av Hollande som en seier for seg, så en tydelig under valgfesten på Batilleplassen, der flagg fra mange muslimske land vaiet rundt bilder av Hollande, mens franske flagg var nærmest fraværende.
Stemmerett for utlendinger
Et av president Hollandes fremstøt er at han vil gi ikke-franske statsborgere stemmerett, noe som kunne sikre sosialistene makten for all fremtid. Men dette krever 3/5s flertall i Nasjonalforsamlingen, noe hans parti ikke har. Og det er heller ikke sikkert at de muslimske innvandrerne vil fortsette å stemme på sosialistene dersom de ikke får innfridd stadig flere av sine krav.
Skjev fordeling av deputerte
Flertallet i Nasjonalforsamlingen gjenspeiler ikke stemningen i folket. Over fire av ti stemmeberettigede fant ingen de ville stemme på og holdt seg hjemme. Ifølge det franske innenriksministeriet http://elections.interieures.gouv.fr/LG2012/FE.html , fikk den samlede venstresiden under første valgomgang 47,74 % av stemmene, den samlede høyresiden 48, 44%, mens sentrum (Modem) oppnådde 1,77 % og andre 2,04 %.
Likevel ser nasjonalforsamlingen slik ut:
Sosialistpartiet har dermed absolutt flertall med 314 av 577 deputerte. Partiene som Sarkozy støttet seg på, kom inn med 229 depurterte, mens sentrum omtrent er utradert. Front national har fått inn 2 representanter, og Jaques Bompart, som tidligere var med i dette partiet, er valgt på egen liste. Venstrefronten, som blant andre omfatter kommunistene, har 10 plasser. Frankrike er nå på vei mot et topartisystem, hvis denne trenden fortsetter.
Valgordningen
Verst rammet av valgordningen er Front national, men også Venstrefronten (Front de Gauche), de grønne (EELV) og sentrum (Modem) har fått lide av systemet. Selv om Marine le Pen manglet 118 stemmer på å bli valgt i sin krets, regner partiet det som en seier at de igjen er inne med hennes niese, 22 år gamle Marion Maréchal le Pen, og advokaten Gilbert Collard, som ikke har noen partibok, men stilte for Marineblå samling (Ressemblement bleu marine), som er FNs valgorganisasjon. I dag representerer hver deputert fra Marineblå samling/FN 62 ganger flere velgere enn en deputert fra sosialistpartiet og deres allierte.
Kommunisten André Gerin, som blant annet var initiativtaker til forbudet mot heldekkende ansiktsplagg, stilte ikke til gjenvalg etter å ha sittet i to perioder, og med ham forsvant den siste deputerte med industriarbeiderbakgrunn. Sosiologen Luc Rouban sier i et intervju med ”Le Figaro” at det første han merket seg ved den nye forsamlingen, er at deputerte fra ”de folkelige klasser” (arbeidere, håndverkere, småbønder o.a.) har forsvunnet og at det er flere fra offentlig sektor enn fra den private (18.06.12). For de fleste i forsamlingen er politikk deres egentlige yrke og de har liten tilknytning til vanlig arbeidsliv. De tilhører det som på i Frankrike kalles ”den politiske klasse” (la classe politique), de har som regel gått på de samme eliteskolene, og de får liten tilførsel fra lag utenfor sin egen krets.
Polititopper skiftet ut
Som et ledd i de kommende forandringene har den nye innenriksministeren Manuel Valls skiftet ut tre av de viktigste polititoppene: generaldirektøren for rikspolitiet (la police nationale), politimesteren i Paris (PP) og sjefen for den interne etterretningen (DCRI), fordi de hadde ”for nære forbindelser med Nicolas Sarkozy”. Samtidig går den nye justisministeren, Christiane Taubira, som tidligere representerte et valgdistrikt i Guyana i Nasjonalforsamlingen, inn for at det ikke lenger skal være minstestraffer for kriminelle handlinger, at ungdomsdomstolene for vaneforbrytere skal fjernes og at man skal bruke andre reaksjonsformer enn fengsel for unge kriminelle. Innenriksminister Manuel Valls lager strengere regler for politiets atferd, vil at politiet skal levere kvitteringer når de kontrollerer identitetspapirene til mistenkte personer og skjerper inn kravet om at politiet skal tiltale alle med det høflige vous (De) og ikke tu (du), selv når de blir angrepet. I mange forstadsmiljøer er alt dette tydeligvis blitt oppfattet som et skritt i retning av straffrihet. Flere steder er politiet blitt angrepet av ”unge” under ID-kontroll, og selv politistasjoner er blitt beleiret og beskutt. I løpet av de siste månedene er fire polititjenestemenn blitt drept i tjenesten i kontinental-Frankrike, alle av unge muslimer, og 27. juni ble to gendarmer i Guyana, justisministerens valgkrets, drept av kriminelle.
Slavehandel
Den nye justisministeren Christiane Taubira er tidligere kjent for å ha ledet en kommisjon som utarbeidet en lov som erkærer slavehandel som en forbrytelse mot menneskeheten (den såkalte ”loi Taubira”). 10 juni, dagen da loven ble vedtatt, er erklært som en offisiell minnedag om slavetrafikken fra Afrika og opphevelsen av slaveriet. Journalisten og forfatteren Eric Cronan pekte i en artikkel i ”l’Express” allerede i 2006 på at loven ”bare tar for seg slavehandelen over Atlanteren og i Det indiske hav og slaveriet i Amerika, i Karibia og i Europa. Av en tragedie som tilhører menneskehetens lange historie, … peker den bare på fakta som kan tilskrives de hvite europeerne og utelater flertallet av ofrene for slaveriet. Den forferdelige slavehandelen over Atlanteren fra 1400-tallet til 1800-tallet utgjør dessverre bare en del av slaveriets historie, som også omfatter den arabisk-muslimske slavehandelen, som varte fra 600-tallet til 1900-tallet og den intraafrikanske slavehandelen, som begge krevde langt flere ofre.” Christina Taubira har forklart dette med at ”man bør ikke vekke til live (évoquer) minnet om den arabisk-muslimske slavehandelen med afrikanere for at de unge araberne ikke skal bære på sin rygg hele den tunge arven etter arabernes ugjerninger.”
Så får heller europeerne bære hele byrden og skammen alene.
Lokal finansiering av moskeer
Innenriksminister Valls har også tatt til orde for at lokale myndigheter skal finansiere moskebygging. I paragraf 2 i den franske loven av 1905 om skille mellom kirke og stat står det at ”Republikken anerkjenner ikke, avlønner ikke og subvensjonerer ikke noen kult.” Den franske staten kan derfor bare vedlikeholde bygninger av historisk verdi, mens bygging av nye kirker og lønn til presteskap må trossamfunnene selv stå for. Hvordan kan så Valls gå inn for finansiering av moskebygg gjennom skattepenger? Ved å argumentere med at det ikke er staten som skal punge ut, men lokale myndigheter. En annen løsning er å kalle moskeer kultursentre, og kultursentre kan få økonomisk støtte.
120 imamer fra Algerie
21. juni kunngjorde Algeries minister for religiøse anliggender, Bouabdallah Ghlamallah, at 50 imamer nå sendes til Frankrike for å tjenstegjøre i fire år i moskeer som hører inn under stormoskeen i Paris, og at 70 andre snart vil følge etter (Algérie Press Service 22.06.2012).
Bouabdallah Ghlamallah har tidligere gjort seg bemerket med voldsomme utfall mot kristne misjonærer i Algerie (han snakket om mulig ”blodsutgytelse” hvis evangeliske kristne fortsetter å misjonere i den kabyliske delen av Algerie) og han var initiativtaker til loven av mars 2006 som straffer enhver som vil ”omvende en muslim til en annen religion” eller spre kristendommen i skrift eller på video med fengsel i 2-5 år og opptil 10 000 euro i bøter.
Det har ikke kommet protester fra franske myndigheter mot imamimporten.
Voksende jødehat
Innenriksminister Manuel Valls mottok tirsdag 5. juni en gruppe representanter for den jødiske befolkningen i Frankrike etter en rekke antisemittiske overfall, blant annet angrep en gjeng nordafrikanere tre jøder i en forstad til Lyon, som har en stor jødisk befolkning. Noen ser dette som en konsekvens av det klimaet som er skapt av mordene Mohammed Merah begikk i Toulose, der han drepte tre militære og myrdet fire personer foran en jødisk skole før han selv ble drept av politiet 22. mars, heter det i Reuter-meldingen om møtet hos innenriksministeren. I mange forsteder hylles Merah som en helt av mange unge.
Ifølge Beskyttelsestjenesten for den jødiske befolkningsgruppen (SPCJ) ble det registrert 42 voldelige aksjoner og 105 trusler mot jøder fra 19. mars 2012, da myrderiene i Toulouse fant sted, til 30. april 2012, i alt 142 hendinger, mot 68 i samme periode i fjor.
I en sending fra Radio Montecarlo 4.juni i år, der emnet var den økende antisemittismen, uttalte stjerneadvokaten og publisisten Gilles-William Goldnagel at ”I dag springer denne voldelige antisemittismen i de aller fleste tilfellene ut fra den nordafrikanske befolkningsgruppen”. Og han tilføyde: ”Man får heller ikke undervurdere en slags anti-fransk rasisme, en slags anti-hvit rasisme.” Og lederen for Den internasjonale liga mot rasisme og antisemittisme, Alain Jakubowics, uttalte at ”angriperne er i sitt store flertall unge som kommer fra den nordafrikanske postimmigrasjonen”.
Samme dag sendte André Gerin, som en av sine siste handlinger som deputert, ut en erklæring der han uttaler sin solidaritet med den jødiske befolkningsgruppen og blant annet sier: ”I Lyon-området som overalt i Frankrike finnes det rasisme, antisemittisme og jeg vil gjenta det her – en anti-fransk holdning. … Den bakstreverske kreften finnes og blomstrer i Frankrikes byområder. Denne religiøse mørkemannsholdningen er en gift som nærer antisemitten og den anti-hvite rasismen. La oss slutte å stikke hodet i sanden. Dette hatet til Frankrike bør vekke oss, vår årvåkenhet må dobles, for denne vanliggjøringen av ytterst alvorlige hendelser undergraver selve grunnlaget for Republikken.”
Erklæringen hadde overskriften ”Å bekjempe antisemittismen er å bekjempe hatet til Frankrike.”
I tillegg til de antisemittiske strømningene finnes det også grupperinger som ”Les indigènes de la République”, et parti som går inn for rasekamp mellom hvite og ikke-hvite og i en fersk bok om ”Rase og kapitalisme” sies det at ”de kampene som føres av innvandrerne og de franske forstedene er en del av kampen mellom rasene”, og en kamp mellom ”den herskende hvite rase og de andre undertrykte rasene” (”Race et capitalisme”, Syllepse, juni 2012). Talsmenn for denne organisasjonen, som Houria Bouteldja og støttespilleren Rokhaya Diallo, kommer stadig til orde i fransk fjernsyn.
Schizofrent?
Forfatteren og bloggeren Christine Tasin (fra den sterkt islamkritiske gruppen Résistance républicaine) kaller Frankrike schizofrent og begrunner det blant annet med følgende argumenter:
Flertallet av franskmennene stemte nei til den nye EU-traktaten og den utviklingen EU-toppene har trukket opp, men stemmer i 2012 inn den mest EU-vennlige og internasjonalistiske presidentkandidaten. En meningsmåling i ”le Monde” i 2011 viser at 42 % av franskmennene mener at islam er en trussel mot fransk identitet og 68 % mener muslimene er dårlig integrert i det franske samfunnet. Samtidig stemmer de året etter inn den mest islamvennlige kandidaten og hans parti som vil gi utlendinger stemmerett, vil finansiere moskeene og ikke vil merke halalslaktet kjøtt med halal, så franskmenn skal spise det uten å vite det. Samtidig peker hun på at egentlig er det bare 32 % av de stemmeberettigede som står bak presidenten, siden over 40 prosent holdt seg hjemme.
Et broket kart
Bildet av dagens politiske Frankrike er ikke enkelt og entydig. Selv om president Hollande kan støtte seg på et overveldende flertall i Nasjonalforsamling, er det potensielle miner på veien framover. Men én ting synes sikker. Presidentens slagord ”forandring” vil bli til virkelighet. Spørsmålet er i hvilken retning forandringene vil gå?