Rita Karlsen, HRS
I siste nummer av Samfunnsspeilet fra SSB har Kåre Vassenden tatt for seg den historiske utviklingen for innvandringen til Norge.
Vassenden viser til at det i fjor, 2011, flyttet 79 500 personer til Norge, mens 32 500 ble registrert utflyttet. Dette gir en nettoinnvandring (innvandring minus utvandring), eller et innflyttingsoverskudd, på nesten 47 000 personer. Det er den høyeste nettoinnvandringen som noen gang er registrert i Norge.
Men, som Vassenden spør, hvor høye er egentlig slike tall når vi sammenligner med historiske tall og tall fra andre land?
Kortversjonen av svaret er høy. Men la oss ta den lengre varianten:
Masseutvandring
Det eksisterer ingen fullverdig årlig statistikk for inn- og utvandring til Norge fra før 1951, men ut fra tilgjengelig statistikk kan en fra begynnelsen av 1800-tallet foreta en beregning av nettoinnvandringen.
1825 regnes som startåret for den norske utvandringen til Amerika, men først 18 år senere, i 1843, blir det et slikt omfang på utvandringen at den kan spores i tallene, melder Vassenden. Og det som kan betegnes som en masseutvandring, kom først for alvor i gang 23 år senere, altså i 1866. Masseutvandringen foregikk i en periode på 63 år, frem til 1929, i tre store og én mindre bølge. Mellom disse bølgetoppene steg nivået på nettoinnvandringen opp til null.
En entydig nettoinnflytting (flere flytter inn enn ut) viser statistikken først i årene 1917-1920, som så gjentok seg gjennom 1930-årene. I etterkrigstida pågikk det en mindre nettoutflytting fram til og med 1966.
11 560 forlot landet hvert år i 1866-1913
Masseutvandringen på 1800-tallet ga store utslag i statistikken. I denne utvandringsperioden viser enkelte år at utflyttingsoverskuddet var på mer enn 10 per tusen innbyggere, med en topp på 15 i 1882.
I absolutte tall var utflyttingsoverskuddet hele 28 700 personer i 1882. Sammenlignet med i fjor, i 2011 (da nettoutvandring for lengst er snudd til nettoinnvandring), snakker vi om et nettotall på 47 000 personer. Ser vi derimot i forhold til folketallet utgjorde nettoinnvandringen på 47 000 mindre per person i 2011 enn nettoutvandringen i 1882, nemlig 9,5 per tusen mot 15.
Fra ut- til innvandring
Det første forvarselet om et nytt flyttemønster kom med innvandringsoverskuddet i 1967. Siden har Norge hatt innvandringsoverskudd hvert år bortsett fra to (1971 og 1989). Fra 1971 til midten av 1980-tallet lå nettoinnvandringen temmelig stabilt fra år til år (rundt 5 000 per år).
Fra 1987 til 2003 ble gjennomsnittsnivået høyere, samtidig med at tallene svingte mer enn før. I løpet av denne perioden viser statistikken fire topper av høy nettoinnvandring, med 19 000 i 1999 som den høyeste.
I 2004 kom en ytterligere oppgang i innvandringstallene, men nå har veksten fortsatt hvert år. I 2007 lå nettoinnvandringen på 39 700, og frem til i dag har nettoinnvandringen ligget på dette nivået eller litt høyere (for 2011 er tallet 47 000). Dette utgjør mer enn en fordobling siden begynnelsen av 2000-tallet.
På fem år like mye som de forutgående 23 år
Det nye
Vassenden påpeker at det nye de siste 45 årene verken er at noen i det hele tatt flytter til eller fra Norge, eller at det flytter flere inn enn ut. Det nye, i alle fall hvis en begrenser seg til de årene en har statistikk for, er at nettoinnvandringen rett og slett er betydelig større enn den var tidligere. Samt at innvandringen involverer helt andre land enn tidligere, men dette forholder ikke Vassenden seg til i denne artikkelen.
Sammenligning med andre land
Utfordringene med å sammenligne med andre land er statistikktilgang og -kvalitet (noen mangler tall, eventuell tidsforsinkelse i statistikken og/eller dataene er vanskelig tilgjengelig). Vassenden viser her til at EUs forordning om migrasjonsstatistikk har virket i tre år, men at den har på langt nær løst alle problemer.
En liste basert på FN-databasen UNdata (UNdata 2012) over 202 land med minst 100 000 innbyggere og deres nettoinnvandring per 1 000 innbyggere for årene 2005-2010, viser at Norge med sine 7,2 per tusen havner på 19. plass over den høyeste nettoinnvandringen.
Denne lista toppes av et helt eget tetsjikt i verden når det gjelder størrelsen på nettoinnvandringen med de tre golfstatene Qatar, De forente arabiske emirater og Bahrain, alle med 90 per tusen eller mer. (Disse landene har en svært høy andel av såkalte gjestearbeidere fra andre land, for Qatar er ca. 80 % av befolkningen utenlandske arbeidere, hovedsakelig fra India og Filippinene, samt andre nasjoner i Asia.)
Neste gruppe utgjøres av Singapore, Kuwait og Liberia, med et nivå på 16-30 per tusen. Etter disse blir det mer jevnt mellom landene, og det er her Norge befinner seg – forholdsvis langt framme, ifølge Vassenden.
Det første europeiske landet på lista er (den rike lilleputtstaten) Luxembourg på 8. plass, med 173 i nettoinnvandring per tusen innbyggere. Et gammelt innvandringsland som Australia er på 105 per tusen, like foran Spania. Også Israel er et kjent innvandringsland, og kommer så vidt foran Norge, mens for eksempel Canada, USA og New Zealand ligger etter Norge på lista. Av europeiske land kommer også Kypros så vidt høyere enn Norge på denne oversikten.
I Europa er Norge på toppen
Ut fra tallene til Eurostat for 43 europeiske land (Eurostat 2012), etter å ha unntatt mikroland som San Marino og Andorra, er bildet i Europa på slutten av perioden 2000-2010 at et annet småland, Luxembourg, ligger høyest på lista og med god margin til de neste landene. Sveits sin andreplass ble overtatt av Russland i 2010. I gjennomsnittstallene for de tre årene 2008-2010 blir Norge nummer 3, litt etter Sveits og litt foran Belgia, Sverige og Italia.
Samtidig påpeker Vassenden at avstanden mellom landene som ligger på Norges nivå, er såpass liten at rangeringen lett endres fra år til år. Ser en på tida før finanskrisa, lå også Spania, Kypros, Irland og Island høyt og en god del høyere enn Norge. Men uansett hvordan en analyserer tallene, får en at nettoinnvandringen til Norge nå ligger høyt i forhold de fleste av verdens land.
Som Vassenden skriver: Enkelt sagt tilhører Norge den tidelen av land i verden som har den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketallet. Innenfor Europa er det bare ett eller to land som kan oppvise høyere nettoinnvandring. Tidligere har Norge ligget nærmere gjennomsnittet for verdensdelen. Dette tilsier at innvandring til Norge nå kan nå måle seg med nivået vi for tida finner i de klassiske innvandringslandene som USA, Canada og Australia.
Norge har svært høy innvandring
Vassenden slår fast at Norge har høy innvandring, selv om noen titusener i årlig nettoinnvandring umiddelbart kan synes lite i forhold til et folketall på 5 millioner. For sammenlignet med tidligere tider og med andre land er det ifølge Vassenden grunnlag for å karakterisere den nåværende innvandringen til Norge som svært høy. Dens bidrag til folketilveksten er tydelig. Videre påpeker Vassenden at virkninger på sammensetningen av befolkningen vil det også være, selv om han ikke har berørt den tematikken her.