Hege Storhaug, HRS
Om vi gikk inn for et forbud, ville vi bli eneste land i verden til å forby rituell omskjæring. Derfor kan jeg ikke tenkte meg at det blir aktuelt, uttalte helseminister Strøm-Erichsen (3/7).Dermed ser det ut til at Helse- og omsorgsdepartementet anser beskyttelsen av religiøse tradisjoner som viktigere enn det enkelte barns liv, helse og grunnleggende menneskerettigheter.
Slik åpner psykolog Kristin Spitznogle en meget velargumentert kronikk i VG i dag Spitznogle påpeker det åpenbare, også nedfelt i lovverket vårt: Barn må ikke utsettes for vold eller på annen måte bli behandlet slik at de fysiske eller psykiske helsa blir utsatt for skade eller fare.”
Fysisk avstraffelse var tidligere en alminnelig akseptert metode i barneoppdragelse, begrunnet med Bibelens påbud om at «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; den som elsker ham, tukter ham tidlig» (Salomos ordspråk 13, 24). I våre dager har vi kunnskap om skadevirkningene av en slik form for disiplinering, hvilket gjenspeiles i Barnelovens §30 «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.»Som kristen har jeg derfor ikke anledning til å tukte mitt barn i Guds navn, da min rett til religionsutøvelse her må vike til fordel for barnets behov og interesser.
I dag kan denne sammenligningen synes søkt, men holdninger og praksis var svært annerledes i befolkningen bare noen få tiår tilbake. En norsk gallupundersøkelse fra 1946 indikerte at nær 50 prosent av foreldrene hadde gitt barna juling, og i 1970 ga hele 73 prosent av befolkningen uttrykk for at foreldre burde ha adgang til å straffe barna fysisk.Jeg er sikker på at disse foreldrene elsket sine barn og handlet i god tro, men man kan ikke ha blind tillit til at foreldre alltid gjør rett.Sverige var det første land i verden til å innføre totalforbud, dette så sent som i 1979. I Norge gikk modningsprosessen enda saktere, og et lovforbud kom først i 1987. Selv da reagerte enkelte på at en autoritær stat skulle kunne bestemme hvordan vi skulle oppdra barna våre.UbegrunnetGenital mutilering av guttebarn forsvares med en følelsesbasert argumentasjon hvor man ofte legger til grunn svake studier og misledende tolkning av statistikker. Slik forledes mange til å tro at praksisen er harmløs og sågar kan ha store helsemessige gevinster.Synsing legges frem som sannhet, ufaglærte uttaler seg som om de har dybdekunnskap i både medisin og barnepsykologi, og kritisk journalistikk er det tidvis lite av.Det er som om man ser bort ifra at absolutt ingen legeforening i verden anbefaler rituell omskjæring, dette som følge av den dokumentasjon vi har på manglende nytteverdi, risiko, smerter, komplikasjoner og dødsfall – selv når inngrepet utføres under kontrollerte forhold, med bedøvelse.StraffbartEtter at forslaget til lovregulering ble sendt ut på høring i fjor, har både Legeforeningen, Sykepleieforbundet, Barneombudet, Human-Etisk Forbund, Ressurssenteret for menn og Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo gitt uttrykk for at de ønsker en slutt på praksisen.Men de taler muligens for døve ører?Praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta, sa historiker Henry Brooks Adams. Senterpartiets Jenny Klinge er så langt en av de få som har mot til å tale strømmen imot i dét hun tar til ordet for at omskjæring av guttebarn er et overgrep og bør være straffbart.Et overgrepNormative overgrep er overgrep som ikke oppfattes som overgrep, fordi «alle» begår dem. De er så vanlige at de oppfattes som normale, og således vekker de ikke et moralsk ubehag. Man baserer seg på en «alle kan da ikke ta feil»-tenkning, slik vi tidligere gjorde i forhold til fysisk disiplinering med et 2000 år gammelt hjemmelsgrunnlag i Bibelen, og slik det i dag gjøres når det hevdes at en 4000 år gammel omskjæringstradisjon, utført på millioner av guttebabyer, ikke kan være gal. Å skjære bort en funksjonell del av et friskt kjønnsorgan kommer imidlertid aldri til å bli riktig.Rituell omskjæring er en tradisjon som kun kan overleve i et samfunn som forkaster rasjonell tenkning, grunnleggende menneskerettigheter, empirisk forskning og medisinsk etikk.Barn er samfunnets svakeste gruppe, og noen må være barnas advokat. FNs Barnekonvensjon (art. 3, 14 og 24) er krystallklar angående hensynet til barnets beste, barnets rett til religionsfrihet og statens plikt til avskaffelse av tradisjonsbunden praksis skadelig for barnets helse. Alle mennesker har en medfødt rett til en intakt kropp, uansett rase, etnisk tilhørighet eller religion. Våre barn er ikke vår eiendom. Filosofen Joel Feinberg sier at barn har rett til en åpen fremtid. Ingen viktige valg barnet senere kan ta stilling til selv, bør være lukket. Dette påkaller statens forpliktelse til å beskytte barnets selvstendige rettigheter.At VG på lederplass hevder at et forbud smaker av en autoritær politikk vi ikke bør identifisere oss med, er feilslått. Heller handler det om en stat som anerkjenner nettopp individets ukrenkelige autonomi og verdighet.