Hege Storhaug, HRS
Ali ble arrangert gift med sitt søskenbarn Fatima fra Pakistan da han var 19 år. Fatima forlot alt som for henne kjentes trygt; sin kultur, sitt nettverk og sine gode hjelpere da hun kom til Norge. Det ble et hastebryllup, da det ble kjent at Ali hadde norsk kjæreste.
Dagen før bryllupet ble Ali spurt om han ønsket å gifte seg med sin kusine. Han svarte ja, og tenkte i stillhet at dette var den mest pragmatiske løsningen. Foreldrene ville slutte å mase, og han kunne ha den norske kjæresten sin i fred. I løpet av tre år får Fatima og Ali tre barn. Fatima tar seg av husarbeid og barnepass i et samliv hvor kjærligheten er fraværende. Fatima er ulykkelig, men ringer jevnlig til familien i hjemlandet og sier hun har det bra, slik at svigerfamilien fortsetter å sende penger hjem. Hun vet at hun som skilt kvinne ikke vil klare seg i et samfunn som for henne er fremmed. Dessuten har hun ansvar for å opprettholde æren og nødvendige inntekter til familien i hjemlandet, som nå får bygge hus i Pakistan. Det er tross alt verdt hennes oppofrelse. Barna deres opplever en mor som er ulykkelig og isolert.
Slik åpnet kronikken nylig i Aftenposten, signert psykologene Pia C. Aursand og Nadia Ansar. Problemstillingene er klassiske og velkjente, likevel maner forfatterne til at vi må våge å ta den ubehagelige debatten om konsekvensene av slike ekteskapsinngåelser. Greit nok, men altså ikke særlig banebrytende tanker.
Reaksjonen som kom på trykk i dag, er i samme leia: harnisk tilsvar fra en velutdannet norskpakistaner, turnuslegen Attiq Sohail, altså et klassisk forsvar for patriarkalsk kollektivistisk ukultur slik norskpakistanske (særlig) menn har argumentert år ut og år inn i håp om at miljøene ikke trer inn i moderniteten. Sohail anklager Aursand og Ansar for å fyre ”oppunder fordommer”, og han sier at de ”tegner et utdatert og unyansert bilde av ekteskap mellom norskpakistanere”. Deretter kommer denne udokumenterte påstanden:
Det er ca. 20 bryllup denne sommeren blant folk med pakistansk bakgrunn. De fleste ekteskapene er mellom norskpakistanere som blir gift enten av kjærlighet eller har valgt arrangert.
Gadd vite hvordan Sohail har innhentet denne intime informasjonen? Skal man tro han har det altså skjedd en sosial og verdimessig revolusjon blant norskpakistanere, hvis vi ser bort fra at Sohail mener at det er et helt fritt valg å inngå et arrangert ekteskap.
Videre påstår Sohail at ”det er en sannhet for mange” at å gifte seg med et søskenbarn i Pakistan innebærer ”kjærlighet” og å ”leve lykkelig”. Det var en ny ”sannhet” for meg. Per dags dato har jeg aldri møtt denne lykken etter 20 års fartstid i denne undertrykkende tradisjonen.
Når man leser Sohails innlegg pirres således nysgjerrigheten: Hvem er han eventuelt gift med? Hvilken eventuelle familierelasjon er det mellom foreldrene hans?
Sohails hovedargument er alle skilsmissene (i norske) kjærlighetsekteskap. Barna blir tapere. Ja, det er godt mulig. Men jeg minnes godt ordene til en meget oppegående mann i Islamabad som i en samtale for mange år siden sa følgende: ”Hadde pakistanske kvinner vært økonomisk selvstendige, hadde over 90 prosent av dem skilt seg på dagen.” Vel, 90 prosent er kanskje vel drøyt, men like fullt ikke helt urealistisk.