Hege Storhaug, HRS
1.juli bestemte forsvarsdepartementet vårt at hijab, turban, kalott og armbånd med religiøse symboler, skal være tillatt å bruke for norske soldater. Hvorfor settes grensen her? Er det rimelig? For: det er et krav i henhold til islams stifter Muhammed, å kle seg som ham. Det skal ikke være noen som helst tvil om at mannen du møter på gata tilhører ummah: den muslimske fellesskapet. Han skal bruke posebukser som stopper noen centimeter over ankelen. Kjortelen skal være vid og skjule kroppens former (sånn at vi jenter ikke skulle kunne få visse fantasier), klærnes farger skal ikke være sterke, og stoff som silke er forbudt, da det anses som feminint. De to sistnevnte punkt innfrir dagens soldatuniform, men uniformen svikter katastrofalt Muhammeds førstnevnte krav.
Hvorfor denne tausheten fra norske myndigheters side? Hva ligger til grunn for den åpenbare ignoransen? Hvorfor er det (fremdeles) taust fra Islamsk Råd, fra Mohyeldeen og hans fotsoldater?
Fra spøk til revolver: Jeg aner konturen av repetisjon av brøleren fra 2009, da justisdepartementet trodde man enkelt kunne innføre hijab til politiuniformen. Det ble sendt ut en pressemelding (og, den dag i dag, er det uklart hvem som ga klarsignalet til å trykke på sendknappen), og bråket var i gang. Både i folket og i politiet var det en klar overvekt av motstand mot å markere islam på politibetjenter. Justisdepartementet og Storberget måtte gjøre knefall for folkeviljen – heldigvis. Får vi reaksjoner på forsvarsdepartementet, dertil ledet av en kvinne kjent for å ha bein i nesa, sin snikinnføring av religion blant dem som skal forsvare landet vårt? Tja, jeg er sannelig ikke sikker på det. Forsvaret er ”usynlig”, det er ikke politiet i gatene våre.
Jeg undres: har ikke politiske myndigheter fått med seg egen undersøkelse fra tidligere i år, det såkalte integreringsbarometeret der det kommer frem at ikke bare er folket sterkt i mot hijab til politiuniform, folket liker heller ikke plagget på eksempelvis lærere og generelt på arbeidsplassen. Hvorfor denne ignoransen overfor velgerne?
”Why do you allow this?”, sa en ung pakistansk kvinne til meg for ikke så alt for lenge siden, da hun speidet utover Grønnlandsleirets hijaber og endog niqaber. Hun fortsatte: ”Why don’t you stand up for your culture, your values? Don’t you understand the symbols and values behind these clothes? ”
Med “you” mente hun selvsagt ikke meg, men Norge som sådan. Jo, Norge som sådan liker ikke dette, men vår regjering bryr seg tydeligvis ikke om folket sitt. Det er vel slik politikere skaper konflikter i befolkningen?
Da er det på plass å minne om at entrer du en rettssal i Norge, må du være forberedt på at både dommeren, forsvarere og aktoratet ikke vil vise frem håret, nakken eller halsen. Det de viser deg er den totalitære ideologien islamismens sterkeste symbol i det offentlige rommet, hijaben.
Ja, dette er altså Norge 2012. Ville Ibsen, Bjørnson, Collett, og dets like på 1800-tallet klart å fantasere om en slik tilstand litt over 100 år etter at de kjempet kvinners sak? Etter at de kjempet for likeverd mellom alle uansett bakgrunn? Etter at de kjempet for toleranse, for at den kritiske fornuften skulle ha forrang for religiøse dogmer?