Politikk

Lyngdal: Sang salmer eller hyllet Hitler?

"Jeg kjenner ikke til partiprogrammet til Kristelig folkeparti i sørlandsbyen Lyngdal på 50-tallet. Det gjør tydeligvis en akademiker som har slått seg opp som ekspert på opptøyene i Midtøsten og den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Sitat: 'Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en ’setting’ som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.'" Slik åpner Hege Storhaug kronikk i Agderposten.

Kronikk 21.juli 2012 i Agderposten

Lyngdal: Sang salmer eller hyllet Hitler?

Jeg kjenner ikke til partiprogrammet til Kristelig folkeparti i sørlandsbyen Lyngdal på 50-tallet. Det gjør tydeligvis en akademiker som har slått seg opp som ekspert på opptøyene i Midtøsten og den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Sitat: ”Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en ’setting’ som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.”

Bak denne oppsiktsvekkende (eller i mine ører, hårreisende) uttalelsen står førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO), Bjørn Olav Utvik. Han er ikke alene blant akademikere om både å latterliggjøre og motarbeide dem som søker å legge ærlige fakta på bordet om det påståtte ”moderate” Brorskapet. Utvik er blant annet på lag med Henrik Thune, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt og prosjektleder i Utenriksministerens sekretariat. Han gikk tidligere i år bredt ut i magasinet Samtiden og angrep intellektuelle som bekymret seg for den demokratiske fremtiden i Midtøsten, som ifølge Thune er en ”irrasjonell frykt for islam ”. Samme mann mener at Brorskapet er ”en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet”. De to herrene har også en kvinnelig ideologisk kollega på laget, Hilde Henriksen Waage, også hun ansatt ved UiO og hyppig brukt som ekspertkommentator. Til NRK i 2006 sa Waage følgende: ”Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse.”

Som kjent står Brorskapet og Hamas, som åpent har påtatt seg ansvar for flere angrep mot sivile, inkludert selvmordsaksjoner, nær hverandre. Hamas var således internasjonalt de første til å gratulere Brorskapet med seieren i det nylige presidentvalget i Egypt, en president som i en av sine første taler til folket lovet at han skulle sette alle kluter inn for å få Abudul Othman Rahman, ideologen bak angrepet på World Trade Center i 1993, ut av amerikansk fengsel.

Ta gjerne et søk i google på bilder av Hamas. Hvis du får assosiasjoner til nazistormtropper og det som – om mulig – verre er, reagerer du som jeg. Kanskje ekstra ille er bildene med våpenbærende småbarn ikledd fascistiske uniformer. Norsk lekmannsbevegelse?

Du husker muligens også hvordan en sosialantropolog gikk i strupen på den frihetselskende arendalitten fra Bagdad, Walid al-Kubaisi, da sistnevnte lanserte filmen ”Frihet, likhet og Det muslimske brorskapet” i 2010? Riktig, det var ikke pent. Sindre Bangstad hengte ut Kubaisi som ekstrem. Brorskapet ble fremstilt som moderat.

Jeg stopper med norsk akademia her. La oss nå se litt på bakgrunnen til Brorskapet, som sammen med de enda mer ekstreme salafistene fikk flertall ved valget i Egypt i år.

Det hele startet med en lærer ved navnet Hassan al-Banna i Egypt. Med sjokk og vantro vitnet han at Kemal Atatürk på 1920-tallet filleristet de siste restene av det ottomanske kalifatet og sekulariserte Tyrkia. Dette var en av hovedårsakene til at al-Banna stiftet Brorskapet i 1928 med følgende programerklæring: ”Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak vårt høyeste håp.” Brorskapets emblem ble således en koran og to kryssende sverd. Både erklæringen og emblemet står like fast i dag.

Al-Banna fortalte åpent om sin beundring for Hitler og Mussolini, som han håpet ville stille sine styrker til disposisjon for å velte det egyptiske styret under 2.verdenskrig. Makten skulle overtas av Brorskapet og islamsk juss. I kjølvannet av krigen stod Brorskapet bak en rekke mord på dommere, intellektuelle og andre som ble definert som fiender av islam, altså personer som sverget til sekularitet.

Brorskapet fikk mang en stemme fra kvinner ved årets nasjonalvalg. Å fange kvinnenes sjel har vært en strategi i over et halvt århundre, en strategi utmeislet av al-Banna, som fikk Zainab Ghazali, historisk sett den fremste kvinneaktivisten i Brorskapet, til å lede kvinneavdelingen fra 1948. I Lyngdal på 50-tallet kan jeg forestille meg at KrF-kvinner satt sammen om kveldene og strikket til inntekt for misjonsarbeid, diskuterte barneoppdragelse og sang salmer. I Ghazalis studiesirkler var det ganske andre temaer som stod på dagsordenen. Man diskuterte ikke minst bøker skrevet av den mest ekstreme ideologiske føreren for islamismen i forrige århundre, Sayyid Qutb. I 1992 sa således Ghazali med den største selvfølge til en vestlig journalist, at de som faller fra islam skal drepes – hvis de ikke angrer frafallet, da.

Hvem er dagens åndelige fører for det verdensomspennende Brorskapet? Se det er Yusuf al-Qaradawi, mannen som ønsker at muslimer skal fullføre Hitlers Holocaust. Mannen som også er leder av Det europeiske rådet for fatwa og forskning, det fremste islamske organet i Europa som skal veilede sine trosfrender i islamsk lov sharia. Mannen som støtter selvmordsbombere, som går inn for flerkoneri (han har selv to), som mener frafall fra islam skal straffes, også med døden, det samme gjelder for homofile. Med mye mer.

Hvis noen får assosiasjoner til Lyngdal på 50-tallet og europeiske kristendemokratiske bevegelser den gang av overnevnte, tillater jeg meg rett og slett å bli bestyrtet.

Videre: Er det underlig at store deler av media og også mang en politiker behandler Brorskapet som ufarlig når akademia langt på vei renvasker organisasjonen? Er det rart den gjengse avisleser risikerer daglig å bli rundlurt?

Brorskapets mål er en verden der koranen ligger til grunn for all lovgivning. For å nå målet har de utvistelig vist at de ikke går av veien vold og drap. At gruppen nå jobber åpent for at den nye grunnloven ene og alene skal bygges på sharia, er ingen overraskelse. Slagordet ”koranen er vår lov”, er det altså grunn til å ta på ramme alvor, dog ikke pene ord fra ledelsen om rettferdighet, likhet og demokrati, som norsk akademia ynder å referere til.

Jeg fristes til å avrunde med et sitat av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788 – 1860): ”Alle sannheter gjennomgår tre stadier. Først blir de latterliggjort, deretter sterkt motarbeidet. Til slutt aksepteres de som innlysende.”