”Idrettsmakt” – Qatars tredje våpenarsenal
Av Tore-Jarl Bielenberg, HRS
I de fleste land ble medaljevinnerne fra OL møtt som helter i hjemlandet. I Tunisia ble de møtt med trusler. Den tunisiske svømmeren Oussama Mellouli høstet to medaljer, den ene i gull for sin prestasjon i bassenget. I tillegg høstet han forbannelser fra Ansar al-Sharia: ”Du har brakt skam over oss, og din død er derfor en sharia-plikt, for vi godtar ingen ydmykelse,” sto det ifølge det franske byrået Agence France Presse i en uttalelse fra gruppen.
”Vi har ikke bruk for din medalje, som gjør oss til latter for hele den islamske nasjon.” Svømmestjernens store forbrytelse besto i at han hadde drukket juice etter svømmekonkurransen – og dermed brutt fasten under ramadan! Ett glass juice skal straffes med døden.
Den andre tunisiske medaljevinneren er Habiba Ghribi, som vant sølvmedaljen i 3000 meter hinderløp. Ved hjemkomsten ble hun stemplet av Ansar al-Sharia som ”djevelsk og umoralsk”. Hennes forbrytelse: ”Hun brakte skam over sitt land og muslimske kvinner” fordi hun hadde løpt i shorts! På Facebook kom det uttalelser som ”Jeg ville hogd av henne føttene – til helvete med medaljen som har brakt skam over oss alle!” og ”Hennes far og mor som lot henne delta i OL kledd på den måten, kommer aldri til himmelen”.
Islamistene krever også at de begge fratas sitt statsborgerskap. Og det er ikke tomme trusler, nå som islamistpartiet Ennahada har kommet til makten som resultat av ”den arabiske våren”. Det nordafrikanske nettstedet Maghreb Intelligence, som har sitt hovedsete i Rabat, skriver (14.06.2012) at ”flere lokalavdelinger av Ennahada er gisler for aktiviteten til salafistene, som rår over penger fra gulfstatene og får støtte fra rause givere blant tunisiere bosatt i Europa”. Salafistene i partiet står bak en rekke voldshandlinger den senere tid. Og landet vil snart få en grunnlov som offisielt gjør kvinner til et ”tilbehør” til mannen.
Somaliske Samia
En kvinnelig afrikansk idrettsutøver kom aldri frem til London: det var somaliske Samia Yusuf Omar. Under OL i Beijing var det hun som bar det somaliske flagget inn på stadion. I motsetning til de veltrente konkurrentene med deres solide dietter var hun skinnmager, etter å ha levd lenge på brød med sukker og pasta. Hun løp i knekorte bukser, en T-skjorte og et par sko hun nettopp hadde fått av det sudanesiske kvinnelaget i løp. Samia ble publikums yndling da hun kom sist inn på 200 meter sprint, og hun fikk stående ovasjon for tapper innsats. Men hjemme ble hun ikke møtt med jubel. Tvert om. Etter Beijing trente hun ved å løpe i Mogadishus gater, men etter noen livstruende møter med islamistiske Al-Shabaab, som forbød alle somaliere å delta i idrett eller se på idrett eller å gå i treningsutstyr, måtte hun skjule at hun var en olympisk idrettskvinne. Og etter at idretts- og ungdomsminister Soleiman Olad Roble ble drept i et selvmordangrep og de gjenlevende medlemmene av den somaliske olympiske komite flyktet til utlandet, rømte også hun, først til Etiopia, deretter til Libya. Herfra forsøkte hun å nå Italia for å finne en trener som kunne bringe henne til London, siden hun var utpekt av sin olympiakomite til å delta der. Men underveis kantret den overfylte båten, og Samia Yusuf Omar druknet i Middelhavet en dag i april, på vei mot OL. Hun ble 21 år gammel.
”Kriminelt vedtak”
Den tidligere franske idrettspedagogen Chantal Crabère er en av mange som har reagert kraftig og fortvilet på vedtakene i FIFA og IOC som åpner for at utøvere ikler seg politiske og religiøse symbol. ”Ved å inngå ekteskap med de islamske dikaturene har IOC satt muslimske idrettsfolk i livsfare,” skriver hun (Riposte laïque 20.08.2012). Artikkel 50 i det olympiske charteret, som sa at ingen får bære politiske eller religiøse tegn under lekene, var tidligere en beskyttelse for muslimske idrettsfolk mot press fra egne islamister. Ved åpningen av OL i London så en hijab på deltakere fra fjorten land. Ved å sette bestemmelsen til side ”har IOC latt en religion (og hvilken religion!) få slippe inn på de olympiske arenaene. Islam tvinger sin lov inn på idretten. IOC har skadet kvinnelige muslimske idrettsutøvere over hele verden, men også de mannlige, for islamistene vil bruke dem til å statuere eksempler,” skriver pedagogen og slutter med ordene: ”Stilt overfor den religiøse fanatismen og en gjenfødelse av noe som må kalles en inkvisisjon, kreves det aktpågivenhet. Vedtakene de internasjonalt (u)ansvarlige innen idretten har fattet og deres lydighet overfor gulfstatene er kriminelle.”
En geopolitisk strategi
Noen islamister forbyr og forbanner idrett og idrettsutøvere som ikke følger sharia. Andre utnytter idretten som politisk våpen. Her har Qatar gått foran som et klart eksempel.
Den franske finansavisen Décideurs skriver at Qatars oppkjøp av den store fotballklubben PSG (Paris Saint-Germain) bare er ”et element i en mye bredere idrettsstrategi. Qatar har sine brikker i IOC (den internasjonale olympiske komite), og selv om det ikke har lykkes med sine kandidaturer til presidentstillingen i FIFA, har landet sikret seg organiseringen av fotball-VM i 2022, det leder det asiatiske fotballforbundet (AFC), og er til stede i de store klubbene, som Barca (Qatar Foundation betaler 30 millioner euro i året for å ha navnet på trøyene). Den qatarske idrettskanalen Al-Jazeera Sport er til stede i hele verden med rettigheter i mange idrettsgreiner. Her er det snakk om en internasjonal geopolitisk strategi i idretten.” (23.11.2011).
I diplomatiet skiller man mellom ”hard power” (militær makt) og ”soft power” (den makt kulturell innflytelse gir). ”Qatar har funnet opp en tredje måte: ”sport power# (idrettsmakt)” , skriver den franske ukeavisa Marianne.
Hvordan kan et lite land som ikke er større enn et norsk fylke, få slik makt? Det skyldes i første rekke de enorme oljeinntektene og gass- og oljeleveransene som vestlige og andre land er avhengige av. Dessuten har den økonomiske krisen i EU-landene gjort dem sårbare for investeringsfremstøt. Og Qatar investerer og kjøper seg inn på stadig flere felter, spesielt er Frankrike et populært marked når oljesjeikene shopper, alt fra slott og industribedrifter til hoteller og idrettsklubber. Den qatareide TV-kanalen Beln Sport sender nå på ti kanaler i Frankrike, både via antenne, kabelnett og PC og konkurrerer ut de fattigere franske kanalene. Samtidig inviteres franske selskaper til å være med på å bygge ut Qatars infrastruktur og gass- og oljeproduksjon, tilbud som er fristende i eurosonens nedgangstider.
Aktiv deltaker i andre lands kriger
Men Qatar har også andre ”venner” og andre mål. Under krigen mot Kaddafi sto landet last og brast med de vestlige interventene, som hadde sine mål, mens Qatar hadde sine. Formannen for overgangsrådet i Libya, Mustafa abd el-Jalil, har opplyst at Qatar brukte over to milliarder dollar til støtte for invasjonen i Libya og opprørerne der og at planen for den endelige erobringen av Tripoli ble utarbeidet i Qatar. Og har tilføyde: ”Qatar støtter de islamistiske strømningene og tar sikte på å bygge opp en arabisk organisasjon med sharia som styringssystem.”
USA har lenge ønsket å fjerne Assad fra makten i Syria. Og her har Qatar vært en nyttig hjelper.
Den franske fødselslegen og spesialisten på arabisk språk og kultur fra Sorbonne (universitetet i Paris), Bernard Dick, forteller at Riad Hijab, som bler utnevnt som syrisk statsminister i juni 2012 av Bachar al-Assad, fikk en million dollar for å hoppe av, pluss en pensjon på 25 000 dollar i måneden i 25 år, i en avtale garantert av sjeiken av Qatar. Også Syrias ambassadeør i Irak har hoppet av og begge sitter i økonomisk velstand i Qatar. Syrias ambassadør i Mauritania, Ahnad Said eø-Bunni, ble tilbudt nesten samme kontrakt som statsministeren – 1 million dollar cash, pluss 20 000 dollar i måneden, pluss opphold i Doha – men han takket nei og anklaget Qatars ambassadør for innblanding i Syrias indre anliggender. Qastar finansierer også den libyske jihadisten Abdelakim Belhadj som står på den tyrkiske grensen mot Syria med 1500 islamister for å hjelpe de syriske opprørene med å legge bakhold for de syriske styrkene og føre krig gjennom stedfortreder.
Qatar har olje, gass og en strategisk beliggenhet i Midt-Østen. Dessuten har landets ledelse islamistiske ambisjoner. Transnasjonale vestlig selskaper betaler enorme summer for oljen og gassen og er så interessert i en ny oppdeling av makten i Midt-Østen at vestlige regjeringer er villige til å intervenere militært, i samarbeid med makthaverne i Qatar. I Iraq har USA og allierte gitt makten til shiitene etter å ha styrtet Sadam, i Libya til islamistene etter å ha styrtet Kaddafi. I Europa åpnes dørene på vidt gap for Qatar som støtter islamister som ser Vesten som Den store Satan.
Som en nyskapning kommer ”idrettsmakt” som landets tredje våpenarsenal. For idretten kan være veien inn til den vanlige manns og kvinnes hjerte.
Et forsøk på konklusjon
Olje gir dollar. Petrodollar gir islamisme. Islamismen presser gjennom religiøse særkrav på alle områder, også innen idretten, slik OL i London viste. Den vestlige økonomiens oljebehov og behov for investeringer er dermed med på å betale undergravingen av viktige demokratiske prinsipper. Her går kapitalisme og islamisme hånd i hånd. Og ringen er sluttet.