Hege Storhaug, HRS
Med imponerende friskhet og klarhet tar Helge Lurås et oppgjør med enhver som måtte mane til varsomhet og ”klokskap” i møte med ideologien islam og dens stifter Muhammed. I Aftenposten slår han fast i et innlegg at ”islam er ikke bare en trosretning, men en sosial ideologi med implikasjoner”. Utspillet kommer i kjølvannnet av voldsorgiene i Midtøsten grunnet filmen ”Innocence of Muslims”.
Lurås slår fast at de sosiale og vitenskapelige fremskrittene i Vesten var et resultat av kamp mot ”kristendommens voktere”, og at folk således ”ble torturert og brent på bålet for blasfemi”. Religion og ”religiøse skikkelser kan ikke gjøre krav på særbehandling. Alt skal kunne kritiseres”, skriver Lurås.
Den «muslimske verden» må også ta et oppgjør med sine egne autoriteter om de skal frigjøre seg fra religionens og tradisjonenes dogmer. Den møysommelig opparbeidede innsikten om nødvendigheten av fornyelse, som en rekke tenkere og opposisjonelle i vesten har måttet bøte med livet for, må vi ikke oppgi midt oppi i den overreaksjon som sprer seg i «muslimske land» over en dubbet YouTube video.
Islam er en sterk politisk kraft, og profetens påståtte liv og lære er helt sentralt i islam. I vesten kan derfor Muhammad ikke være fritatt for kritikk, ironi og satire. Tvert imot, kritikken må være proporsjonal til den politiske ideologiens innflytelse. Aksepteres et kritikkunntak, aksepterer man også en spesifikk underkastelse, og man har i praksis latt sekularismen på båten.
Mer uro i vente
Globaliseringen er og blir ingen enkel prosess. Life of Brian – en satire over Jesus og kristendommen – ble opprinnelig forbudt i Norge. Endringene har tatt tid og kristendommen er fortsatt ikke helt død som en politisk kraft. For mangelfullt moderniserte muslimske land kommer selvfølgelig religionssatire 4.0 som et sjokk. De har ikke gått gjennom versjon 1.0, 2.0 etc. Og det gjør det ikke bedre at satiren i denne filmens tilfelle er påtagelig ondskapsfull.
Men utsatt for religionssatiren kommer de forhåpentligvis til fortsatt å bli. For i dette tilfellet er det ikke Vesten som skal gi etter. Til slutt blir de fleste i Midtøsten forhåpentlig klar over det ydmykende i sin egen hårsårhet. Det beste hadde også vært om det etter hvert oppstår en mer treffende betegnelse på dem enn «muslimske land». Religionskritikk, og herunder satire, vil til slutt måtte bli en avgjørende del av de nye «demokratiske» prosessene i Midtøsten. Ellers oppnår de aldri «frihet».
Lurås sitt poeng med at ”kritikken må være proporsjonal til den politiske ideologiens innflytelse”, åpner for en kritikk som får de tidligere tiders kristne kjetteres ”korstog” mot kirka til å blekne, for historisk har vel verden aldri sett en større (negativ) samfunnsinnflytelse enn der islams elver brer om seg.