Rita Karlsen, HRS
Det var i november 2009 militærpsykiateren Nidal Malik Hasan i militærleiren Fort Hood i Texas plutselig begynte å skyte vilt rundt seg, mens han skrek «Allahu akbar». I løpet av ti minutter hadde han drept 13 og skadet 30, før han selv ble skutt og nøytralisert, åpner Giæver dagens side 3 kommentar i VG (ikke på nett).
Giæver forteller at nøytraliseringen av Hasan endte med at han ble paralysert fra livet og ned, og han lå et par dager i koma. Da han kom til bevissthet ble han siktet for overlagte drap og drapsforsøk. Hasans oppnevnte forsvarer, en pensjonert militæradvokat, antydet at klienten ville erklære seg ikke-skyldig og muligens ville hevde at han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Dette vakte sterke reaksjoner i USA, melder Giæver. For det kom frem at Hasan hadde hatt kontakt med radikale islamister og moskeer, blant annet Anwar al-Awlaki, som ifølge amerikansk etterretning også har vært delaktig i opptrening av den såkalte «trusebomberen».
Tre år etter hendelsen er saken enda ikke kommet opp for krigsretten. Ifølge Giæver handler det om at saken er blitt trenert og utsatt en rekke ganger på grunn av uenighet mellom partene om dokumentinnsyn og andre formaliteter. Men da saken endelig skulle starte 20.august i år, var det oppstått et nytt problem: Under en fremstilling i juni stilte Hasan med nylig anlagt helskjegg, forteller Giæver, og så følger en interessant opplysning: ”Den amerikanske hærens regler forbyr skjegg og åpner for tvangsbarbering av dem som bryter forbudet.”
Hasan argumenterer derimot med at han er pålagt å ha skjegg, ut fra de religiøse regler som han følger. Dommeren oppfattet det som ringeakt for retten, og saken ble utsatt igjen. Så ble det juristene oppgave å finne ut hva som skal veie tyngst; massemorderens religiøse plikt eller hærens reglement, melder Giæver, og nylig kom svaret:
Forrige uke avgjorde dommeren at hærens argumenter veide tyngst, og at Hasan skulle tvangsbarberes, i pakt med militær lovgivning. Forsvareren anket på stedet, og rettssaken ble utsatt igjen – på ubestemt tid.
Så følger Giævers interessante kobling, da mellom sakene til Malik Hasan og Behring Breivik:
Nidal Malik Hasans sak har altså en rekke paralleller til Anders Behring Breiviks sak; selvradikalisering, spørsmål om tilregnelighet og altså krav om selv å få kontrollere hvordan man fremstår i retten. Og for begges vedkommende veier rettens regler tyngre enn egne preferanser.
Hva gjelder selvradikalisering og spørsmål om tilregnelighet skal jeg ikke ha noen formening om, idet jeg finner ”krav om selv å få kontrollere hvordan man fremstår” som mer interessant i disse sakene. For både Malik Hasan og Behring Breivik vil fremstå uniformerte, altså tilkjennegi et budskap, noe altså den amerikanske hæren har satt en resolutt stopper for – også hva gjelder skjegg. Dette står i sterk kontrast til den verdiforvirring det norske Forsvaret tilkjennegir, og som Hege Storhaug raskt så ”ironien” med. 29.august skrev hun her på rights.no:
1.juli bestemte Forsvarsdepartementet vårt at hijab, turban, kalott og armbånd med religiøse symboler, skal være tillatt å bruke for norske soldater. Hvorfor settes grensen her? Er det rimelig? For: det er et krav i henhold til islams stifter Muhammed, å kle seg som ham. Det skal ikke være noen som helst tvil om at mannen du møter på gata tilhører ummah: det muslimske fellesskapet. Han skal bruke posebukser som stopper noen centimeter over ankelen. Kjortelen skal være vid og skjule kroppens former (sånn at vi jenter ikke skulle kunne få visse fantasier), klærnes farger skal ikke være sterke, og stoff som silke er forbudt, da det anses som feminint. De to sistnevnte punkt innfrir dagens soldatuniform, men uniformen svikter katastrofalt Muhammeds førstnevnte krav.
Storhaug nevnte ikke skjegget, som det også finnes klare religiøse regler for, men det forteller uansett at det norske Forsvaret har gjort et knefall for noen personlige preferanser – bare de er religiøse. Men det er flere ting som tyder på at Forsvaret kan møte seg selv i døra en dag, og må innse at de har gitt fra seg sitt beste verktøy: et uniformsreglement som står over personlige preferanser. Og kanskje det verste: Forsvarets legitimering av religiøse symboler til uniformen har gått nærmest upåaktet hen i offentligheten. Media synes minimalt å bry seg, og det eneste innlegget mot Forsvarets vedtak som jeg har registrert er i en lokalavis (Tromsø) av en eks-innvandringspolitisk talsperson på Stortinget, nemlig stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen i FrP (ikke tilgjengelig på nett).
Under tittelen ”Forsvarsledelsen verdihavari” (10.september i Nordlys) hevder Amundsen at et eller annet sted må forsvarsledelsen ha plukket opp ideen om å formalisere bruken av hijab og andre såkalte ”religiøse symboler” i tilknytning til uniformer i det norske Forsvaret. Selv mener han det kan ha vært på et seminar om ”interreligiøs dialog” eller ”inkludering av minoritetsgrupper i et flerkulturelt perspektiv”, hvorpå han legger til: antakelig sponset av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Men langt viktigere er hans henvisning til hva som skjedde i 2009:
At dette skjer med regjeringens stilletiende aksept burde ikke overraske noen. Der demonstrerte man sin manglende vurderingsevne allerede i 2009, da den gang justisminister Storberget mer enn gjerne ville utruste Politiet med den samme hijaben. Noe som ville ha skjedd dersom ikke sterke reaksjoner fra opinionen satte en stopper for det. Men når Forsvarets selv velger å gjøre et slikt uklokt vedtak, stiller det også spørsmål med forsvarsledelsens vurderingsevne.
Dernest antyder Amundsen at forsvarsledelsen ikke kjenner til uniformens verdisymbol og heller ikke kjenner til de symboler de nå har formalisert til uniformen:
Den samme forsvarsledelsen burde vite at uniformens utforming handler om mer enn dens praktiske funksjon, som i seg selv kan problematiseres når den utstyres med hijab eller turban. Like viktig signaliserer uniformen statens autoritet og nasjonens verdier.
Slik sett er den enkelte soldats personlige trosbekjennelse, kulturelle tilhørighet eller politiske ståsted Forsvaret likegyldig, og bør følgelig heller ikke flagges. Uniformsreglene er da også klare når det gjelder soldaters muligheter for politisk markering, om det så er med smykker, buttens eller partipolitiske symboler – det er ikke tillatt. Uniform kan heller ikke anvendes ved politiske markeringer, demonstrasjoner eller lignende. Dersom en vordende soldat har et problem med dette, bør hun eller han vurdere en annen karriere. Vi bør alle stå samlet bak og identifisere oss med vårt forsvar, hvis oppdrag er den aller viktigste av Statens mange oppgaver: verne land og folk mot ytre fiender.
Samtidig demonstrerer forsvarsledelsen en mangelfull forståelse av hva hijaben representerer når de entydig omtaler den som «et religiøst symbol». Hadde de satt seg inn i temaet ville de raskt sett at hijaben for mange først og fremst er det fremste symbolet i det offentlige rommet på den totalitære religionspolitiske ideologien islamismen. Hijaben er et produkt av Det muslimske brorskapet, og har vunnet frem både i den muslimske verden, Europa og Norge etter revolusjonen i Iran i 1979.
Dermed gir det norske Forsvaret legitim plass til islamismen, og som Amundsen påpeker, en ideologi som strider mot de verdier Norge anerkjenner:
I sitt forsøk på å opptre inkluderende overfor religiøse minoriteter, gir Forsvaret dermed den uhyggelige ideologien islamismen synlig plass i sine rekker, en ideologi som ikke er kjent for likestilling, likeverd mellom alle mennesker, religiøs frihet og som strider mot så godt som hele FNs Menneskerettighetserklæring. Et nærmest ufattelig faktum, like fullt sant.
Amundsen henviser deretter til det vesentlige faktum at andre grupper kan oppleve seg forskjellsbehandlet, for eksempel samene:
I kjølvannet av denne beslutningen har enkelte tatt til orde for at også samiske symboler bør tillates sammen med uniformen, noe forsvarsledelsen blankt har avslått. Dermed oppstår et noe oppsiktsvekkende paradoks: Samiske symboler, som har hatt en naturlig plass i norsk historie gjennom århundrer, er ugreit for Forsvaret, mens den importerte hijaben, et fremmedelement uten historie i Norge, er greit for Forsvaret. Forstå det den som kan.
Nå mener ikke jeg at samiske symboler hører hjemme sammen med uniformen, like lite som andre kulturelle, politiske eller religiøse symbol. Men det er det minste mulig å ha en viss forståelse for et slikt ønske, når flere antakelig vil oppleve dette som en forskjellsbehandling. Dermed oppnår Forsvaret det motsatte av det de ønsker: Ved å tillate en gruppe særbehandling på religiøst grunnlag i ”inkluderings navn” åpner de således opp for at andre opplever seg ekskludert. Altså nettopp det en uniform skal bidra til å unngå.
Så er spørsmålet: Har vi hørt siste ord i saken om religiøse symboler til uniformen i Forsvaret? Neppe, men spørsmålet er like fullt: Hva mener vi prinsipielt om hva som har forrang: religiøse plikter eller samfunnets reglement?