Rita Karlsen, HRS
«Rekordstor befolkningsvekst» «Boligprisene går til himmels!» «Stor mangel på boliger i Oslo» «Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige er høy» «Er ikke på arbeidsmarkedet» «Stort forbruk av trygder» «Må bygge to skoleklasser i uka i Oslo» «Mangler sykehjemsplasser» «Behov for 18 000 nye lærere» «Behov for flere varme hender i helsesektoren» (…)
Hvor ofte ser vi ikke overskrifter som disse? Omtrent daglig, og de har til felles at det kreves politisk innsats for å løse utfordringene – og løsningene må komme i forkant. Det ville vært en politisk tragedie om eksempelvis Oslo oppdager høsten 2013 at kommunen har 3 000 flere elever enn de har elevplasser. Borgerne (som også er velgere) forventer en politisk ledelse som har oversikt og styrer deretter – slik som eksempelvis Oslo kommune prøver å gjøre, da de nettopp ut fra befolkningsvekstprognoser planlegger med to nye klasserom i uka frem til 2016.
Men for Oslo nytter det ikke bare å planlegge etter en forventet befolkningsvekst, det vil også ha betydning hvem elevene er. Er det for eksempel hovedsakelig elever som behersker det norske språk eller vil det være elever som krever en ekstra språkinnsats? Har kommunen nok lærere? Det er mange usikkerhetsfaktorer, men én ting vet kommuner som Oslo med stor sikkerhet: Rask og høy befolkningsvekst er kostbar. Det krever enorme investeringer, både i for eksempel barnehage, skoler, boliger og annen infrastruktur. Og når investeringene er på plass, typisk lånebasert, så skal der også være penger til både å betjene gjelda og å drifte kommunen.
Sett i et slikt perspektiv er det tragikomisk hvordan VG i dag klarer å tolke tallene de har fått tilgang til.
Selv kongefamilien
Allerede på førstesiden slår VG an tonen: ”Haakon er ikke ekte norsk” fulgt av et bilde av en smørbild kronprins Haakon. I avisen (side 4) presenteres saken med et bilde av tre smilende herrer: en yngre utgave av den samme Haakon, flankert av sin avdøde bestefar (kong Olav) og sin far (kong Harald), med overskriften: Én million «innvandrere».
Vi skjønner umiddelbart hvor VG vil: De vil harselere med statistikken som forteller om befolkningsutviklingen og hvordan veksten er i de ulike befolkningsgruppene. Hvorfor VG velger en slik vinkling kan en bare spekulere på, men jeg har vel mine mistanker om at det ikke hjelper noe særlig at det er FrP som har bestilt tallene.
1,1 millioner nordmenn er ikke helnorske, ifølge SSB. Blant dem er kong Harald (75), kronprins Haakon (39) og prinsesse Märtha Louise (41). Årsak: De har innvandrerbakgrunn.
På bestilling fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe har Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeidet tall som viser at svært mange innbyggere her i landet havner i kategorien «med innvandrerbakgrunn» og dermed ikke «ekte norske».
Ifølge byrået er du «helnorsk » så fremt du har to foreldre og fire besteforeldre som alle er norskfødte.
Ved årsskiftet besto denne gruppen av 3 880 978 personer.
Kong Harald, kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise er således ikke i denne kategorien, ettersom deres foreldre og besteforeldre er født i utlandet.
Så følger kommentarer fra kongereporter Kjell Arne Totland som ”er overrasket over SSBs oversikt” og som fastslår at han anser kongefamilien som norsk.
VGs meningsløse fremstilling av denne form for statistikk fortjener egentlig ingen kommentar, men de hadde sikkert hatt godt av å friske opp kunnskapene om unionsoppløsningen med Sverige i 1905 og monarkiets historie.
Statistikk versus politikk
En kan nok heller mistenke VG for å ha latt seg forføre av SSB. Fra SSB blir ethvert spørsmål knyttet til befolkningsvekst og innvandring, parert med følgende motspørsmål ”Når slutter en innvandrer å være innvandrer?” eller ”Hva er det å være norsk?”. I dag får de således god drahjelp av VG, for når selv kongefamilien kan kategoriseres som å ha ”innvandrerbakgrunn”, hva er det egentlig da å være ”ekte norske”?
Statistisk sett, og som er det en bør forvente at SSB driver med (i motsetning til journalister), så er å stille spørsmål av typen ”Når slutter en innvandrer å være innvandrer?” eller ”Hva er det å være norsk?, en ren politisk reaksjon. Hva som er SSB sin mening om å være norsk, eller innvandrer, kan de selvsagt legge ut om i sine analyser, med de faglige begrunnelser de mener måtte være tilstede, men når de blir bedt om å legge frem tallene for befolkningsutviklingen skal det gjøres så objektivt som mulig. Det har SSB ikke gjort skikkelig rede for, tvert om har de fremstilt befolkningsveksten og befolkningsgrupper i Norge i kategorier som vanskeliggjør en oversikt.
For oss som de siste årene har fulgt SSBs pressekonferanser om befolkningsfremskrivninger, har det vært en tilnærmet fornøyelse å vitne SSBs bortforklaringer på spørsmål om ulike befolkningsgruppers utvikling. Ikke minst har spørsmålene vært reist fra FrP, og jeg antar det er derfor de har funnet det nødvendig å bestille tallene.
Men i VG får FrP svar på tiltale:
– Vi ba om grunnlagsmaterialet fordi vi ønsket å vite mer om hvordan befolkningen utvikler seg i Norge, sier Morten Ørsal Johansen, som er innvandrings- og integreringspolitisk talsmann i Frp.
Han er overrasket over hva tallene forteller og at det han karakteriserer som «etniske nordmenn» har går ned.
Forsker Helge Brunborg i SSB sier at de ikke opererer med slike begreper, men gir partiet ros for at de har tatt seg tid til å sette tallene sammen, da de er kompliserte.
– Tolkningene kan nok diskuteres. Men hovedårsaken til at antall norskfødte med norskfødte foreldre og besteforeldre har holdt seg på stedet hvil siden 2004 er at samfunnet har blitt mer globalisert og at innbyggerne i større grad enn tidligere har fått ektefeller fra andre land, sier Brunborg.
Komplisert
En annen grunn er at fruktbarheten i denne gruppen har ligget under det som trengs for å ha befolkningsvekst på lang sikt.
Et eksempel på hvor komplisert det kan være å sette personer i kategorier er vårt eget kongehus: Kronprinsen har to utenlandskfødte besteforeldre og tilhører derfor ikke den «helnorske» gruppen på 3,9 millioner personer.
– Ved siden av innvandrere og deres norskfødte barn, er andre grupper med utenlandsk bakgrunn adoptivbarn og misjonærbarn; personer som er født i utlandet, men som har to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre.
Det holder altså med én besteforelder fra Danmark eller Sverige for ikke å havne i den største gruppen, sier Brunborg.
Tallene forteller:
 |
SSB opererer altså ikke med begreper som ”etniske nordmenn”, ”etnisk norske” eller noe annet ”norsk”, noe de har utførlig forklart i et eget notat (omtalt i tidligere HRS-notat), der det fremkommer at dette er et politisk valg. Og når noe ikke er noe norsk, og det heller ikke er politisk korrekt å snakke om 1.generasjon og 2.generasjon, ei heller om ikke-vestlige versus vestlige innvandrere, vil det selvsagt også vanskeliggjøre en formidling av ulike grupper. Men statistisk sett, som fortsatt bør være SSBs ekspertise, handler ikke dette om kongen, dronningen eller knekten, men om kategorier, som de selv har tallkodet (disse tallkodene har jeg forklart tidligere).
Ut fra disse kodene har vi i sum 30 ulike befolkningsgrupper i Norge, der samtlige grupper vokser – med unntak av én, og det er den ”norskeste av de norske” (som SSB i mangel av noe annet har kalt denne gruppen for). Ergo forteller det oss at det blir færre nordmenn (som jeg tillater med å kalle gruppen) og flere med en eller annen innvandringsbakgrunn, noe også Brunborg bekrefter. Det tragiske er at det ikke er legitimt å studere nærmere hvilke grupper som vokser raskest, og som således vil kunne fortelle noe om fremtidig befolkningssammensetning i Norge.
Men å forklare at gruppen nordmenn (eller med SSB-språk: ”norskfødte med norskfødte foreldre og norskfødte besteforeldre”) ikke vokser, er for SSB helt greit: det handler om globalisering og ekteskap på tvers av landegrenser. Ja, men selv VG vet at innvandringen er større enn utvandringen i Norge. De vet sikkert også at Norge har rekordstor innvandring. Men hvem er det som hovedsakelig kommer og hvem drar igjen? Hvor mange – og hvem – er det som hovedsakelig står for transnasjonale ekteskap? Er det forskjell på ektefellene som kommer til Norge ut fra hvem de gifter seg med? Hvem kommer for arbeid, og hvordan er deltakelsen på arbeidsmarkedet?
Er dette virkelig å klassifisere som uinteressante spørsmål?
Og så forteller SSB én ting til: Nemlig at nordmenn ikke får nok barn til at gruppen vokser. Men vi vet jo at det er andre grupper i Norge som får langt flere barn enn nordmenn, er det også uinteressant å vite hvem? La oss ta kongstanken: Hadde for eksempel kronprins Haakon giftet seg med en kvinne fra utlandet, ville nok de fleste godtatt et slikt valg. Men hadde hans hustru ikke lært seg norsk, eller deres barn ikke hadde behersket det norske språk, ville nok de fleste rynket på nesen. Nå er ikke dette annet enn et hypotetisk problem, for kongefamiliens budsjett vil nok tatt høyde for slike utgifter. For Norge generelt, og pressede kommuner spesielt, kan situasjonen være annerledes.
Integrering og økonomi
Det er nettopp integrering og økonomi som er FrPs forklaring for deres interesse for tallene:
Morten Ørsal Johansen mener at de som kommer til Norge, eller blir født her, selvsagt skal integreres i samfunnet. – Men det har ikke alltid vært like lett da mange velger å leve i mer lukkede samfunn og miljøer. Uansett er det historiene bak tallene som er interessante og viser en historisk endring som tåler en åpen, ærlig og faktabasert debatt om landets fremtid, sier han.
Ørsal Johansen mener det er viktig at Stortinget får så korrekte tall som mulig som grunnlag for bevilgningene til kommunene, ikke minst for å unngå underbudsjettering.
– Det trenger ikke å være negativt at befolkningsveksten er større enn hittil antatt, men når grupper ikke så lett lar seg integrere skaper det store utfordringer. Kommunene blir underfinansiert og makter derfor ikke å produsere gode tjenester på alle områder.
Frp-eren drar frem Oslo som eksempel på en by som burde fått mer i overføringer enn tilfelle har vært.
Betydning for Oslo
At Ørsal Johansen drar frem Oslo som et eksempel, er nok ikke et valg tatt ut fra løse luften. Befolkningsveksten i Oslo i perioden 2005-2010 tilsvarer en årlig befolkningsvekst på 2,1 prosent eller 11 400 personer per år. I et historisk perspektiv viser befolkningsveksten i Oslo at den fra 1951 til 1990 var på i alt 23 999 personer. Dette gav en årlig befolkningsvekst på 615 personer eller 0,14 prosent per år. Oslos befolkning har altså vokst mer enn dobbelt så mye på fem år (2005-2010) som i løpet av 40-årsperioden 1951-1990, eller 19 ganger mer per år. (Se tidligere HRS-notat).
I 2011 økte befolkningen med 14 055 personer, som tilsvarer en befolkningsvekst på 2,3 prosent. Oslo kommune har således foretatt en oppjustering av fremtidig befolkningsvekst, og i en pressemelding fra Byrådet (08.05.12) het det ”Oslo er i toppen blant de aller raskest voksende byene i Europa, og dersom prognosene slår til vil Norges hovedstad passere 800.000 innbyggere i 2027. Rundt år 2040 kan innbyggertallet i Oslo passere en million innbyggere (…) ”.
I samme pressemelding uttalte finansbyråd Vinje at ”befolkningsvekst er hyggelig” og at befolkningen i Oslo blir stadig yngre, men at utgiftene vokser mer enn kommunens inntekter. At befolkningsveksten nesten utelukkende er innvandringsrelatert (veksten blant innvandrerne utgjør mer enn 80 prosent av befolkningsveksten) sies det ingenting om, til tross for at kommunen er godt kjent med dette faktum (se f.eks. Oslo speilet nr. 3, 2010).
For kort tid siden la Oslo kommune frem budsjettet for 2013. Kommunens gjeldsgrad forventes å øke fra 57 prosent i 2012 til hele 80 prosent i 2016, som i kroner innebærer at lånegjelden vokser fra 21 mrd. kroner til godt over 37 mrd. kroner i 2016. Til sammenligning: i 2004 var gjeldsgraden på 22 prosent og gjelden var 7 mrd. kroner. Oslo kommune har dermed i løpet av kort tid gått fra å være en kommune med lav gjeld og sunn økonomi, til å bli en kommune med høy lånegjeld. Som resultat må Oslo kommune foreta kraftige kutt, 450 millioner i 2013 i uspesifisert rammereduksjon, noe som vil gå ut over blant annet eldreomsorgen.
Som finansbyråden påpeker har Oslo kommune høyere utgifter enn inntekter. Kommunens viktigste inntektskilde er skatteinntekter, men Byrådet lever antakelig i håpet om at siden en så stor andel av Oslos befolkning er ung (og derav ikke er skattebetalere), så vil dagens investeringer betale seg tilbake på sikt. Dette fordrer imidlertid at Oslos befolkning har en skatte- og trygdeprofil som gir kommunen de nødvendige inntekter.
Fremtidsutsiktene ser således dårlig ut for Oslo. For Oslo har stadig flere innbyggere med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn, samtidig som nordmenn flytter ut. Hvilke økonomiske utslag dette gir er fraværende i enhver festtale, men bør til gjengjeld spikres på veggen hos enhver ansvarlig politiker og byråkrat (og gjerne i enhver avisredaksjon):
I 2010 betalte befolkningen i alt (hele landet) inn 340 mrd. kroner i skatt, mens forbruket av trygd var på 334 mrd. kroner. Det var dermed et lite overskudd på drøyt 6 mrd. kroner. Av dette betalte innvandrerhusholdningene 27,5 mrd. kroner i skatt, mens trygdeforbruket lå på 28,1 mrd. kroner. Altså drøyt 600 mrd. kroner i underskudd relatert til et balanseregnskap. Differansen kommer særlig frem blant ikke-vestlige (og flyktninghusholdninger, som holdes utenfor her). Ikke-vestlige husholdninger betalte 15,7 mrd. kroner i skatt, mens trygdemottaket var på 20 mrd. kroner. For skatte- og trygderegnskapet er det dermed et underskudd på 4,4 mrd. kroner. (HRS-notat).
Ergo: Hva som skyldes en kommunes befolkningsvekst og kommunens befolkningssammensetning har betydning for samme kommunes økonomi – og derav mulighet til å yte borgerne (den nødvendige) service.
Men siden VG er så strålende opptatt av kongefamiliens gener synes jeg de også kunne ta en titt på kongehusets budsjett – for eksempel i sammenligning med Oslo kommune?