Innlegg i Aftenposten henger høyt, det vet alle som gang på gang får beskjed om at det er ”trangt om plassen” og enten får nei eller beskjed om å korte ned til det som oppleves til det meningsløse.
Når jeg så i dagens Aftenposten leste ”Onkel Tom i våre hjerter” av Halvar D. Pettersen, av seg selv titulert som ”almuligmann”, holdt jeg på å ramle av stolen. At Pettersen mener at Abid Raja og Sara Azmeh Rasmussen har ”knekt kodene”, sikret seg en plass i det gode selskap og begge fått Fritt Ord-prisen, ved å bedrive et korstog mot islam, står han selvsagt fritt til å mene hva han vil om. Men det er Pettersens fortolkning av ”våre felles verdier”, og i særdeleshet ytringsfriheten, som i mine øyne er opprørende:
Spørsmål om ytringsfrihet
Deretter tar man på seg den uskyldige masken, og hevder at det hele er et spørsmål om ytringsfrihet. Muslimene må «gjennomkrenkes», hevder den selvbestaltede «ytringsfrihetsfundamentalisten» Per Edgar Kokkvold.
Dersom det virkelig dreide seg om ufravikelige prinsipper, skulle man tro at man kunne anlegge samme perspektiv for eksempel på de pårørende, overlevende og etterlatte etter 22. juli, som jo er ute og sutrer hver gang det blir trykket et bilde av massemorderen fra Utøya, og som for all del vil hindre ham i å komme til orde.
Men nei; massemorderen «har ingen rett til ytringsfrihet». Han må «strupes», roper den samme Kokkvold, og avslører seg med det ikke bare som en mann uten egentlige prinsipper, men først og fremst som en del av korsfareralliansen mot islam.
Smak på denne: «De pårørende, overlevende og etterlatte etter 22. juli må gjennomkrenkes». Høres det bra ut? Er det verd å kjempe for?
Eller hva om jeg tegnet de flyktende AUF-erne på Utøya i pilende stinkdyrs skikkelse, med en idealisert kommandør drapert i norske farger etter seg, ledsaget av smileys og lols. Ville det være viktig å trykke en slik tegning, i ytringsfrihetens navn? Jeg synes ikke det.
Og jeg tviler sterkt på at Kokkvold, Åmås, Raja eller Azmeh Rasmussen ville stått opp for å forsvare meg.
«De liberale trenger støtte» skriver Åmås. «Deres tanker bør bli islams fremtid».
Men det blir ingen støtte til slike liberalere å få fra meg.
Om man ikke klarer å skille kritikk eller harselas av en ideologi med 22/7-massemorderens handlinger, så bør man i alle fall makte å skille ofrene fra handlingene fra sin personlige oppfatning av å bli krenket.
Jeg opplevde Pettersens utlegning som så tragisk at jeg ytret meg på Facebook. Her skulle det vise seg at andre hadde mer kjennskap til den samme Halvar D. Pettersen enn meg.
For den samme Pettersen ble intervjuet (i Aftenposten) 29.mars 2009. Her blir han fremstilt som intet mindre enn ”en tikkende bombe”, og vi får vite at han sultestreiker på 99 døgnet, med unntak av et kokt egg hver søndag. Den da fengslede Pettersen vil at temaet psykiatri og strafferett skal bli ”et ubehagelig tema under valgkampen” og han ser på seg selv som en tikkende bombe som står frem.
Halvar Pettersen er ikke psykotisk i dag, men slik har det ikke alltid vært. Han var bare millimeter fra å bli drapsmann i 1992. Han er dømt for vold også senere – og nå er han tiltalt igjen. Forut for handlingene ba han om hjelp. Det fikk han ikke.
Denne ganger er han tiltalt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Påtalemyndigheten mener at han mishandlet kjæresten sin ved to anledninger i august og november i fjor. Han skal ha slått henne, tatt kvelertak på henne og bundet henne fast til sengen. Deretter klippet han håret hennes og stakk fingrene inn i øynene hennes. Han er i tillegg tiltalt for frihetsberøvelse, trusler og tyverier.
Det kan være at Pettersen har helt rett i at han ikke har fått den hjelp han har etterspurt, men det må likevel være lov å spørre seg i hvilken retning den samme Pettersen har utviklet seg?
Den 24.mai 2012 skrev den samme Pettersen ett innlegg til Dagbladet, hvor han forsvarer Arfan Bhatti og undertegner seg med tittelen ”anarkojihadist” (som kjent et begrep som også var å finne i massemorderens manifest).
På sin Facebookprofil levner heller ikke Halvar D. Pettersen noen tvil om hvem han er og hvem han støtter:
Skjermbilde fra Facebookprofilen til Halvar D. Pettersen
For meg som faktisk mener at ”våre felles verdier”, i betydning frihetsverdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet, skal videreutvikles i det norske samfunnet, kan jeg vanskelig kritisere Aftenposten for at de publiserer et innlegg som dette – men det må vel være lov å stille spørsmål ved prioriteringen?