Jeg trodde et barn var et barn. Så enkelt. Det har jeg dog smertelig erfart at det ikke er gjennom mitt 20 års arbeid innen innvandringsfeltet. Eksempelvis: Etter et foredrag i fjor, holdt i Østfold, fortalte en tilhører meg om en barnevernssak han kjente godt til, der ei mishandlet jente i begynnelsen av tenårene hadde fått vedtak om fosterfamilie, noe hun selv sterkt ønsket. Men, foreldrene hennes hadde lagt inn en klausul: fosterfamilien måtte være av muslimsk opphav. Jenta protesterte – til ingen nytte. Barnevernet innfridde for foreldrenes krav.
Ville en personlig kristen familie, foreldre fra Jehovas vitne eller sekten Larsane, fått innfridd samme krav?
I fjor hadde 54 prosent av alle barnevernsbarna i Oslo innvandrerbakgrunn. Andelen barn mellom 0 og 16 år med innvandrerbakgrunn er på 31 prosent. HRS har en kvalifisert antakelse av at denne overrepresentasjonen ikke representerer virkeligheten: vi har gjennom årene blitt fortalt om så mange saker der omsorgssvikten er åpenbar – men som ikke fører til at barna får den hjelpen og beskyttelsen de etter loven har krav på. Barnevernet er kultursensitivt, har mang en kilde ment.
Og nå som denne grove overrepresentasjonen kommer på bordet, er Barne-, familie- og ungdomsdirektoratet (Bufdir) på banen med signaler om nettopp mer kultursensitivitet. Som innebærer? At et barn som ikke er lys i huden skal måtte tåle fysisk avstraffelse – som foreldrene selv er oppvokst med? At det er viktigere at barnet snakker somali enn norsk? Sistnevnte kan det se ut som om Aps bystyrerepresentant i Oslo mener, Elvis Chi Nwosu.
Se for deg at staten kommer og tar barna dine fra deg og plasserer dem hos en somalisk familie med helt annen språkbakgrunn enn det du har. Du får ikke treffe barna, kanskje bare fire ganger året, og neste gang du treffer dem, snakker de ikke norsk lenger.
Dette er klassisk etnisk tankegang. Norsk tar ansvar for norsk, punjaber tar ansvar for punjaber, og hvilken somalisk klan du tilhører bestemmer hvilke fosterforeldre du skal ha. Og for eksempelvis språkvariasjonene i et land som Somalia, er så store at for å innfri Nwosu’ ønske, må barnevernet vitterlig lete med lys og lykt for å finne en egnet fosterfamilie.”Bærekraftig” barnevern?
Videre slår Nwosu fast følgende: ”Barnevernet svikter minoritetsbefolkningen.” For ordens skyld: politikeren tenker ikke på barna, men foreldrene. Det er de voksne som sviktes.
La oss holde oss til den somaliske befolkningen, som har vært i sterk vekst de siste årene, og som per 1.januar 2012 var på nesten 30 000 personer, og der 8 400 tilhører andregenerasjon. Vold i oppdragelsen er sterkt kulturforankret blant somaliere, og det vil således være unntakene som ikke blir fysisk avstraffet. Stemmer resonnementet mitt, betyr det at Oslo (der de fleste somaliere bor), allerede i dag forsømmer grovt barn av somalisk opphav.
Og det er dette som vil bli fremtiden? For hvordan skal barnevernet holde tritt med den demografiske utviklingen? Og hva med barnevernsansattes holdninger? Vil en ansatt med opphav i ikke-vestlig land, i en annen kultur og ånd hva gjelder respekt for barns ukrenkelighet, klare å forholde seg til norsk standard, regler og retningslinjer i møte med ”sine egne”? Vil vi se korrupsjon, slik man har sett i stort monn i Storbritannia i politiet, der betjenter med pakistansk opphav er rundt 10 ganger mer korrupte enn britiske betjenter?
Leder av Bufdir, Mari Trommald, sender et signal som det er vanskelig ikke å oppfatte som et tilbakeskritt for barns rettsbeskyttelse:
Vi må også være forberedt på å bli bedre på kulturkompetanse og bli bedre på å forstå familier som har en annen bakgrunn. De som jobber i barnevernet må være kultursensitive slik at de klarer å tolke hva i barneoppdragelsen som er en del av familiens kultur og hva som bryter kravene om omsorgsevne i barnevernsloven, sier Trommald.
Aftenpostens oppslag vitner om en fremtid der barns rettigheter vil reverseres. Og dette er bare ett eksempel på et område som vil rammes av den demografiske utviklingen.
Den norske staten sloss mot vindmøller?