Inga Marte Thorkildsen
Først til ”tørre” fakta: I fjor kuttet statsråd Audun Lysbakken over halvparten av bevilgningen til HRS. Det var i seg selv en interessant historie fra et forvaltnings-Norge. Begrunnelsen var at han ville satse mer på arbeidet mot rasisme og diskriminering. I går ble statsbudsjettet lagt frem. Her har etterfølgeren til Lysbakken, statsråd Inga Marte Thorkildsen, gått i partikollegaens fotspor. Som Lysbakken har hun tatt for seg én aktør på posten på statsbudsjettet som HRS sorterer under, og kuttet og fordelt til en annen. HRS sin halverte støtte på 900 000 kroner for i år, er nå blitt til 700 000 kroner neste år, og de 200 000 kronene som ”forsvant” er delt over til ”Organisasjonen mot offentlig diskriminering” (OMOD).
Vi måtte trekke på smilebåndet av dette trekket – ”offentlig diskriminering”…. Hva den politiske begrunnelsen til Thorkildsen er for dette trekket, kjenner vi ikke til. Jeg vil anta at begrunnelsen minner om Lysbakkens forklaring. Men, som jeg skriver i Aftenposten i dag, kjenner jeg godt til hvor rasisme og diskriminering har særdeles gode kår.
HRS sitt perspektiv i innvandrings- og integreringsdebatten, etterfulgt av faktabelegg, er antakelig ubehagelig for SV-toppolitikere. At faktuelle forhold – ekstrempatriarkalske undertrykkende holdninger, praksiser og tradisjoner, ofte med religiøs innpakning i tillegg – er så ubehagelige at de skal feies under teppet, synes jeg dog om mulig er enda mer ubehagelig. For det går på helsa løs – bokstavelig talt – til så mange borgere i Norge. Det er likevel en litt rar følelse å vite at Inga Marte Thorkildsen personlig kjenner godt til den vannvittige undertrykkingen mange unge norske muslimer lever med i hverdagen sin.
Jeg slipper likegodt katta ut av sekken: Inga Marte (ja, nå ble jeg litt personlig, og du vil straks skjønne hvorfor), formidlet en kilde til meg som forfatter og journalist da jeg jobbet med boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap. Hvordan kjente Inga Marte til meg? Jo, det handlet om at hun og vår utviklingsminister i dag, Heikki Holmås, var i SU-ledelsen på 90-tallet, og SU var det første partiet som inviterte meg som foredragsholder. Dette i kjølvannet av utgivelsen Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan(1996). Inga Marte kom hjem til meg privat i Langgata på Rodeløkka i 1997 med den unge kvinnen av kurdisk avstamming, som fryktet at hun ville bli drept: hun skulle giftes bort i opprinnelseslandet, og hun var ikke jomfru. Hun visste godt at tradisjonen er at et blodig laken skal vises frem etter bryllupsnatten.
Når jeg nå tenker tilbake, kan jeg – som har møtt godt over 100 unge norske muslimer i konflikt med ektrempatriarkalske tradisjoner – ikke erindre å ha møtt en så fortvilet og redd ungdom i mitt liv.
Således var det heller ikke underlig at både Inga Marte og jeg var dypt rystet over hva denne skoleungdommen fortalte. Vi trodde knapt at dette kunne være virkelighet for unge kvinner i det likestilte Norge.
Jeg synes denne lille historien er viktig å formidle i et ærlighetsperspektiv: jeg er nemlig overbevist om at Inga Marte vet langt bedre enn hva hennes handlinger og meninger avspeiler. Inga Marte vet hvor skoen trykker, som det gjerne formuleres.
Jeg kan således også ”berolige” de nevnte SV-erne med følgende: hadde bildet vært motsatt – altså hadde det vært slik som vi er blitt forført til å tro, at rasisme har særlig gode kår blant nordmenn og andre vestlige – ville HRS selvsagt hatt fullt fokus på dette. Men i motsetning til en rekke andre grupperinger innen dette feltet, har HRS aldri hatt en annen politisk agenda enn å sette søkelys på faktiske kritikkverdige forhold i samfunnet innen innvandrings- og integreringsfeltet. Vi har altså aldri satt fokus der vi vet pengene sitter løst – innen det klassiske (vrenge-) bildet av diskriminering og rasisme. Vi har hele tiden jobbet i ånden til psykiateren Carl Jung (1951 – 2009), som formulerte følgende:
”Du skaper ikke lys ved å forestille deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.”
Kilden Inga Marte kom til meg med, og som Inga Marte satt ved siden av under hele hovedintervjuet, hadde en så oppsiktsvekkende fortelling den gang – da blant annet temaet ”jomfrutest og ny jomfruhinne” aldri hadde vært på den offentlige agendaen før, at hun ble til første kapittel i boken Hellig tvang. Her er kapitlet:
KAPITTEL 1A: EN JOMFRU KAN OG SKAL GJENSKAPES
Det banker varsomt på døren. En ung og beskjeden libanesisk mann legger høflig frem sitt ærend. Han forteller Muntahas foreldre hvor betatt han er av deres datter. Ydmykt ber han om hennes hånd. Foreldrene ser spørrende på sin datter, men Muntaha avviser frieren. Hun forteller ikke hvorfor.
Dagen etter banker mannen igjen på døren. Denne gangen i harnisk. _Jeg vet hvorfor du avviste meg! Jeg vet hvorfor du ikke kan gifte deg med meg. Du er ikke jomfru! Og jeg kan bevise det! Jeg kan tilkalle ham som tok møydommen din, raser han og styrter inn på kjøkkenet. Han røsker ut alle kjøkkenskuffene og saumfarer innholdet. Forfjamset entrer Muntahas foreldre scenen. Den unge mannen finner frem to store kjøkkenkniver og ber Muntahas far fortelle ham hvilken kniv som er den skarpeste.
_Denne er skarpest. Denne kan du drepe henne med, svarer faren.
Muntaha kaster seg mot vinduet og hopper ned i hagen. Hun stormer mot gata og hiver seg foran en lastebil. Kroppen hennes knuses, men hodet er uskadet. «Hodet, det er jo hodet mitt som må knuses, slik at alle tankene mine forsvinner for evig,» roper hun lydløst. Hun venter og venter på bakhjulene, de velsignede bakhjulene, som skal befri henne fra det uutholdelige livet. Men bakhjulene kommer aldri. Muntahas kropp er borte, hodet er uskadet, og der ser hun føttene til frieren og hennes far. «Bakhjulene, hvor er de? Å, nei, vær så snill! Knus hodet mitt! La meg slippe å svare for meg!»
Muntaha sitter naken fra livet og ned, med sprikende ben. En svak lampe lyser så vidt opp det kalde og likhvite kjellerrommet til sykepleieren. _Det kommer til å gjøre vondt, men tenk bare på at du skal bli jomfru igjen, at du får livet tilbake. Det er bare et par tre sting, og du blør slik en jomfru skal blø, sier sykepleieren.
Muntaha kjenner på ordene: «Bli jomfru igjen… Ja, kanskje… Få tilbake livet. Jeg kommer til å blø på bryllupsnatten. Men tenk om jukset avsløres? Og hva om jeg ikke blør likevel? Kanskje det er best for alle at jeg tar livet mitt før bryllupet. Ikke ta sjansen på å ødelegge familiens ære…»
Muntaha registrerer at sykepleierens fingre skjelver mens hun prøver å tre tråden gjennom nålhodet. Muntaha klarer ikke å la være å stirre på de skjelvende fingrene, og jo mer hun stirrer på nålen, tråden, på fingrene, dess hardere banker hjertet. «Bli ferdig! La det være overstått,» skriker hun i sitt indre. «Kjære Gud, la det være overstått før, før…» Døren åpnes med et brak. En kvinne, med fråden dryppene fra de alltid så strenge munnvikene, troner inn i rommet. «Mamma, å nei, mamma,» skriker Muntaha. Full av forakt bøyer kvinnen seg over Muntahas syndige kropp, og spytter henne i ansiktet. Med avsky og med hat brøler moren til sin datter: «Din jævla hore!»
***
Liten som stor i den lille landsbyen venter i spenning på den store festen. Muntaha skal giftes bort til sin fetter, en 30 år gammel sauebonde som aldri har vært på utsiden av sitt arabiske hjemland. Hennes far, som har status som «landsbyhøvding», gnir seg fornøyd i nevene: Hans usedvanlig vakre datter sitter pyntet i brudestolen, omgitt av en aura med renhet og fromhet. Han puster lettet ut, svært lettet. Han har gjort jobben sin. Han og kona. De skal overlevere en urørt brud til sin kommende svigersønn. Muntaha er taus, Muntaha er trist som en brud skal være når hun må forlate sine foreldre, når hun skal overleveres til sin nye familie. Natten senker seg over landsbyen. Brudgommen fører Muntaha opp i husets andre etasje. Hun snur seg forsiktig i trappen og lar blikket hvile et aldri så kort øyeblikk ved sine søstre. Hun vet at de er rene, og takker Gud for at han har velsignet dem med en respektfull fremtid, med mann og med barn. Hun kjenner skammen bre seg som prikkende nåler i brystet, men hun kontrollerer sitt ansikts landskap; ikke den minste rykning er å spore, ikke det minste tegn på hvilken skjebne hun uten motstand beveger seg inn i der hun føres til ektesengen.
Muntaha kler lydløst av seg, legger seg under ullteppet, og lukker øynene. Tankene er borte, kroppen er borte. Han får henne. Det går fort. Øynene hans glir over lakenet. Muntaha gir ikke lakenet ett eneste blikk. Det er ikke nødvendig. Hun vet. Hun vet at det flekkfrie lakenet vil blottlegge hennes synd..
Den nybakte ektemannen forlater sengen, kler på seg, krøller lakenet sammen i nevene og forlater rommet. Ikke et ord til henne, bare hans sammenbitte ansikt er hva hun i sin resignasjon registrerer. Hun lar sine trette øyelokk senke seg. Nærmest lettet over å slippe og vente. Å vente på straffen.
Tunge og taktfaste skritt når Muntahas døsige bevissthet. Det metalliske klikket fra pistolen som hennes far lader med et kontant grep, vekker den siste rest av liv i henne. Hun stønner sitt siste stønn idet to skudd avfyres.
Muntaha våkner med et skrik og en skjelvende, gjennomvåt kropp.
***
_Jeg har slike fæle mareritt hver natt. Det er min skyld. Jeg har ødelagt alt. Det eneste jeg tenker på er jomfruhinna. Hele tiden. At jeg kunne være så dum. Det beste er at jeg tar livet mitt. Så redder jeg familiens ære. Det er det beste jeg kan gjøre, gjentar Muntaha og gjemmer ansiktet i sine langstrakte hender. Hennes arabiske navn betyr «nok»/»stopp». Navnet benyttes i den tro at det forhindrer jenta i å føde jentebarn.
Muntaha sitter der sammen med ei venninne som har opprettet kontakten mellom oss. Etter flere ukers betenkningstid, sa Muntaha ja til å fortelle om livet sitt. Hun er livredd for å snakke, og hun sier klart ifra at hun stoler ikke på noen, med unntak av sin venninne. Kanskje… Men hun trenger desperat å snakke med en voksen person, forteller hun. En som kanskje kan hjelpe i hennes søken etter løsninger på sin umulige livssituasjon. Etter en og en halv times beroligende samtale, hvor hun også forteller om sine nattlige mareritt, lar hun meg slå på båndspilleren. Muntahas overveldende frykt skyldes at hun ikke er jomfru. Til sommeren skal hun giftes bort til en ukjent fetter i foreldrenes arabiske hjemland. Dersom ektemannen ikke kan vise frem et blodig laken etter bryllupsnatten, er sannsynligheten stor for at hun kan bli drept. Det er tradisjonen i landet, forteller hun. Derfor de grusomme drømmene. Derfor den kontinuerlige angsten og selvmordstankene.
_Alt dreier seg om jomfruhinna. Ingenting annet betyr noe som helst. Jeg klarer ikke å konsentrere meg på skolen. Stryker snart i alle fag. Jeg våkner om nettene med skrik. Dagene går med til å tenke på hvor dum jeg var som lå med ham, den tidligere kjæresten min. At jeg fortjener å bli drept. Men det beste jeg kan gjøre for familien min er å ta livet mitt. Slik tenker jeg…
_Mener du at dine foreldre vil foretrekke at du tar livet ditt fremfor at det blir kjent at du ikke er jomfru?
_Å, ja selvsagt! svarer hun, overbevisende sikker i sin sak. _De kan ikke leve med skammen. Og jeg er så glad i dem, så hvordan kan jeg tillate meg å ødelegge livet deres? Det er min skyld alt sammen. Jeg fortjener å dø. Har ikke noe annet valg. Dør jeg, så slipper de å miste æren. Jeg har ikke noe annet valg, fortsetter hun.
_Du har bodd mesteparten av livet ditt i Norge. Ville du tenkt på samme måten dersom du hadde hatt en datter i samme situasjon?
_Ja, selvsagt. Jeg ville heller leve med at datteren min tok livet sitt, enn å få høre at hun ikke er jomfru. For da er familiens ære ødelagt. Ikke bare min ære, men alles ære, både de som bor i Norge og de som bor i Libanon. I min verden er familiens liv det viktigste, familiens ære. Jeg har det i blodet. Kan ikke noe for at jeg tenker sånn, selv om jeg vet at det er dumt. Det er så forvirrende, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Av og til blir jeg irritert på disse tankene, men likevel tenker jeg slik. Jeg tenker at hvis jeg hadde vært gutt, ville jeg aldri ha giftet meg med en jente som ikke er jomfru.
_Du kom til Norge bare to år gammel. Hvordan vet du at det er så viktig å være jomfru? Hvem har fortalt deg det?
_Mamma fortalte meg det da jeg var 17 år. Hun sa at det viktigste for henne er min ære. Min ære er hennes ansvar. Hvis jeg mister æren, er hun og alle andre i familien ødelagt. Og svigerinna mi fortalte meg det. Hun sa at jomfruhinna er det viktigste og det eneste de har når det gjelder døtrene sine. Hun fortalte meg hva som skjer hvis ikke… Muntaha blir taus. Hun knuger sine hender, tårene presser på.
_Hva fortalte hun?
_Da jeg var i Libanon i forfjor for å forloves bort, fortalte hun om nabojenta, at hun ble drept i bakgården av broren sin. Hun hadde ligget med en hemmelig kjæreste. Broren oppdaget det, og hun og kjæresten planla å rømme sammen for å gifte seg. Men broren avslørte fluktplanene. Han og faren kjørte etter dem i bil. Jenta hoppet ut av bilen for å søke tilflukt hos en god kvinne hun kjente, mens kjæresten hennes kjørte videre. Hun løp gjennom gatene, inn i bakgården, mens hun ropte og ropte på hjelp. Før den gode kvinnen klarte å åpne døren for henne, var broren der med pistol. Han skjøt henne tre ganger i ryggen, og vendte stolt tilbake til bilen. Ingen politianmeldelse. Hun var drept. Det var det.
_ Jeg hørte mange liknende historier i Libanon. Da jeg bodde der i fire år sammen med farmor og farfar, fra jeg var ni år til jeg var 13 år, hørte jeg også om jenter som ble drept. Jeg vet at jeg blir drept, sier Muntaha uten snev av tvil i stemmen.
Hun forteller uoppfordret om den blandede følelsen av avsky og angst under oppholdet i Libanon. Den ene frieren etter den andre banket på døren. Muntaha måtte til enhver tid være pyntet. Hun ble raskt betraktet av frieren og hans familie, brudepris ble diskutert, samt den eventuelle ektemannens fremtidsmuligheter i Norge. Ingen samtalte med Muntaha. Det var som et kjøttmarked, forteller hun, et kjøttmarked hvor hun i tillegg visste at hun var den første som ville bli «slaktet» dersom sannheten om at hun ikke var jomfru ble avslørt. Hun beklaget seg forsiktig til foreldrene over holdningene hun ble møtt med av frierne. Resultatet lot seg ikke vente på: hennes far bestemte seg for sin brors sønn. Ferdig med den saken. Muntaha våget ikke protestere.
_Kan du ikke snakke med foreldrene dine? Fortelle dem hvordan situasjonen din er og be dem hjelpe deg? De må da ønske det beste for sin datter?
_Er du helt gal? De kommer til å bli helt ville! Mamma kommer til å slå meg halvt i hjel, og pappa kommer til å besvime. Han kommer ikke til å klare å ta det. Jeg ødelegger livet deres! sier Muntaha urokkelig.
_Har du opplevd å ha blitt slått «halvt i hjel»?
Muntaha prøver stotrende å fortelle. Hun fikler fortvilet med røykpakken, blikket glir vekslende mellom vinduet og bordduken.
_De har vært så strenge…
_Kan du gi meg eksempler på hva du mener med «strengt» i forhold til hva norsk ungdom opplever?
_Da jeg gikk i første klasse på videregående skole, var jeg sammen med en libaneser. Han var mye eldre enn meg, 23 år, og veldig forelsket. Det var jeg også. Han var den første store forelskelsen min. Samtidig følte jeg at det var galt å være sammen med han. Jeg visste jo at det var forbudt for meg som muslimsk jente. Men… han ville gifte seg med meg, han ville fri gjennom foreldrene mine. Jeg sa nei. Jeg var jo så ung, derfor ville jeg vente. Vi traff hverandre noen ganger hjemme hos ham i all hemmelighet. En dag da jeg var på besøk hos ham, ringte mamma hjem fra venninna si for å sjekke om jeg var hjemme. Hun forstod at jeg ikke hadde gått rett hjem fra skolen. Hun forlot venninna umiddelbart og satt på kjøkkenet og ventet på meg. Hun var rasende. Jeg var vettskremt, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Visste ikke hva jeg skulle si. Hun ville vite hvor jeg hadde vært, og hvem jeg hadde vært sammen med. Livredd fortalte jeg henne alt. Jeg var helt ærlig. Vi hadde ikke ligget sammen. Vi hadde ikke gjort noe som helst galt. Han er også muslim. Han ville aldri forsøkt seg på meg fordi han visste godt hvilke konsekvenser jeg ville møte dersom vi lå sammen, stotrer hun.
_Mamma stekte grønnsaker mens jeg fortalte. Plutselig snudde hun seg mot meg og kastet fett i ansiktet mitt, sier Muntaha med bevrene lepper, og peker på et arr så stort som en femkroning på pannens venstre side. Et par «tårer» brant seg fast på det venstre kinnbenet.
_Hun var så forbanna. Hun trodde jeg hadde ligget med ham. Hun kastet ting på meg, slo og slo hodet mitt i veggen, og sparket meg. Jeg hadde på meg en rosa skjorte. Den var helt klissvåt av blod. Blodet kom fra ansiktet mitt, jeg blødde noe skikkelig. Så dytta hun meg ut døra og ned trappeoppgangen. Det var så mye blod, jeg var helt i svime. Det eneste jeg klarte å tenke var: «Dør jeg nå? Er dette slutten?»
Muntaha gråter. Stille og lenge.
_Pappa kom hjem. Han bokset meg i ansiktet. Flere ganger. Jeg var så hoven og ødelagt i ansiktet at jeg ikke klarte å spise på flere dager. Jeg klarte heller ikke å dusje. Beina bar meg ikke.
_Hva sa foreldrene dine til deg mens mishandlingen pågikk?
_De sa jeg hadde ødelagt æren deres. – Det er vanskelig å huske… Jeg var så omtåket. Jeg trodde de kom til å drepe meg. De bannet og skrek. Masse banneord. Det eneste de var ute etter var om han hadde rørt meg eller ikke. Mens pappa slo, skrek han: «Har han rørt deg? Har han kysset deg?» Jeg sa «nei, nei, han har ikke det». Men hvem ville tro på meg? De kalte meg hore, det husker jeg. «Hore,» raste de, forteller hun skjelvende. Igjen overtar stillheten.
_Etter dette fikk jeg ikke gå ut alene mer. Brødrene mine fulgte meg til skolen og passet på meg i friminuttene Jeg måtte sette opp håret, sminken ble tatt fra meg, og de klærne som mamma og pappa mente var horete, kastet de. Jeg fikk heller ikke lov til å ha norske venninner. Det var for stor sjanse til at jeg kunne bli påvirket av deres tankegang. Der jeg bor er det ingen muslimske jenter på min alder. Jeg ble helt alene, veldig ensom.
_Så sterkt mishandlet som du ble, folk på skolen må da ha reagert?
_Nei, jeg sa at jeg hadde ramlet ned ei steintrapp. Ingen spurte noe mer, heller ikke lærerne selv om jeg trakk meg helt inn i meg selv og raste ned i karakterer. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Tenkte bare på mishandlingen, at jeg kunne ha blitt drept. Jeg så for meg ansiktene deres da de skrek og slo. Hele tiden så jeg de rasende ansiktene deres. Jeg gikk masse ned i vekt. 18 kilo på fire måneder.
_Du utviklet spiseforstyrrelse?
_Ja, jeg klarte ikke å spise, og hvis jeg spiste så kastet jeg opp maten. Slik er det fremdeles. Og jeg begynte å trene masse. Det var liksom det eneste jeg kunne ta kontroll over, kroppen min. Det var en måte å ta kontroll over tankene på, følelsene mine. Alt det vonde. Men det er synd å trene på grunn av kropp. Mamma var forbanna fordi jeg dusjet sammen med norske jenter, viste frem kroppen min. Selv tenkte jeg; «hvorfor slanker jeg meg? Hvorfor kan jeg ikke bare spise?» Jeg mener, jeg får ikke lov til å kose meg med en gutt. Jeg får ikke lov til å vise kroppen min eller være på stranda, ikke lov til det eller det, ingenting. Hvorfor gå rundt og ha en fin kropp? Til slutt ga jeg opp treningen også, selv om den hjalp meg, for treningen var som friminutt i livet mitt. Jeg fikk det enda verre. Jeg klarte ikke å snakke med noen, var bare helt utenfor meg selv. Det føltes som om jeg ble kvalt.
Muntaha levde svært isolert det neste året.
_Til slutt holdt jeg ikke ut lenger. Jeg var så sulten på nærhet, på vennskap, på kjærlighet. Mamma var kjempekald mot meg. De få gangene hun snakket til meg, bare kritiserte hun meg. Hun holdt aldri rundt meg, sa aldri noe godt til meg. Bare negative kommentarer på utseendet mitt, negative kommentarer i forhold til alt jeg gjorde og ikke gjorde. Jeg var så alene, så hjelpeløs. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Alt var bare vondt, sier Muntaha nesten uhørlig, og mumler noen uforståelige setninger. De eneste ordene som når meg er «min skyld, det er min skyld, at jeg kunne være så dum.»
_Hva mener du med at det er din skyld? At du har vært dum?
Muntaha trekker pusten dypt ned i magen, og tar kraftsats.
_Jeg traff en gutt, Mehran fra Iran. Han er flyktning og bor alene. Jeg traff han på skolen. Vi snek til oss tid i leiligheten hans når vi hadde fritimer. Jeg var så sulten på kjærlighet og så forelska at jeg nesten mistet all frykt for mamma og pappa. Vi var kjærester i to år uten å ligge sammen. Men da ville han ikke vente lenger, og jeg klarte ikke å stå imot. Han sa at nå må det skje ellers blir det slutt. Og han sa at vi kom til å bli mye gladere i hverandre hvis vi lå sammen. Jeg var så dum at jeg gikk med på det, var så redd for å miste han. Det var helt jævlig, jeg angret med en gang. Tenkte på jomfruhinna hele tida. Tenkte; «nå har du ødelagt livet ditt, dette overlever du ikke.» – På vei hjem, jeg gikk langs en hovedvei, holdt jeg på å kaste meg foran biler. Alt var tåkete, det var som om jeg var drita full. Jeg hadde ikke kontroll i det hele tatt, alt var et desperat kaos. Hjemme igjen gikk jeg rett i dusjen. Vasket og vasket meg. Følte meg så skitten. Ble aldri ren liksom. Hele natten gråt jeg, og neste natt. Tenkte bare at det som hadde skjedd måtte være et mareritt. Det kunne ikke være sant!
Muntahas psykiske tilstand forverret seg. Hun klarte ikke å føre det hun kaller en normal samtale. Hun beveget seg i en verden av tett og klam tåke med konstante selvmordsplaner. En godt moden norsk kvinne som hun kjenner reagerte.
_Hun maste og maste, ga seg ikke. Hun ville vite hva som var galt med meg. Hvorfor jeg var så innmari stengt og trist, hvorfor jeg var så fjern. Hun trodde jeg var syk, hun syntes jeg så helt gal ut. Da klarte jeg ikke å holde meg lenger. Bare sprakk, begynte å gråte, og fortalte henne at jeg skulle giftes bort til sommeren. At jeg ikke var jomfru lenger, at jeg kom til å bli drept. Hun trøstet meg og sa at hun skulle se hva hun kunne gjøre for meg. Dagen etter kom hun med den nyheten: «Du kan bli jomfru igjen!» Jeg trodde det hadde klikka for henne. Men hun fortalte at hun kjente en sykepleier som hadde hjulpet mange iranske jenter i et annet land i Europa, jenter som ikke var jomfru lenger og som skulle giftes bort. Hun kunne gi meg ny jomfruhinne. Ikke ordentlig hinne, men hun syr noen sting og så kommer jeg til å blø på bryllupsnatta. Den norske kvinnen tok meg med til sykepleieren, og hun beroliget meg. Sa at hun ville hjelpe meg, at like før jeg reiser til Libanon for å giftes bort, så skal hun gjøre meg til jomfru. Hun sa: «Fra nå av kan du bare tenke at du egentlig er jomfru.»
_Hvorfor gjør du ikke det da?
_Jeg klarer det ikke. Jeg tenker; «faen, når så mange jenter er drept på grunn av jomfruhinna, hvorfor skal jeg bli reddet? Hva er så spesielt med meg?»
_Du tillater deg ikke å bli reddet?
_Nei, hvorfor skal jeg få hjelp? Jeg føler meg så skitten. En skitten dritt. Det er det jeg tror om meg selv. For det var jo min egen feil, ikke sant! Å lure han som skal bli ektemannen min… Hele ekteskapet vil jo i utgangspunktet bygge på falske premisser. Alle vil være fornøyde; mamma, pappa og fetteren min. Hele familien. Men jeg må leve med løgnen. Det tenker jeg mye på, at å leve på falske premisser er straffen min. Det er den dårlige samvittigheten som tar knekken på meg. Og skammen. Det er som om alle kan se at jeg ikke er jomfru, som om det står skrevet «hore» i panna mi.
_Kan du ikke heller tenke at det er tradisjonene i dine foreldres kultur som «lever på falske premisser», at det ikke er deg det er noe galt med?
_Hva hjelper det da? Jeg må jo bare forholde meg til hvordan de tenker. Dessuten, jeg har ikke noe valg; jeg må jo gifte meg uansett!
_Kjenner du ingen muslimske jenter som har brutt med tradisjoner? Jenter som har flyttet hjemmefra og giftet seg av kjærlighet?
_Jo, en muslimsk jente som var min venninne har gjort det. Hun bor i Bodø og studerer. Foreldrene ga henne lov til å flytte. Nå er de utstøtt fra det miljøet. Mine foreldre vil ikke ha noe mer med dem å gjøre. Ingen vil ha kontakt med dem. De frykter at deres egne barn også kan bli skitnet til. – Jeg kan ikke flytte hjemmefra. Pappas ære blir ødelagt. Jeg kan ikke ødelegge hans liv.
_Men han kan ødelegge ditt liv?
_Ja, du blir sikkert irritert når jeg sier det, men det er bare slik det er. Jeg kan ikke gjøre noe med de tankene. Det er familiens ære som teller.
_Kunne du tenke deg å snakke med en psykolog om dette? Få hjelp til å se ting litt annerledes?
_Er du gal? Jeg tør så vidt å prate med deg. Jeg stoler ikke på at en psykolog vil holde tett. Dessuten, hva hjelper det å plapre i vei hos en psykolog? Det eneste som kan hjelpe meg er å få en ny jomfruhinne. Ingenting annet.
_Hvorfor klarer du da ikke å slå deg til ro med at du «blir jomfru» før du drar til Libanon for å giftes bort?
_Tenk hvis jeg ikke blør likevel. Skammen for ektemannen min, og skammen for pappa. Han kommer ikke til å overleve… Nei, kanskje det er bedre at jeg ikke tar sjansen på å blø, kanskje det er bedre at jeg dreper meg før avreisen. Kanskje det er best for alle…
Muntaha faller i tanker. Kontakten mellom oss forsvinner. Hun virker utilnærmelig. Jeg forteller henne om mine muslimske mannlige venner. Kanskje det kunne være godt for henne å snakke med arabiske muslimske menn som tenker annerledes enn sine foreldre og sin familie?
_Det tør jeg ikke. Å, nei! Aldri i livet. Jeg stoler ikke på dem. Han du forteller om som er så ålreit, at han tenker annerledes, jeg tror det ikke. Han har helt sikkert den samme tankegangen som andre arabere og muslimer. Du kjenner han på din måte, men jeg tror han har en annen side også – som han ikke viser til deg. Han ville aldri giftet seg med en jente som ikke er jomfru. Ha, de er alle like. De spiller to roller.
_Du kan møte ham sammen med meg…?
_Jeg tør ikke. Hva kan han hjelpe meg med? Hva kan han gjøre? Ingenting! Jeg stoler ikke på muslimske menn, gjentar Muntaha igjen og igjen. Jeg foreslår at hun kan ha på seg en burkha, en muslimsk drakt som dekker ansiktet og hele kroppen, slik at hun ikke blir gjenkjent. Han trenger ikke vite hvem hun er.
_Men hva kan han gjøre for meg? spør hun med et ansiktsuttrykk blandet av oppgitthet og fortvilelse.
_Han kan vise deg at det finnes menn med andre holdninger, menn som er rasende på kvinneundertrykkende tradisjoner i sin kultur, menn som ønsker å endre holdningene, som er villige til å stå oppreist for en ung kvinne som deg.
_Bare tanken på at han kan finne ut hvem jeg er… Nei, da tar jeg heller livet av meg. Han tenker på arabisk. Som en hvilken som helst annen araber hadde han spytta meg i ansiktet. Bare spør han hva han hadde sagt dersom datteren hans ikke er jomfru når hun skal gifte seg. Bare spør, og du skal nok få klart svar, sier Muntaha med forakt.
En måned senere. Muntaha venter på bussholdeplassen. Det eneste som skiller henne fra annen ungdom, er hennes oppsiktsvekkende vakre ytre og det ensomme, nærmest forskremte uttrykket i ansiktet. Armene hennes holder tett rundt den vevre kroppen, som om hun prøver å gjemme den bort, eller kanskje trøste sitt såre indre? Hun smiler vagt når hun får øye på meg, litt glad, litt redd. Sammen tusler vi mot en av byens kafeer.
Hun forteller at vårt første møte hadde vært godt. Å prate hjalp. Da hun kom tilbake til sin hjemby i Trøndelag, hadde hun ringt sykepleieren for å forsikre seg nok en gang om at hun ville hjelpe henne med en «ny jomfruhinne».
_Hun ble nesten sint på meg. Hun sa om og om igjen: «bare tenk at du er jomfru. Ikke bekymr deg. Alt skal gå bra», forteller Muntaha.
_Klarer du det nå, ikke å bekymre deg?
_Vet ikke, nei, jeg tror ikke det. Jeg er så redd… I dag morges, mens jeg satt alene ved kjøkkenbordet og drakk kaffe, plutselig bare bryter jeg sammen i krampegråt. Det er så fælt, alt… Men jeg må dra til Libanon og gifte meg, eller jeg må begå selvmord. Det er kanskje bedre at jeg dreper meg selv enn at andre må gjøre det… Mamma fortalte meg nylig om ei jente i familien som var blitt gravid. Hun bodde ikke i Libanon men i Syria. Jenta klarte å skjule at hun var gravid, men så gikk det galt likevel. Hun spontanaborterte, og måtte på sykehus. Før hjemreise kom foreldrene og søsknene på besøk. Moren ga faren en pistol. Jenta ble skutt og drept i senga, og familien dro hjem. De vasket æren ren med hennes blod og forlot sykehuset uten at noen reagerte – de hadde gjort «plikten» sin. – Jeg tenker hele tiden på henne, og på alle de andre som blir drept. Hvorfor skulle jeg slippe unna? Hvorfor skulle jeg fortjene å bli reddet?
Muntahas tanker har ikke endret seg siden sist. Hun er fremdeles låst, og opplever en enorm hjelpeløshet. Spiseforstyrrelsen har forverret seg. Hun klarer ikke å spise et eneste normalt måltid uten å kaste opp, og kaoset i hennes indre er om mulig enda verre. Men hun har opplevd noe godt:
_Jeg fikk helt sjokk. Vi skulle ha familiefest hjemme hos oss for å feire en muslimsk høytid. Jeg hadde pynta meg og mamma sa at jeg var pen. Det er første gang hun har sagt noe slik til meg. Jeg ble helt sjokka. Og hun ga meg en klem på hvert kinn!
_Hvorfor tror du din mor har endret seg?
_Det er vel fordi jeg gjør som de sier. Jeg er bare hjemme, prøver å lese, går aldri ut. Har ingen kontakt med gutter lenger. Det er bare jenter som ringer meg. Så hun har kontroll på meg, på æren.
_Hvordan føler du det?
_Jeg synes hun har rett. Egentlig, dersom de hadde visst at jeg ikke er jomfru, så hadde de hatt rett til å se ned på meg, hadde hatt rett til å behandle meg dårlig. Hadde jeg vært jomfru, så hadde jeg hatt rett til å si det jeg mener. Ha noe å si iallfall. Nå har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. De kan behandle meg som de vil. Det samme hadde jeg gjort.
_Mot din datter mener du?
_Ja, men jeg skal ikke ha noen barn, jeg! Det ville blitt et helvete for henne. Konflikten mellom det muslimske og det norske, den er så stor, så ødeleggende. Helt forferdelig for barnet…
_Men noen må jo begynne å ta opp kampen mot umenneskelige tradisjoner?
_Ha, du ser jo hva som skjer med oss. Vi prøver å bryte, så er det tilbake til det gamle likevel.
_Hvorfor?
_Vi føler oss alene. Vi vet ikke hvordan vi skal klare det, vi vet ikke hvem som kan hjelpe oss. Vi tør ikke tenke tanken engang på å klare oss alene, skal jeg si deg. Familiens ære, vi tør ikke ødelegge den. Det hadde vært mye bedre om jeg var en tradisjonell muslimsk jente, sier Muntaha konstaterende, og peker på tre muslimsk kledde unge kvinner som passerer kafévinduet.
_De har det mye bedre enn meg. De har klærne som problem, jeg har hele livet som problem. Ingen gutter prøver å legge an på dem. Men fordi jeg prøvde å være norsk, så gikk det som det gikk.
Muntaha må dra hjem. Hennes mor er snart hjemme fra en handletur og Muntaha vil unngå spørsmål om hvem hun har vært sammen med. Den lille forskremte fuglungen snur seg i bussdøren og vinker et forsiktig farvel. Om tre måneder skal Muntaha være «jomfru» igjen. Om tre måneder skal hun blø på et laken et sted i Midtøsten. Muntahas ukjente fetter får sin «hvite» brud hvis – og bare hvis – den norske sykepleierens beroligende ord går i oppfyllelse.
***
_Hva? Er det sant? Går det an å bli jomfru igjen i Norge?
De to venninnene hyler av glede. Den ene løper og henter en tredje venninne. Det utveksles klemmer og «give me five». Foranledningen for oppstyret er et spørsmål jeg stilte den ene jenta som har røtter i et arabisk land. Ønsket mitt var å vite mer om hvor viktig det er å være jomfru ved inngåelse av ekteskap. Jeg tegnet et bilde av Muntahas situasjon, og fortalte om hjelpen som hun skal få av en sykepleier.
_Dette er en lykkelig nyhet, stråler den irakiske jenta.
_Hvorfor det?
_Hvorfor? Jeg får et nytt liv, liksom. En ny mulighet.
_Samme med meg, skyter Fatima fra Marokko inn.
_Jeg må gifte meg med en fra hjemlandet mitt, en som bor der. Han vil aldri akseptere at jeg ikke er jomfru. Jeg har ikke sett noen mulighet… Jeg skal giftes bort til sommeren. Hvordan det skal gå, herregud… Forstår du? Jeg vet bare at han helt sikkert kommer til å skille seg rett etter bryllupet, fortsetter hun.
_Mener dere at mange muslimske arabiske jenter sliter med liknende problem som Muntaha?
_Mange, svares det i kor.
_Jentene tør ikke en gang å si det til den beste venninna at hun ikke er jomfru. Det er for risikabelt å stole på noen i det spørsmålet der, mener Fatima.
_Om de ikke er redde for å bli drept, så er de redde for skilsmisse og for å bli ustøtt fra familien. Det med jomfruhinna, det er min største tabbe. Jeg angrer bittert. Det er bedre å gifte seg som jomfru, og så er det bare en person i livet ditt. Det blir aldri sånn for meg. Jeg må lyge resten av livet mitt for han jeg blir giftet bort til. Hele livet blir en løgn. Men nå slipper jeg kanskje i det minste å skulle finne ut hvordan jeg skal få til å blø på bryllupsnatten, fortsetter Fatima.
_Og hva med deg? spør jeg og ser på den irakiske jenta.
_Jeg får lov til å finne en gutt her i Norge, bare han er muslim og fra Irak. Men guttene her vil også ha ei jomfru. I alle fall de fleste tror jeg. Jeg kjenner ingen muslimske gutter som tenker annerledes, forteller hun.