Mot og frittalenhet versus islamofobi

Rita Karlsen, HRS

De av oss som i årevis har jobbet for å få satt en verdidebatt på den offentlige agendaen i det såkalte ”flerkulturelle Norge”, har måtte se langt etter drahjelp fra Abid Raja. Tvert om er vel langt nærmere sannheten, da den samme Raja åpenlyst – og skruppelløst – har gått i strupen på alle han ikke liker, eller kanskje mer korrekt: som har stått i veien for han. Eksemplene på Rajas utilbørlige oppførsel er mange, noe som tidligere har provosert meg til å fremme sterk kritikk av han. Men det har alltid vært skrint i rekkene når det kommer å ta til motmæle mot de metoder som Raja har benyttet. Ett hederlig unntak er Håkon Haugli (Ap), som etter å ha kritisert Rajas dialogmøter ble beskyldt av Raja for blant annet å være ”blendet av sin seksuelle legning, blendet av hat, fordomsfull, ha en bakstreversk personlighet”, tok et oppgjør med Raja.

Så: Hvorfor utbasunerer jeg denne negative holdningen til Abid Raja? Rett og slett fordi jeg ikke stoler på hans motiver. Raja er igjen klar for å posisjonere seg til en plass på Stortinget (fortsatt for Venstre), og da må grunnen beredes. Tittelen på hans kronikk ”En ubegrenset ytringsfrihet” er ikke til å misforstå: Raja er nå blitt den store liberaleren. Han har sett lyset (av ytringsfriheten) og nå kan alle andre muslimer i Norge stå i skyggen av hans avlat.

Nok om Raja, men mer interessant: Aftenpostens omfavnelse av den samme Raja. Ikke mange timer etter at Rajas kronikk var publisert, kom Aftenpostens kultur- og debattredaktør, Knut Olav Åmås, på banen. Det er ikke småting Åmås mener at Raja (og Sara Azmeh Rasmussen) kan få til: De kan modernisere islam. Rasmussen kom med i ”det gode selskap” fordi hun omtrent samtidig med at Rajas kronikk kom på trykk, publiserte en karikatur av Muhammed (han som det aldri er fred med) på sin blogg. Hva er så det sammenfallende med Raja og Rasmussen? Jo, begge kliner til mot muslimer. Man må simpelthen hete Abid Raja for å overleve de karakteristikker som Raja gir av den såkalte ”muslimske tankegangen”, der det ”ikke er rart om man vokser opp og hater amerikanere, jøder eller homofile, ei heller er det rart om man er villig til å drepe dersom profeten krenkes.” Og man må simpelthen hete Sara Azmeh Rasmussen for å få skryt av å karikere Muhammed. Eller som Åmås forklarer det: Begge leverer ”et forsvar for den frie ytring”.

Og så til rosinen i pølsa: Raja og Rasmussen er liberale, de er de frihetsorienterte kreftene, og de trenger støtte – fordi de tilhører en gruppe som ofte har svak stemme og kommer i bakgrunnen!? Når jeg, eller sånne som meg, gjør akkurat det samme, kritiserer verdisettet til islamister, karikerer Muhammed (eller viderebringer karikaturer), og hoier og roper om frihetsverdier og frihetselskende muslimer, ja da omtales vi som alt annet enn liberale – og støtte trenger vi i alle fall ikke.

Det viktige poenget vi kan utlede av dette er: Den konflikten som Sara Azmeh Rasmussen påpeker og som også Abid Q. Rajas tekst dirrer av, går tvers gjennom den muslimske verden, rett gjennom muslimske miljøer også i Norge. Derfor er det de liberale, frihetsorienterte kreftene i islam som fortjener og trenger støtte – de som ofte har en svak stemme og som kommer så bedrøvelig i bakgrunnen når voldsfanatikerne fanger medienes interesse og tegner et bilde av «muslimer» som én gruppe, én masse.

Nettopp derfor er det mennesker som selv kommer innenfra islam, som Raja og Azmeh Rasmussen, som fortjener full støtte for sin kritikk. Deres mot og frittalenhet gjør dem upopulære blant mange muslimer selv, for å si det meget mildt. Begge har gått en svært lang vei fra å være dypt nedsenket i dogmatisk islam selv. Det gjør deres synspunkter ekstra verdt å høre på.

Er det noe muslimer i Norge generelt ikke kan karakteriseres som, så er det å ha svak stemme og være bedrøvelig i bakgrunnen. En må nærmest være født i går for ikke å ha fått med seg at alt og alle som kritiserer noe ved islam, blir upopulær hos en del muslimer (noen ynder å si 1,5 milliarder, men la oss nå slå av for en kjenning). Men det er klart, er du muslim eller eks-muslim, karakteriseres islamkritikk som mot og frittalenhet, er du ikke-muslim er slik kritikk derimot islamofobi.

Debatten er således i ferd med å gå av hengslene. Ikke-muslimer, om det så er kristne, hinduer, buddhister, katolikker, ikke-troende eller annet, og som tross alt er i et øredøvende flertall her i landet, må enten holde kjeft eller innfinne seg med islamofobi-stemplet. I alle fall er våres synspunkter ikke ekstra verdt å høre på. Denne ”skoen-trykker”-tankegangen fra Åmås er forkjært, nettopp fordi vi snakket om hvilke verdier vårt samfunn skal være tuftet på.

Så her er mitt bidrag (i kategorien mot og frittalenhet, jeg venter på applaus Åmås):

Og hvis noen trodde at muslimene manglet stemme eller støtte – her er et knippe av reaksjonene:

Aftenposten: Vondt, men nødvendig å skrive kronikken

Aftenposten: Tre muslimske studenter

Aftenposten: Mener Rajas oppvekst ikke er representativ

Aftenposten: Virkeligheten ifølge Abid Raja

NRK: Ignorer provokasjonene

Dagbladet: Fritt Ord-vinner publiserer Muhammed-karikatur

NRK: Norsk Muhammed-tegning publisert i Frankrike

– Og Tybring-Gjedde (FrP) oppfordrer Raja til å si unnskyld til alle dem han verbalt har trakassert gjennom årene (Aftenposten).