Det er i det som omtales som Det Store Intervjuet i Nettavisen.no at Høyres Kåre Willoch (84) ikke legger fingrene imellom på sensitive tema, som innvandring relatert til økonomi:
– Det er klart jeg er bekymret, både for Norge og Europa. I Norge er statens utgifter blitt for høye. Det er en grunn til innvandringen – som i og for seg er verdifull – også blitt for stor. Og den økonomiske krisen i Europa kan få dystre virkninger. Den er først og fremst alvorlig for dem som rammes direkte, men kan fort ramme også norsk næringsliv mer alvorlig enn hittil, sier han.
– For høy innvandring
Willoch er opptatt av at vi har en for høy innvandring til landet:
– Vi skal være glade for arbeidsinnvandring, men ikke så stor som den er blitt. Det paradoksale er at det nettopp er en slik politikk som Frp krever, som vil gi høyest innvandring til Norge, fordi de er villige til å bruke mest oljepenger og dermed øke behovet for arbeidskraft sterkest, sier han.
– Det ser ut som mange ikke tenker over det, bemerker han.
Hva er det så dette med statens utgifter og innvandring?
For dem som ikke helt har oversikten over nasjonalbudsjettet, som antakelig er de fleste av oss, kan jeg jo kort gjengi noen av de sentrale tallene (her også basert på Jon Hustad sin artikkel i siste Dag & Tid):
I 2013 forventes den norske verdiskapningen for første gang å passere tre billioner. Tre billioner er 3000 milliarder kroner. Eller 3.000.000.000.000 kroner. Fordelt på fem millioner personer (i dag er det stipulert at vi er 5.039.961 personer i Norge) tilsier det av hver og en av oss representerer 600.000 kroner. Vi er med andre ord søkkrike som nasjon.
Særlig søkkrike hadde vi vært hvis vi ikke samtidig hadde hatt et høyt forbruk. Men det har vi. Utgiftsandelen, altså det som vi kaller offentlig sektor, er høy, eller som Willoch sier: staten bruker for mye penger. Samtidig er det ikke helt enkelt å holde tunga rett i munnen, for Norge har en økonomi som er tilnærmet todelt: en som relaterer seg til fastlandsøkonomien og en som har med oljevirksomhet og sjøfart å gjøre. Så før vi går til utgiftene, skal vi se litt på inntektene:
Hvor kommer Norges penger fra?
Vi kan dele inntektene inn fem bolker 1) skatteinntekter (fra petroleum og utenom petroleum), 2) formuesinntekter (inkludert renter, utbytte, leieinntekter, uttak fra oljefondet og uttak fra annen forretningsdrift), 3) inntekter via overføringer (fra Norges Bank etc), 4) kapitalinntekter og 5) inntekter fra driftsresultatet fra kommunal vann og avløpsvirksomhet.
Særlig interessant, og desidert den største inntektskilden, er skatteinntektene (pkt. 1). Sånn uten å ha finregnet på det, utgjør skatteinntektene ca 3/4–deler av inntektene. Og det er skatteinntekter utenom petroleum som er desidert høyest, sånn om lag 70 prosent av samlede skatteinntekter. Men da må jeg jo legge til at skatteinntektene ikke bare er skatt fra inntekt og formue og trygdeavgift og pensjonspremier, men også (andre) avgifter, sånn som merverdi- og investeringsavgift, avgift på bil, bensin, tobakk og alkohol i tillegg til andre skatter og avgifter.
På samme måte kan vi fordele utgiftene i ulike bolker, i alt ti, som omhandler 1) offentlige tjenesteyting (sekkepost med offentlig administrasjon, u-hjelp osv), 2) forsvar, 3) offentlig orden og trygghet (politi, domstoler kriminalomsorg osv), 4) næringsøkonomiske forhold (samferdsel, landbruk etc), 5) miljøvern, 6) boliger og nærmiljø, 7) helse, 8) fritid, kultur og religion, 9) utdanning og 10) sosial beskyttelse (trygder og stønader). Nettopp sistnevnte (trygder og stønader) er den desidert største, og utgjør om lag 40 prosent av utgiftene. Deretter følger helse og utdanning.
Men tar vi bort inntektene som relaterer seg til statens oljeinntekter, synker overskuddet betraktelig. Tar vi også bort utbytte fra statens forretningsvirksomhet (som også er relatert til oljeinntektene), så går vi i minus. Vi er altså utvilsomt en oljenasjon, og kanskje også en vellykket én.
Søkkrike og flere
La oss gå tilbake til noen av Hustads tall. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond, forventes av Finansdepartementet i 2013 å passere 4,4 billioner. Hustad har så inkludert alle AS som staten eier eller er deleier i, og kommer da opp i 5,2 billioner. Men ikke bare vokser oljefondet og inntektene relatert til oljefondet, også fastlandsøkonomien vokser, og det gir flere skatteinntekter i kassen. Hørte jeg noen rope jippi?
Hva er det så Willoch og andre okker seg over? Jo, for vi får mer og mer penger inn i husstanden samtidig som vi blir flere og flere familiemedlemmer. Norge er den nasjonen i Europa som per se vokser mest, bortsett fra bittelille Luxembourg (og for så vidt Tyrkia, men som statistisk sett regnes å tilhøre Asia). Ja, faktisk vokser folketallet i Norge raskere enn i India.
Fremtidige utgifter
Og oljefondet – eller Statens pensjonsfond – vet å bære sitt navn riktig: Allerede nå har den norske befolkningen opparbeidet seg 5,8 billioner, 5.800.000.000.000 kroner, til alderspensjoner. Og jo flere vi blir, jo mer øker summen. I tillegg til dette, som Hustad påpeker, kommer de fremtidige rettighetene til uførepensjon. Finansdepartementet har beregnet at summen lyder på 1,1 billioner. Og på toppen av kaken: ekstrapensjonen til offentlige ansatte, som ved utgangen av juni 2012 var 520 milliarder, altså 520.000.000.000 kroner. Summen er 7,42 billioner, eller 7.420.000.000.000 kroner. Og hva var det oljefondet ville være i 2013? Jo, 4,4 billioner. Det er 70 prosent (eller helt konkret: 68,6 prosent) høyere enn hele oljefondet ved utgangen av 2013!
Kort sagt skal det jobbes svært mye, betales inn mye skatter og avgifter, utvinnes og selges mye olje, foretas mange vellykkede investeringer og brukes betydelige mindre trygder og stønader før dette gapet bør berolige oss.
Hvor går Norge?
Men hva er utviklingen i Norge? La oss starte med noen utgifter. Hustad påpeker at NAV alene neste år skal bruke 370 milliarder, i tillegg kommer utgiftene som staten og kommunene har til sykepenger: 38 milliarder er satt av. Så skal 171.000 personer motta 37 milliarder i såkalt ”arbeidsavklaring” (kan vedkommende jobbe eller er utførepensjon neste?) – og deretter skal 312.700 personer motta nettopp uførepensjon. Svett? Ja, og det kommer mer: I tillegg kommer den såkalte avtalefestede pensjonen (AFP): 70.000 personer kommer i 2013 til å motta AFP. Hustads konklusjon: Da er 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder finansiert over NAV-budsjettet. Og enda verre: andelen er økende.
Med andre ord er det flere og flere av den norske befolkningen som lever av det offentlige – samtidig med det kommer rekordmange innvandrere til Norge.
Så flott da, sies det fra ulikt hold, for uten innvandringen ville jo Norge ha stoppet opp. Eller som Aftenposten sier: ”Innvandret arbeidskraft driver stadig mer av Norge. Det siste året har de fylt syv av ti nye jobber”.
Tja, bildet over viser vel at det ikke er så enkelt. Som Hustad påpeker har Norge de siste årene skapt rundt 300.000 nye arbeidsplasser. Flesteparten av disse er gått til arbeidsinnvandrere, hovedsakelig polakker. Det er således lite å hente når regjeringen skryter av alle arbeidsplassene som er skapt, samtidig med at det i hovedsak er utlendinger som får ta nytte av disse jobbene. De virkelige store taperne i dette bildet er ungdom som faller fra på videregående skole. De har få, om noen, muligheter på et arbeidsmarked der både billig og villig importert arbeidskraft står i kø. Og arbeidsinnvandrere blir det bare flere og flere ettersom den økonomiske krisa i Europa har gjort dem arbeidsledige i hjemlandet.
Men med så mange nye arbeidsplasser skulle en jo virkelig forvente at arbeidsmarkedsdeltakelsen skjøt i været! Men nei, mange (typisk) unge menn arbeidsinnvandrer samtidig med at flere og flere unge i Norge defineres til ikke lenger å være i stand til å arbeide.
Og så lever den norske befolkningen stadig lenger. Derfor, i tillegg til de om lag 550.000 personene i arbeidsfør alder i Norge som finansieres av NAV, kommer alderspensjonsnistene. Hvert år får Norge ca 32.000 nye alderspensjonister. I 2013 er det beregnet at 162 milliarder går til alderspensjoner.
Kan dette regnestykket gå opp?
Det er i så fall en politisk oppgave å svare på, men det er nærliggende å tro at staten trenger flere skatteinntekter, ergo må også flere jobbe og vi må kanskje jobbe lenger. Staten vil sikkert også prøve å øke ulike avgifter og finne nye, kreative avgiftsmetoder (for eksempel bompenger). Men det må også spares, og da må utgiftene ned, ergo må det kuttes i velferdsgoder, ikke minst som kutt i sykepenger og uføreordninger.
Dette tilsier at ”medisinen” for et bærekraftig Norge er helt motsatt av den retning Norge går i. Jo da, vi kan sikkert hvile på oljepengene en stund til, men det er åpenbart at det bare er et tidsspørsmål før alvoret siger inn over oss.
For høy innvandring, men forskjell på innvandringen
Da er det viktig, som Willoch gjør, å peke på at innvandringen, inkludert arbeidsinnvandringen, er blitt for høy. Men, som HRS har påpekt en rekke ganger, det er særdeles sensitivt å diskutere innvandring og økonomi. Da kommer gjerne slike som Kristin Clemet i Civita med en moralsk pekefinger og forteller oss at vi må vite at det er forskjell på innvandrere herunder at ikke alle innvandrere skal være lønnsomme – og at heller ikke gjennomsnittsnordmannen er lønnsom for staten (jf. for eksempel EKKO på NRK P2 12.10.2012).
Clemet har helt rett i at det er forskjell på innvandrere, for øvrig akkurat den forskjellen som ikke er legitimt å diskutere. Innvandere i Norge bidrar høyst ulikt, noen bidrar ikke i det hele tatt samtidig med at de er storforbrukere av trygder og stønader, og det gjelder ikke bare flyktninger, som Clemet bruker å eksemplifisere med (selv om flyktninger forståelig nok skårer lavest her). Og når det gjelder reelle flyktinger tar Norge imot kun en liten andel i året (sammenlignet med andre innvandringsårsaker), med rundt 1.000-1.500 i året. At ”trikset” er blitt at asylsøkere (de som finner veien til Norge på egenhånd) får status som flyktninger ved opphold, det får vel stå for en politisk regning. (I 2011 fikk 52 prosent av asylsøkerne opphold, det utgjorde 4.000 personer). Til sammenligning fikk 56.061 personer innvilget arbeidstillatelse i 2009 (som er siste tilgjengelige tall fra UDI).
Og også interessant: I tillegg til alle de som får opphold i Norge, kommer familiegjenforeningene. Disse ligger på rundt 10.000 i året.
Men uansett er det viktigste: At flesteparten av dem som kommer til Norge er bidragsytere til samfunnet. Vi skjønner alle sammen at barn og unge i et slikt perspektiv er å betrakte som et investeringsobjekt (de må tildeles muligheter for utdannelse og således forhåpentligvis bli en bidragsyter på sikt). Men vi skjønner også at innvandrere i arbeidsfør alder, må ut på arbeidsmarkedet – og bli der. Tallenes tale i dag er at nordmenn har høyere sysselsetting i alle aldersgrupper i det som må kalles den mest yrkesaktive alder (25-61 år), og det til tross for Kristin Clemet prøver å spre myten om at vestlige innvandrere har høyere sysselsetting enn nordmenn. Hun er rett og slett forført av Statistisk sentralbyrå, som har publisert sysselsettingstall for det intetsigende aldersspennet 15-74 år.
Hvis utviklingen fortsetter som nå, vil flere og flere innvandre, opparbeide seg mer og mer rettigheter, noen vil returnere til hjemlandet finansiert av NAV, men trolig vil langt de fleste forbli i Norge, og slett ikke alle vil bidra økonomisk på sikt.
FrP-politikk
Når Willoch hevder at FrP-politikk vil skape høyere innvandring, tror jeg han har et poeng, men, i motsetning til Høyre, har FrP også grepet fatt i det vanskelige – nemlig at det er forskjell på innvandrere. FrP har lenge tatt til ordet for å begrense den innvandringen som ikke er bærekraftig og satse på den som er bærekraftig. De har også tatt til ordet for å begrense familieinnvandringen, raskere retur når avslag på opphold foreligger og, slik som jeg har forstått det, gjennomgå de rettigheter som arbeidsinnvandrere i dag får fra omtrent dag en. Om jeg har forstått det riktig vil FrP knytte flere rettigheter til norsk statsborgerskap og samtidig gjøre det vanskeligere å bli statsborger. I praksis tolker jeg det til at det vil være å yte sin plikt før en kan kreve sin rett.
Og så har jeg lyst å spørre: Hva er så alternativet fra de andre partiene? Langt verre, hvis jeg får lov å svare. Men som kjent: da er man jo inhuman. Innvandring og økonomi synes å forbli det mest betente tema i lang tid.