Siden VK-regjeringen (en koalisjon av Venstre og de Konservative, med støtte fra Dansk Folkeparti) i 2002 strammet inn utlendingspolitikken, har den vært et hett tema, både innad i Danmark og i andre lands forhold til Danmark. I Norge ble det for eksempel helt legitimt å definere Danmark som et ”rasistisk land”, ene og alene fordi Danmark ville stramme inn innvandringen. At begrunnelsen var at de ville bruke langt mer ressurser på integrering, ikke minst å få flest mulig innvandrere inn på arbeidsmarkedet og stoppe misbruket av ekteskapet for å få permanent opphold i landet, ble ikke akseptert. Det ble avfeid som skyggeargumentasjon. Når så folket ikke bare støttet opp om en stram utledningspolitikk, men faktisk også hadde gitt klare meninger om at det var det de ønsket, var det altså bare en forklaring: Danmark var blitt rasistisk.
Etter valget i 2011 overtok en koalisjonsregjering bestående av S (Socialdemokraterne), SF (Socialistisk Folkeparti) og R (Radikale Venstre). Den røde blokken vant valget med 50,2 prosent av stemmene, som ga 89 mandater i Folketinget – og Danmark første kvinnelige statsminister, Helle Thorning-Schmidt. Den blå blokken satt igjen med 49,7 prosent av stemmene og 86 mandater.
Siden har det bare gått nedover med den røde regjeringen. Siste måling (fra begynnelsen av oktober) viste at hvis det var valg nå ville den blå blokken fått 100 mandater i Folketinget, mot 75 mandater for regjeringen og Enhedslisten. Venstre alene ville fått 58 mandater, som er dobbelt så mange som Socialdemokraterne.
Gunnar Viby Mogensen, dr. phil., cand. polit., slår fast i en kronikk i Berlingske at regjeringen lemper på utlendingspolitikken som et flertall av befolkningen imot, og der nesten en tredjedel heller etterlyser ytterligere innstramninger. Det får Mogensen til å se konjekturene av et valg á la 2001.
Regeringen er som bekendt i gang med en løbende lempelse af udlændingepolitikken, som det fx allerede er sket gennem afskaffelsen af starthjælpen og kontantloftet, gennem fjernelsen af indvandrerprøven, og ved forbedringer i arbejds- og opholdsforholdene i Danmark for udlændinge, der søger om asyl.
Mogensen går deretter gjennom noen av de historiske endringer som har funnet sted, ikke minst i 1983 da lempelser i utlendingspolitikken førte til en sterk økning av innvandringen, særlig gjennom asyl og familieinnvandring. Et tiår senere hadde således to av tre innvandrere i Danmark opphav fra et av verdens fattigste land, med svake forutsetninger for å kunne klare seg på det danske arbeidsmarkedet. Ennå i dag, påpeker Mogensen, er over halvparten av nydanskene av ikke-vestlig opprinnelse utenfor arbeidsmarkedet.af vore voksne, nye medborgere af ikke-vestlig oprindelse uden beskæftigelse. Politisk prøvde man den gang å kombinere åpne grenser med åpne kasser, hvilket ikke falt helt heldig ut:
Den politiske afprøvning dengang af, om Danmark ikke godt kunne kombinere ret åbne grænser med ret åbne kasser, viste sig ikke at være populær hos vælgerne. Uviljen var meget lidt velset blandt vore toneangivende meningsdannere. Det gjaldt også i redaktionslokalerne på samfundets egne fjernsyns- og radiokanaler, hvor man jo ellers normalt mente at være forpligtet til »at komme tæt på danskerne«. Befolkningens holdning vakte heller ikke større interesse i den videnskabelige verden – med en enkelt undtagelse, der i vore dage kan vise sig at være lærerig.
Unntaket Mogensen viser til er en undersøkelse som ble gjennomført i perioden 1985-97 av en århusiansk forskergruppe omkring professor Lise Togeby. I flere omganger ble det gjennomført anonyme spørreskjemaundersøkelser som avdekket andelen av befolkningen som var for eller imot innvandringsbegrensninger. Når man så bort fra ”vet ikke-svarene” lå andelen som var for innstramninger på 65-70 prosent, noe som for øvrig korresponderte med lignende undersøkelser fra andre land, påpeker Mogensen. Men han viser også til unntaket Canada, men der håndhevet regjeringen et poengsystem som hadde til hensikt å begrense innvandringen til de personer som kunne forsørge seg selv.
På slutten av 1990-tallet hadde innvandringen og andelen innvandrere som ikke bidro særlig til felleskassen nådd et slikt nivå, at samfunnsdebatten begynte å dreie inn på analyser av konsekvensene for velferdssamfunnets muligheter for å finansiere seg selv. (Som kjent har jo ikke Danmark noe oljefond de kan hvile på). Først kom departementet som styrer finansene (Økonomiministeriet), og siden via Rockwool Fondens Forskningsenhed, som påviste et nettotrekk fra velferdskassen (som i et balanseregnskap kan kalles et underskudd) fra de ikke-vestlige innvandrerne. ”Underskuddet” ble anslått til hva det årlig ville koste å drive seks av landets største sykehus.
Differansen mellom den politikken som folket ønsket og den politikken som faktisk hadde gjennomført, kom til klar tale ved folketingsvalget i 2001.
Ligesom ved det såkaldte jordskredsvalg i 1973 omkring udviklingen i skatterne, viste folketingsvalget i 2001 sig derpå at udløse de pladetektoniske spændinger, der var opsamlet ved sammenstødet mellem, hvad befolkningen ønskede gennemført, og hvad politikerne faktisk havde gennemført – blot på indvandringspolitikkens område. Den nye VK-regering gennemførte følgelig fra 2002 og frem, med støtte fra DF, og til dels fra S, en kraftig omlægning af dansk udlændingepolitik. Den nye linje var præget af en strammere politik over for tildelinger af asyl og ret til familiesammenføring, men samtidig af, at man gav væsentligt flere opholdstilladelser til arbejds- og studieformål. Indvandringen til Danmark blev dermed mere omfattende end nogensinde før, men styringen af indvandringen fik i vidt omfang indbygget det længe fraværende hensyn til velfærdssamfundets økonomiske overlevelsesmuligheder.
Mogensen minner om at det i dag er mulig å følge befolkningens holdninger til utlendingspolitikken, fordi Rockwool Fondens Forskningsenhed videreførte de århusianske forskerne sine målinger. I 2002 mente befolkningen at utviklingen langsomt gikk i riktig retning: Andelen som ønsket (ytterligere) innstramninger var sunket til 50 prosent, mens 37 prosent ønsket den nye politikken videreført. Så mens et flertall av de ”meningsdannende” utrykte ønske om lempelser av VK-regjeringens utlendingspolitikk, som ble definert både som utrykk for fremmedfiendtlighet og islamofobisk, gjaldt dette altså bare 13 prosent av folket, påpeker Mogensen.
I 2008 syntes derimot en økende andel at innstramningene hadde nådd en grense: Andelen som ønsket lempelser i utlendingspolitikken var steget fra 13 til 24 prosent. Samtidig mente 41 prosent at daværende regjerings politikk skulle stå fast, mens 35 prosent ønsket ytterligere innstramninger.
I juni 2012, altså etter at den nye regjeringen har foretatt en rekke lempelser, har TNS Gallup gjentatt de tidligere undersøkelser. Andelen som ønsker lempelser er falt til 17 prosent, 48 prosent vil ha utlendingspolitikken uendret, mens 35 prosent vil ha ytterligere innstramninger.
Mogensen tolker dette til at andelen som er imot lempelser er steget fra 76 prosent (i 2008) til 83 prosent i 2012. Men der er jo kanskje også verdt å merke seg at mens 41 prosent i 2008 ønsket den daværende politikken, er det faktisk 48 prosent som sier de ønsker den nåværende politikken. Samtidig kan dette være dette et spørsmål om i hvilken grad de spurte (som i undersøkelsen fra 2012 teller 5.500 personer) faktisk har erfart de politiske endringer som har funnet sted. I 2008 hadde innstramningene virket fra 2002, endatil med ytterligere innstramninger i perioden, mens i 2012 har lempelsene knapt nok rukket å bli satt ut i livet.
Men hvis Mogensen har rett i sine analyser, kan det godt være at Danmark rykker tilbake til 2001:
Uviljen mod lempelser i udlændingepolitikken er i øvrigt – som normalt i den slags analyser – svagt stigende med svarpersonernes alder. Også blandt vælgerne bag regeringspartierne – altså de danskere, som har sat S, SF og R ind i ministerkontorerne – er der solide flertal mod lempelser af den danske udlændingepolitik. Hos S-vælgere er andelen godt og vel lige så høj som i den øvrige befolkning, 84 pct. Heller ikke blandt vælgerne hos de to øvrige regeringspartier – SF og R – er der flertal for lempelser. Blandt begge disse partiers vælgere ønsker 63 pct. en uændret eller opstrammet udlændingepolitik. Blandt socialdemokratiske vælgere er altså nu færre end hver femte tilhænger af lempelser af den danske udlændingepolitik. De for partiets politikere dårlige nyheder i analyserne er dermed, at man med de nye lempelser igen har placeret sig selv lige midt i den pladetektoniske risikozone. De gode nyheder for politikerne i S er så, at man ved et kommende valg kan trække på de mange og varierede erfaringer, man fra 1973 og 2001 har om, hvordan man prøver at overleve i situationer, hvor afstanden mellem politikere og den brede befolkning er blevet så stor, at de opsamlede spændinger udløses.