Samtidig som EU går sammen med OIC og Den Arabiske Liga om å beskytte profeter fra kritikk, viser ukeavisen Dag og Tid den himmelropende forskjellen på norske politiske reaksjoner da Salman Rushdie fikk dødsfatwa på nakken i 1989, og reaksjonene seneste tid etter publiseringen av filmen ”Innocence of Muslims”. Den norske ytringsfrihetsgeneralen Per Edgar Kokkvold ser ut til å miste troen på fremtidens kår for det kjæreste og viktigste av alt. Kokkvold, vi i HRS kommer aldri til å bøye av for frykten – om det kan være en liten trøst.
EUs utenriksminister Cathrine Asthon har gitt den islamske verden en stor seier ved å signere en erklæring sammen med OIC og Den Arabiske Liga, der det heter: Vi fordømmer ”ethvert forsvar for religiøst hat som utgjør tilskyndelse til fiendtligheter og vold. Mens vi fullt ut anerkjenner ytringsfriheten, tror vi på viktigheten av å respektere alle profeter”.
Det er sjefsjurist i den danske tenketanken CEPOS, Jacob Mchangama, som kaller dette en ”kjempeseier” for de islamske landene. Jeg ville heller kalle det en dypt tragisk hendelse for de samme landene, som slik fortsetter å styre skuta inn i – om mulig – enda mørkere tider.
For: forutsetningen for alle andre frihetsverdier og menneskerettigheter er ytringsfriheten, som Per Edgar Kokkvold år ut og år inn etter karikaturkrisen i 2006 har prøvd å hamre inn i våre hoder, inkludert ikke minst våre ledende politikeres hoder. Derfor er artikkelen i Dag og Tid svært så talende for også den norske ytringsfrihetstilstanden: Jeg aner en resignasjon hos Kokkvold.
Men først: oppslaget i Dag og Tids papirutgave er illustrert på en måte som oppleves som et knytteneveslag midt i solar plexus (eller hjertet): foto fra Aschehougs hagefest i 1992, der statsråd Gudmund Hernes samtaler intenst med Salman Rushdie. Neste bilde: Oslos ordfører Fabian Stang, strålende blid, der han rekker hånden frem til en av imamene under demonstrasjonen mot ytringsfriheten på Youngstorget 21.september.
Tittelen på reportasjen er ”Ytringsfriheten som forsvant”. I ingressen konstateres følgende:
1992 fanst det ein spontan vilje hos norske politikarar til å verne om ytringsfridomen. – Ytringsfridom er viktig, men han må ikkje brukast til å provosere, seier same personar i dag.
Hagefesten i 1992 var historisk. For første gang viste en europeisk statsråd, utdanningsminister Gudmund Hernes, offentlig støtte til Salman Rushdie. Fotoet fra hagefesten gikk verden rundt. Rushdie var ikke lenger en ikke-person, fatwaen var ikke lenger en ikke-politisk sak.
Allerede før festen hadde kulturminister Åse Kleveland møtt Rushdie i P.E.N sine lokaler i Oslo. (Statsminister Gro Harlem Brundtland, dog, våget ikke møte Rushdie, dette endog før attentatet mot Rushdie.)
For både Kleveland og Hernes var deres handlinger en prinsipiell reaksjon, en selvfølge kan man si – å stå opp for ytringsfriheten.
20 år senere, og filmen ”Innocence of Muslims” skaper vrede hos massene: Verken Kleveland eller Hernes er særlig ivrige på vegne av ytringsfriheten lenger (mens Stang og biskop Kvarme er særdeles ivrige til å forsvare krenkede følelser).
Her er svarene henvendelse fra Dag og Tid til de tidligere statsrådene, først Åse Kleveland:
Åse Kleveland har frå 2007 vore styreleiar i Human-Etisk Forbund. Same helg hadde ho ein kronikk i VG om striden, der ho kjem inn på liknande tankar (som Rushdie, som nylig sa til Klassekampen at ”Når du møter ekstremisme, er du forpliktet til å komme med en respons som ikke er nyansert. Det blir en kamp mellom to absolutte størrelser”, min merknad) at : «Det var ikke rom for dialog eller kompromiss. Aldri før har jeg følt sterkere at i valget mellom fundamentalistisk religion eller liberale ideer, er alle forpliktet til å ta stilling.»
(…). I same artikkel kjem ho med ei presisering av kva ho legg i «ytringsfridom»: Det er ikkje berre ein menneskerett, «men også et krav om toleranse, om å ha respekt for mennesker og ta ansvar for sine handlinger».
Dag og Tid spør Åse Kleveland om det kunne vore mogeleg for ein statsråd å forsvara ytringsfridomen i dag på same vis som i 1992.
– Den gongen var det mykje enklare. Den gongen var det éin forfattar mot eitt land: Rushdie var offer for Irans statsterrorisme. Så mykje har skjedd dei seinaste tjue åra. I dag har dette vorte kvardagskost. Provokasjonar mot islam oppstår i ulike variantar i ulike land. Det religiøse har vorte samanvove med det politiske. I tillegg kjem 22. juli oppå det heile.
– Men om du ser det frå ein reint prinsipiell ståstad, handlar det ikkje om det same?
– Det er eit større og viktig spørsmål som krev meir plass enn det eg har tid til no.
Så til Hernes:
– Gudmund Hernes, konfererte du med statsministeren før du møtte Rushdie?
– Nei, eg bestemte meg for å ikkje gjera det, men reaksjonen min var ikkje spontan, han var prinsipiell. Eg gjekk til hagefesten ikkje berre for å vise Rushdie sympati, men for å markere at når ein sentral demokratisk verdi blir truga, må vi slå ring rundt han.
– Er det mogeleg for ein norsk statsråd i dag å vise stønad for ytringsfridomen på same vis?
– Hagefesten går av stabelen kvart år, så høvet er der. Men konteksten bør vurderast for kvar gong. Ytringsfridomen inneber òg at folk kan seia noko dumt, og han inneber ikkje at ein bør seia alt i alle samanhengar. Du kan svinge ølglaset og syngje ei drikkevise i ei gravferd – men det er korkje høvisk eller omtenksamt.
Dette kan vel kalles en omskrivning av statsminister Stoltenbergs uttalelser i ”alle kanaler” da karikaturstriden raste på sitt verste i 2006: ”Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.”
Den samme leia har eksstatsminister lagt seg i, Kjell Magne Bondevik, han som var et sentralt medlem av Rushdiekomiteen og som var den første vestlige statsleder som var villig til å møte Rushdie, i 1998. Nå er Bondevik leder for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. I forbindelse med demonstrasjonen på Youngstorget pekte han i et intervju med NRK P2, Søndagsavisa, på ”de siste dagers krenkelser av folks tro”. ”Ytringsfriheten er viktig, men en skal ikke bruke den for å komme med ytringer som provoserer andre,” sa altså Bondevik.
Dag og Tid fikk ikke fatt i Bondevik for en utdypning av disse uttalelsene, der særlig siste setning vitner om en kolossal mentalitetsendring, og en like kolossal intellektuell feighet og kollaps. Det er en fullstendig knebling av enhver debatt.
Ikke rart at Per Edgar Kokkvold fortviler. Til samme avis (ikke på nettet) sier Kokkvold dette:
Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, meiner utsegnene til politikarane vitnar om at ei mentalitetsendring har skjedd mellom vestlege intellektuelle. – Den gongen veik ein ikkje ein tomme: Fatwaen galdt ikkje berre Rushdie, men òg alle forleggjarar som gav ut boka. For dei fanst det ikkje tvil. Penguin forlag gav ut boka, og tilsette gjekk med skotsikker vest for å verne om ytringsfridomen.
– Er ein i dag i same grad viljug til å stille opp for ytringsfridomen?
– Nei, dessverre. Dei siste tjue åra har ein flytt grensesteinane til ytringsfridomen sakte, men sikkert i feil retning.
Den engelske forfatteren Kenan Malik, som også er av indisk opphav som Rushdie, er enig med Kokkvold, og understreker at fryktklimaet har fått større spillerom:
– Den låttelege Youtubefilmen Innocence of Muslims er berre eitt av mange tilfelle. Eg kan nemne i fleng: I 2007 avlyste London Royal Court Theatre ein ny adaptasjon av Lysitrata av Aristofanes, der ei scene tok til i den muslimske himmelen. Året før avlyste Deutsche Oper ei framsyning av Mozarts Idomoneo på grunn av ei framstilling av Muhammed. Slik sjølvsensur fanst ikkje for tjue år sidan i Vesten. Han botnar ikkje i Sataniske vers, men i fatwaen, for det var fyrst med den ekstreme muslimar såg eit politiske potensial i striden.
Malik nevner romanen The Jewel of Medina av Sherry Jones, en historisk roman om Muhammeds yngste kone Aisha, omtalt en rekke ganger på rights.no, som her Boken ble stoppet i fryktens navn, og den har ikke kommet ut på norsk (men blant annet på dansk og svensk). Malik mener at de som var motstandere av Sataniske vers tapte slaget mot denne ene boken, men de ”vant krigen mot ytringsfriheten”.
– Hovudpoenget til motstandarane av Sataniske vers – at det er moralsk forkasteleg å provosere andere kulturar – er no ålment akseptert, fortel Malik til slutt.
HRS har stått fullt og helt på ytringsfrihetens side fra dag én, ikke minst i kjølvannet av karikaturstriden i 2006, da så mange intellektuelle og politikere valgte feil side. Jeg er stolt av at vi aldri har tenkt tanken på å bøye av i frykt, og denne ”tilstanden” skal vi videreføre uansett trusler som måtte komme mot det som er grunnlaget for friheten og velferden i vesten.