Vi utfordret Siv Jensen i kronikk i VG denne uken: Jensen har vært påfallende taus over tid nå i kampen for de mest sårbare og marginale jentene og kvinnene i Norge. Har hun gitt opp? Skal Høyre få innvandringsfeltet i en ny regjering – som kan føre til at handlingsvegringen fortsetter? I går ga Jensen et krystallklart svar. Hun levner ikke Høyre mye ære i innsatsen for å løfte Norges nye jenter og kvinner inn i friheten.
”Tok jeg feil, Siv?”, spurte jeg i kronikk i VG på mandag, samme Siv Jensen som jeg kåret til Norges ledende feminist i 2006.
Jensen mener nok jeg tok feil, ikke i 2006, men i 2012. ”Vi står sammen mot ufrihet,” svarte Jensen i VG i går, og føyer innledningsvis til at hun forstår min ”utålmodighet”
Kampen mot kvinnefiendtlig radikal islam er dagens viktigste likestillingsspørsmål. Der er Hege Storhaug og Frp helt enige.
Hege Storhaugs kronikk i VG der hun etterlyser mer initiativ fra Frp, forteller meg at hun er utålmodig. Det forstår jeg godt. Etter å ha blitt oppholdt med godt snakk fra skiftende regjeringer er det på tide at det snart skjer noe.
Med Ap i regjering har reglene for familieetablering blitt skjerpet inn. Men, sier Jensen, ikke nok. Dessuten, sier hun, fra SV til Høyre er det begått knefall for kvinnefiendtlige holdninger.
Skiftende regjeringers innvandringspolitikk har passet som hånd i hanske med kvinnefiendtlige kulturer fra Midtøsten. Regelverket for familieinnvandring var lenge skreddersydd for dem som ønsket å gjennomføre tvangsekteskap. Nå er det skjerpet inn, men vi er langt ifra i mål. Kjærligheten har ingen grenser, men ingen må fortelle meg at det er kjærlighet som gjør at en ung, norsk kvinne med familie fra Pakistan, gifter seg med en fetter fra Punjab som ikke kan et ord norsk.
Det var Frp som for alvor startet den politiske debatten mot henteekteskap. Det er også Frp som har drevet frem debatten om forbud mot bruk av burka i det offentlige rom, og hijab i skolen. Da vi for første gang fremmet forslag om dette i 2004, ble argumentene våre om frihet møtt med hoderisting i de øvrige partiene.
Fra Høyre til SV gjorde man knefall for kvinnefiendtlige holdninger, og selv i Stortingets behandling av FrPs forslag, viste de til at sløret kunne gi «større bevegelsesfrihet for unge jenter». De var på linje med Bondevik-regjeringens ideer om et norsk shariaråd; ufrihet satt i system. Dette er den reelle likestillingskampen i det moderne Norge.
De øvrige partiene kjemper seg imellom om hvem som kan sy flest puter under armene på godt utdannede kvinner fra Oslo i form av kvotering til styreverv. Samtidig får ikke innvandrerkvinnene de grunnleggende frihetene som norske kvinner tar som en selvfølge.
Jensen peker på at i Østfold fikk lokalpolitikere fra Frp med seg andre partier i å forby ansiktstildekning i skolen – en seier. Samtidig refser hun forrige Bondevik-regjering for å ha latt skuta hangle på innvandringsfeltet. Hun avrunder med HRS har en alliert i Frp i å fronte den moderne feminismen.
Her kan jo jeg føye til at der er vi sørgelig alene, ikke minst så lenge SV sitter i regjeringskontorene med hånden på integreringen. Ett eksempel: i 2007, da NRKs Tormod Strand avdekket utbredt kjønnslemlestelse av norsksomaliske jenter i Somalia, ville både Inge Marte Thorkildsen (som omtalte klitoris som ”den lille blomsten” ), Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken ha helseundersøkelser for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Men du verden så pinlig stille det ble fra trioen da partiet entret regjeringskontorene.
Fra tid til annen hører vi politikere fra de øvrige partiene engasjere seg for minoritetskvinnene. Men det er hovedsakelig lokale folkevalgte som gjør opprør mot partiene sine, og blir med på FrPs forslag. Slik som i Østfold, der fylkestinget nå har vedtatt forbud mot bruk av niqab i undervisningen.
At vi på noen områder har kommet lenger enn for ti år siden er ikke Erna Solberg eller Helga Pedersens ære. Jeg husker godt hvordan Frp årlig presset på for at den daværende Bondevik-regjeringen skulle stramme inn innvandringspolitikken. Det må for mange være et paradoks at dagens rødgrønne regjering har strammet inn innvandringspolitikken på flere områder sammenlignet med Bondevik-regjeringen.
For meg er det uforståelig at ikke flere engasjerer seg i dette temaet. Tempoet i innvandringen og tendensene til gettoer i Oslo, der enkelte skoler nesten ikke har elever med norsk som morsmål, gir store utfordringer i integreringen. I en skole der innvandrerjenter kan få venninner som ikke har innvandrerbakgrunn, utfordres ufriheten mange av dem lever i. Da ser de at jenter uten slør også kan være sømmelig kledd og være like gode jenter som de som er gjemt bort bak niqab eller hijab.
Jeg er glad for at Hege Storhaug er utålmodig. Mange års kamp mot makten i departementene og regjeringer er trolig like er frustrerende for henne som for meg. Men i den moderne feminismen har hun en alliert i Frp. Vi står sammen mot ufrihet.
Jeg fatter fremdeles ikke at det er så stille fra hele spekteret fra SV til Høyre om vår tids største feministiske utfordring. Det er et svik som vil bli skrevet inn i historiebøkene med bred, svart penn.