- Statsråd Hadia Tajik
Da vår nye kulturminister Hadia Tajik gikk inn i statsrådsrollen, ble hun også en del av makteliten. I en slik rolle må hun forvente at hennes uttalelser tillegges betydelig mer vekt enn tidligere. At den samme Tadjik har foreldre fra Pakistan og at hun selv visstnok er muslim, mener jeg er relativt uinteressant, ut over at hun kan være en glimrende rollemodell for andre med innvandrerbakgrunn og muslimer.
Derfor var det særdeles skuffende at Tajik snublet i et vesentlig verdispørsmål omtrent før hun hadde satt seg i statsrådstolen. For når Tajik startet sin karriere i regjeringen med å anerkjenne såkalte arrangerte ekteskap, under henvisning til de arrangerte ekteskap som er inngått av fri vilje, vet Tajik meget godt at hun beveger seg inn i et minefelt. Et slikt arrangement har mange aktører, i motsetning til den ekteskapstradisjon som et samfunn som vårt hviler på; nemlig at dette er en beslutning – og en kontrakt – mellom to mennesker.
Når mange av oss ikke vil ”lære at andre velger annerledes enn oss” i et slikt spørsmål, hviler en slik beslutning på Norges verdigrunnlag. Så kan jo Tajik forklare hvordan det kan ha seg at et samfunn som vårt skal akseptere en tradisjon som bryter så konsekvent med noe så sentralt som likeverd. For Tajik vet inderlig godt hva som er grunnlaget for arrangerte ekteskap: man gifter seg ”med sine egne” der foreldre og familie har medbestemmelsesrett. Det er således ingen ”velsignelse” av et forestående ekteskap, det er i beste fall en anerkjennelse, og i motsatt fall: hva da?
Langt de fleste familier som viderebringer tradisjonen med arrangerte ekteskap, har ingen planer om å lage problemer for seg selv når deres barn kommer i ”gifteklar alder” (som for øvrig heller ikke er et entydig begrep, til tross for vår 18-års grense). Barn læres opp fra de er små til å respektere det arrangerte ekteskapet og dets premisser som den ”beste og mest varige løsningen”. Men når de samme barna vokser opp i Norge, møter de derimot også helt andre holdninger. Da er verdikonflikten raskt et faktum.
Om en slik oppdragelse kan kalles tvang eller utilbørlig press, vil selvsagt handle om øyet som ser. Både den pakistanske og den norske familien vil det beste for sine barn, som utvilsomt har forskjellige premisser i Pakistan versus Norge. Utfordringen her er at vi er i Norge, og da må alle som velger å bo her innrette seg etter det verdigrunnlaget vårt samfunnet er tuftet på. Og akkurat her kunne Hadia Tajik bidra – ikke minst som del av regjeringen – men så velger hun altså å ha et bein i hvert miljø. Det blir lett spagat av slikt, men enda verre: Hun legitimerer en tradisjon som balanserer på en knivegg hva gjelder ”fri vilje”, og dermed kan hun bidra til at flere unge blir del av et ufrivillig ekteskap.
Om Hadia Tajik selv ikke skal gifte seg arrangert, i alle fall i følge eget utsagn, er i seg selv uinteressant, da dette ikke handler om Tajik som person. Dette handler om alle de tusen unge som ikke har Tajiks muligheter, og som hun må bidra til å hjelpe.
I en NTB-melding heter det at fra 2008 til 2011 mottok Røde Kors-telefonen henvendelser fra 1 396 personer. Og hva gjelder ”gifteklar alder”: av disse var 52 personer under 18 år som allerede var giftet bort mot sin vilje.
– Vi i Norge tenker lett at dette er noe som skjer i andre land, men det skjer faktisk med barn bosatt i Norge også, sier Anne Marte Stifjeld, prosjektleder for denne telefontjenesten hos Røde Kors, til NTB.
Hun legger til at de har mottatt henvendelser vedrørende tvangsekteskap for unge helt ned til i 11-års alderen.
På samme måte som det er rimelig forskjell på hva som legges i ”fri vilje”, er det rimelig forskjell på å forholde seg til norsk lov. En 18-årsgrense for ekteskap passer nødvendigvis ikke inn i tradisjonen med arrangerte ekteskap, da arrangementet nettopp kan kreve at det utføres tidligere. Dette kan være ut fra en rekke hensyn, for eksempel at jenta begynner å bli litt for selvstendig.
Omgår loven
Ettersom det er ulovlig å inngå ekteskap i Norge før man er 18 år, er et typisk scenario at barna tas med til landet familien opprinnelig kommer fra og tvangsgiftes der ved en religiøs seremoni og blir tatt hjem til Norge igjen. Når vedkommende er 18 år, registreres ekteskapet i Norge, og det søkes om familiegjenforening med ektefellen. I mellomtiden regnes barnet for gift både av familiemedlemmer og i miljøet rundt.
– Vi har i denne perioden mottatt 197 henvendelser fra barn som engster seg for at dette skal skje med dem, ofte fordi de har hørt familien planlegge å gifte dem bort, eller fordi de vet at de er lovet bort fra tidlig alder. Svært mange unge er redd for konsekvensene ved å koble inn det offentlige når de er i en slik situasjon, og vi frykter store mørketall, både for barn som er giftet bort og for dem som er lovet bort, sier Stifjeld.
Røde Kors forsøker i flere tilfeller å gå i dialog med familiene.
– Mange av foreldrene er ikke klar over hvilket psykisk press de utsetter barna sine for når de fremmer ekteskapsinngåelse. De tror de gjør det beste for storfamilien, og de opplever ofte press fra familien i hjemlandet.
Streng kodeks
Det er både nyankomne og familier som har vært i Norge lenge som velger å gifte bort barna til en slektning i hjemlandet.
– Den sosiale bakgrunnen varierer også, men familiene har ofte et fellestrekk: En streng æreskodeks, sier Stifjeld.
For dem som er tvangsgiftet eller bortlovet kan det være komplisert å komme seg ut av situasjonen.
– En ugyldiggjøring eller annullering er tidkrevende og komplisert og vil ikke nødvendigvis bli anerkjent av familiens bakgrunnsland og trossamfunn, sier Stifjeld.
Røde Kors-telefonen har opplevd at enkelte jenter blir tvangsgiftet og ikke får returnere til Norge før de har fått barn med ektefellen. Storfamilien anser det da som lite sannsynlig at en jente vil våge skille seg. Hun risikerer i så fall å bli utstøtt fra familien, måtte leve et liv på flukt og kan bli tvunget av familien til å overlate omsorgen for barnet til ektemannen.
Ny plan
Hva tenker så regjeringen å gjøre med dette? Ja, det bør vel ikke overraske så mange: det skal lages en ny handlingsplan og pøses ut mer penger. Men handling blir stort sett bare i planen. For kunne det ikke vært en idé å foreta en grundig evaluering av hva en har fått igjen for alle de pengene som allerede er benyttet i kampen mot ufrivillige ekteskap? Hjelper det med hennamaling-kurs, kokekurs, dagskonferanser med ufattelige mange ord eller for den saks skyld: kjønnssegregert vinterferie i fjellet med hundekjøring eller å støtte opp om et miljø som Islam Net?
Vi utfordrer deg spesielt, Hadia Tajik. Du har jo tross alt flagget problematikken høyt, og da ved å avvise det som kanskje er det vanskeligste: at langt de fleste arrangerte ekteskap har lite eller ingenting å gjøre med fri vilje – i den betydningen det norske samfunnet definerer fri vilje.