Dansk TV2 sendte for et par dager siden en forkortet versjon av Katrine W. Kjærs dokumentarfilm, Mercy Mercy – Adoptionens pris. Den viser hvordan en adopsjon blir til en historie om brutte løfter, knuste drømmer og stor sorg, for både barn og foreldre, melder Den Korte Avis.
Historien starter med at et dansk par, Henriette og Gert, etter syv års kamp får den lykkelige beskjeden fra det danske adopsjonsbyrået, DanAdopt: De skal bli foreldre til to etiopiske barn. 4-årige Masho og hennes 2-årige lillebror Roba.
Henriette og Gert møter Masho og Roba for første gang på et etiopisk barnehjem. De er overlykkelige over at de får være foreldre til to så kjærlige og velfungerende barn. På vei tilbake til hotellværelset utbryter Henriette: – De er de bedste børn i verden!
Gleden blir sorg
Men allerede når Henriette og Gert tar søskenparet med seg til hotellet for første gang, begynner de å ane konturene av at noe er galt. Masho forsøker å knuse alt hva hun får tak i. Hun er tydelig frustrert og roper på sin mor.
Henriette og Gert forventer at Mashos frustrasjon vil gå over så snart familien kommer til Danmark.
Slik går det ikke.
Presset
Tilbake i Etiopia sitter nemlig Masho og Robas biologiske foreldre, som også er frustrert. Beslutningen om adopsjon er knapt nok gått opp for dem.
Foreldrene er blitt hardt presset til å adoptere bort sine to yngste barn. De er blitt kontaktet av adopsjonsbyrået som legger press på dem fordi de begge er hiv-smittet. De overbevises om at for å gi deres barn et best mulig liv, må de adopteres bort. Foreldrene velger, på tross av stor sorg, å adoptere bort Masho og Roba.
De får også vite at de løpende vil bli orientert om hvordan deres barn har det i Danmark. Men disse løftene overholdes ikke.
Mashos savn gir varige mén
Det blir klart at Masho lider av store psykiske ettervirkninger av adopsjonen. Hennes blikk blir tommer og tommere for hver dag. Hun har problemer med å binde seg følelsesmessig til sin nye familie. Henriette og Gert føler seg maktesløse.
De prøver med psykologisk hjelp fra kommunen, avlastningsfamilie og siden en pleiefamilie. I dag bor Masho på døgninstitusjon.
Adopsjonsindustrien
Katrine W. Kjærs film viser således adopsjonens bakside. Det som i utgangspunktet er etablert for å tjene alle parter, ikke minst barnet selv, blir av noen omgjort til en kald business, der ikke minst barna blir skadelidende.
To velfungerende og høyt elskede barn blir på umenneskelig vis rekruttert til adopsjon. Masho og Roba er verken gatebarn eller foreldreløse. De bor ikke i noen slum. Tvert imot får de masser av kjærlighet fra sine biologiske foreldre, men foreldrene blir overtalt av barnehjemmet og adopsjonsbyrået.
Masho og Roba blir en del av en adopsjonsindustri, som visstnok skal være særlig utbredt i Etiopia. Ifølge Den Korte Avis adopteres 77 barn fra Etiopia til Danmark hvert år, hvorav i snitt kun to er foreldreløse.
Til bunns
Claus Juul, som er jurist i Amnesty, er rystet over hva filmen forteller og mener at saken er en overtredelse av FNs Barnekonvensjon. Konvensjonen pålegger stater å sikre at adopsjoner alltid skjer til barnets beste.
Sosialminister Karen Hækkerup (S) sier at saken skal undersøkes til bunns. Hun understreker at barn ikke skal adopteres til Danmark hvis ikke reglene er fulgt. Hækkerup sier også at hun overveier om Danmark helt skal stanse adopsjon fra Etiopia.
Akkurat sistnevnte synes jeg er en dårlig idé, hvis det faktisk er barnets beste vi først og fremst skal forholde oss til. Men det kan kanskje fungere som et pressmiddel, særlig hvis flere land bifaller, til å få Etiopia til å ordne opp i den delen av adopsjonssystemet som misbrukes.