Debatten på NRK i går kveld om fremvekst av islamsk ekstremisme, ga oss lite hyggelige fakta på bordet. Kunnskapsnivået til våre toppolitikere er på bunnivå. Jeg har mange ganger tenkt at de vet bedre enn de uttrykker. At de ikke våger å konfrontere mørke krefter fra islams rekker fordi de frykter offentlig støy. Jeg er jammen ikke sikker på om dette er det rette bildet, særlig etter opptredenen til helseminister Jonas Gahr Støre, også innvandringspolitisk talsperson fra tid til annen. Støre er altså den beste Regjeringens ledende parti har å varte opp med. Det er det grunn til å bli svært bekymret over.
Det er svært vanskelig å delta i debatt om islamsk ekstremisme. For en toppolitiker som Jonas Gahr Støre er nemlig ekstremisme synonymt med vold. Det samme gjelder for Audun Lysbakken (SV), noe som kom tydelig frem i Debatten i går. Norges problem er altså personer som vi kjenner fra Profetens Ummah, ikke det ukjente antallet islamister i Norge, som vi har noen tusener av nå. De som er medlem av Islam Net, de som svermer for Islamic Cultural Center, Tawfiiq Islamsk senter, Minhaj ul-Quran og så videre. Støre og Lysbakken vet ikke hvem disse er, hvilke totalitære visjoner som forfektes i disse miljøene.
Støre og Lysbakken ser altså ut til å tro at man plutselig – over natten – går fra å være en godt integrert muslim – til å bli en totalitær voldsperson. Mellomstasjonen – islamismen som har skutt fart de siste årene – ser ut til ikke å være bekymrende for dem. At frihetsverdiene våre spises gradvis opp, er noe vi må leve med i det nye Støres store norske Vi: derfor mente han i ramme alvor at en mann som ikke vil håndhilse på en kvinne, er noe vi må akseptere.
Støre ser ikke at bak det å nekte å røre det motsatte kjønn, ved noe så daglig, men kulturelt grunnleggende – et håndtrykk – ligger det en hel pakke: sharia.
Er Støre villig til å selge ut deler av norsk grunnkultur – stykkevis og delt?
Etter gårsdagens debatt mener jeg dette mer likner en realitet enn fiksjon.
Med den manglende grunnkunnskapen, kan Lysbakken og Støre eksempelvis vanskelig avkode opptredenen til leder for Islamsk Råd, Mehtab Afsar. Når Støre ikke har fått med seg hva som skjer på Høyskolen i Oslo i regi av Sharia-Islam Net, så er det selvsagt umulig for han å identifisere ideologien til Aftab, tidligere talsperson i Minhaj ul-Quran, der han er svært aktiv den dag i dag. Aftab er smart: han håndhilser på motsatt kjønn. Han anlegger ikke skjegg. Han stiller i vestlig dress.
I går stilte Afsar også med bok forfattet av Tahir ul-Qadri, grunnleggeren av Minhaj og den åndelige føreren den dag i dag. Boken er en 600 siders utlegging der han konkluderer med at terror ikke er å foretrekke. Vi vanlige folk klarer oss vel med en setning for å konkludere med at terror er avskyelig – uansett motiv, uansett ideologi/religion? Men verken Lysbakken eller Støre har satt seg inn i ideologien til mannen bak boken eller mannen som brakte den inn i studio. Fordi de ikke frykter islamisme? Ikke vet hva islamisme er? Som når Aftabs forbilde mener en blasfemiker skal ”henrettes som en hund”.
Politikerne forstår ikke at de står overfor en dialogislamist, en mann som har god tid i prosjektet med å islamisere Norge og Europa. De tror i ramme alvor at dersom man er ”snill og hyggelig” – ikke konfronterende – så vil alt gå seg til, med tiden?
Støre ser ikke ut til å ha visjoner for hvilken fremtid vi skal seile inn i. Hva er målet med prosjektet? Hvor er vi om ti år, om 20 år? Han og Ap administrerer et skip som tar inn mer og mer vann uten at de tar seg en tur under dekket og sjekker.
PS: Når Lysbakken påstod i programmet at situasjonen i Danmark er verre enn i Norge og pekte på VK-regjeringens maktperiode etter 2001 som årsaken (og la selvsagt til at VK-regjeringen førte Frp-politikk), er dette grov manipulering. VK-regjeringen overtok ei skakkjørt skute etter Socialdemokratiets hodeløse (høye) innvandringspolitikk gjennom særlig 90-tallet, og jobbet febrilsk for å lappe på alle integreringsskadene, samtidig som innvandringen gjennom henteekteskap og asyl ble kraftig redusert. Danmark har derfor også en høyere befolkning fra den islamdominerte verden (ca 230 000 personer) enn Norge (om lag 150 – 170 000 personer) grunnet altså Socialdemokratiets politikk, og derav flere islamister. Eller for å si det sånn: i Storbritannia etter at Labour ved Tony Blair overtok makten i 1997, eksploderte masseinnvandringen, og sammen med den multikulturelle doktrinen, har dette ført til at tilstandene på de britiske øyene langt, langt verre enn i Danmark. Frp-politikk, liksom.