Anmeldt av: Liv Beathe Hauger
Endelig har den viktige debattboken kommet. Asle Toje debuterer på norsk med boken Rødt, hvitt & blått, om demokratiet i Europa. Temaet handler om nedbyggingen av nasjonalstaten. Han stiller følgende spørsmål, som han mener er nødvendige å debattere:
- Hva skjer når arbeiderklasse blir trygdeklasse?
- Hvorfor svekkes kristendommen?
- Hvorfor har etablerte idealer som europeisk integrasjon, sosialisme, ja selv kunsten mistet sin mobiliserende kraft?
- Har det noe å si at Europa ikke gjør plass til de unge i arbeidsmarkedet?
- Hvorfor vekker masseinnvandring og multikulturalismen så sterke følelser?
- Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa – og hvorfor er nasjonstanken under angrep?
Asle Toje belyser utfordringene ved å ta oss med på en personlig reise der han walraffer gjennom Europa som var tuftet på kjerneverdiene frihet, likhet og brorskap. Reisen er utfordrende, inspirerende, gjenkjennelig og ubehagelig på samme tid og munner ut i en overordnet analyse av tilstanden i Europa. Jeg skifter mellom fortvilelse og håp om gode løsninger.
Overstyrt
Allerede fra første kapittel utfordrer han ved å ta med leseren til Hellas, et land i alvorlig krise. De mottar 80 prosent av alle asylsøkere til Europa. De fikk penger fra EU til å åpne 30 interneringsleire. Tre millioner illegale flyktninger fikk de ikke kaste ut. Hellas er et gjeldstynget land med stor arbeidsledighet blant yngre, og sliter med nedsatt fruktbarhet. Folket knebles på hender og føtter uten mulighet til å velge egne løsninger. Overstyrt av nasjonale traktater sementeres og forsterkes problemene.
Mange EU- skeptikere oppfatter unionen som et sosialt prosjekt med det åpenbare formål å nedbygge nasjonalstaten og endre befolkningssammensetningen. Det forklarer hvorfor samarbeidet svikter særlig på et område: innvandringen. På dette området er de europeiske elitene på kollisjonskurs med folket. Asle Toje belyser internasjonale traktater, især Lisboa-traktaten som binder nasjonalstatene fast i en hengemyr.
Eurokratene har overført makten til seg selv og overnasjonale organer som dikterer innvandringspolitikken over hodene på dem som tar konsekvensene. Schengen-samarbeidet åpnet grensene ved at borgere utenfor EU kan få opptil tre måneders opphold. Han viser til FNs flyktningkonvensjon som skal sikre at alle som er på flukt fra uholdbare forhold i hjemlandet, får opphold i et annet land inntil det er trygt å reise hjem igjen. Ved hjelp av stadig utflytende tolkninger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og øvrige konvensjoner – kombinert med økende andel konflikter rundt i verden – betyr det i praksis at terskelen for å få opphold er lav.
En svakhet ved boken avdekkes her: For her ligger både årsaken og løsningen på utfordringen. FN begikk et historisk knefall ved å godkjenne Kairo-erklæringen – menneskerettigheter for islam tuftet på islamsk lov sharia. Dette har skapt en situasjon hvor muslimske land kan fortsette en praksis som oppfordrer til flukt. FNs menneskerettsråd – med en rekke representanter fra flere muslimske land, organisert i sammenslutningen Organization of Islamic Cooperation, OIC – bidrar til at de samme landene ikke kritiseres eller pålegges å gripe tak i egne utfordringer og innføre reformer slik at befolkningen ikke flykter.
Elitisme og svekket tillit
Forfatteren har ønsket at vi skal spørre oss hva som skjer når innvandring og statlige utgifter øker, når Europa blir stadig mer gjeldstynget samtidig som industrien flagges ut, når arbeidsledigheten blant nyutdannede med studiegjeld er stor, og arbeiderklassen trygdes? Det gjenreiser klasseskillet som vi på 1900-tallet bygget ned: fra arbeiderklassedominert til elitisme, den nye adel.
Norge er ett av OECD-landene hvor en stor andel av befolkningen står utenfor arbeidsmarkedet. Under en arbeiderpartiledet regjering har andelen økt, og landet er blitt en pioner i trygd – et trekkplaster for asylsøkere og flyktninger. Vi får et permanent selvrekrutterende samfunnslag av trygdemottakere, uten sympati fra middelklassen. Adjø solidaritet! Resultatet er svekket tillit. Velferdsstaten bygges ned, og årsaken legges på de trygdede.
Multikultur
Eliten som forsvarer multikulturen holder seg i hvite enklaver. Minoriteter i en annen. Dermed gjenoppstår også koloniseringen. Med bruk av statlige midler får minoriteter dyrke sin egen kultur, mens nordmenn stadig pålegges å inkludere og tolerere intolerante skikker. Jonas Gahr Støre definerer multikulturalisme som et samfunn «der hvert menneske har rett til å bli sett». Hva mener han med det?
Multikulturalisme svekker den nasjonale identiteten og det nasjonale samholdet, som var fundamentet velferdsstaten ble bygget på. Thomas Hylland Eriksen var multikulturkoryfeen fremfor noen i Norge. Med klippekort til alle landets avis- og TV-redaksjoner fikk han komponere sine definisjoner av nasjonalisme. Han ivret for en multikultur han selv aldri ville ta del i.
Akademia fikk en betydelig rolle i utformingen og gjennomføringen av prosjektet. Nasjonalstaten skulle bygges ned, og folket skulle påtvinges multikultur. Norsk mat ble fyord. Ola Nordmann skulle bli europeer. Gjennom en utvetydig ordre fra regjeringen fikk folket beskjed om å være: «verdens mest inkluderende samfunn!» Thomas Hylland Eriksen tok oppgaven på alvor. I hans hyperaktive streben etter å gjennomføre planene raskt var dette hans mål: «å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger».
De fleste land hadde sine egne misjonærer. Sveriges motsvar, integrasjonsminister Mona Sahlin som har gitt oikofobien et ansikt, kom følgende utsagn til det tyrkiske ungdomsforbundets avis i mars 2002: «Jag tror det är lite det som som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.»
SSSR-modell
Toje beskriver det tidligere Sovjetunionen som et multikulturelt samvelde. Det råtnet på rot. På restene av Berlin-muren og forsteinet marxisme vil noen likevel bygge det nye Europa. Politiske endringer innført uten folkeavstemning som medfører store utfordringer for en befolkning, bryter sterkt med det som kjennetegner et demokrati. Tojes bok minner om da den sovjetiske dissidenten Vladimir Bukovskij holdt tale i Brussel i 2006. Han fryktet at EU var på vei til å bli det andre Sovjetunionen og kom med en klar advarsel: EU er et «monster» som må ødelegges. Dess før, dess bedre, og helst før unionen utvikler seg til en fullverdig totalitær stat.
Bukovskij viste til at det eksisterer hemmelige filer som han selv fikk tilgang til i 1992. Han hevder at dokumentene bekrefter en sammensvergelse for å gjøre EU om til en europeisk union etter modell fra SSSR.
Etisk-religiøs etikk
Det nye sosialdemokratiske EU innførte masseinnvandring, radikalisert og deklassert middelklasse, samt folkeforflytninger. Når antallet innvandrere blir for høyt, flytter den opprinnelige befolkningen ut. Problemene tiltar, og all kritikk kalles rasisme. Forfatteren fremhever det paradokset at flere har omfavnet sosialismens antatte antitese – islam. Kristendommen, derimot, skulle spikres til korset. Ut med Jesus, inn med Muhammed.
Denne utskiftingen foregår parallelt med et økende, moralsk forfall. Her tangerer forfatteren Europas toneangivende filosof, neoateisten Jürgen Habermas som drøfter den etisk-religiøse etikkens betydning i boken The Dialectics of Secularization. Han hevder at etisk-religiøse overbevisninger og rasjonelle, religiøse argumenter som man finner i kristen etikk, kan danne et fundament slik at borgere i et sekulært samfunn oppfører seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Flere filosofer deler hans synspunkter.
Asle Tojes bok kan oppsummeres med hans egne ord: «En samfunnsordens sykeleie kan være en kilde til optimisme og fremtidstro. Men verden av i går etterlater oss ikke med et veikart til neste epoke, bare en haug med tilsynelatende uløselige problemer som gjør det umulig å fortsette som før.»