La meg si det med en gang: jeg anser Lily Bandehy som en personlig fortrolig person gjennom noen år. Verdimessig er vi på lag, begge to bekymret for fremveksten av islamisme, begge opptatt av å bevare frihetsverdiene for fremtidens generasjoner. På denne bakgrunnen vil nok mange rettmessig mene at jeg er inhabil i forhold til kronikken til Bandehy i Aftenposten, som har utløst sterke følelser og heftige debatter, blant annet på Facebook, og som jeg omtalte her i går.
Tross mine sympatier med Bandehy, tok jeg likevel avstand til hennes påstand om at en person som Hylland-Eriksen var medvirkende til ABBs ugjerninger, grunnet Hylland-Eriksens gjentatte harselerende utspill om det som mange erfarer som alvorlige problemer med innvandringen.
Kanskje mitt sterke instinktive forsvar for Hylland-Eriksen på dette punktet er at jeg selv smertefullt har erfart nettopp det samme: å bli pekt på som ideologisk utløser av 22/7, det dertil før vi visste hvor mange som var drept og hvem de var. Nå er jeg ganske hudløs, og derfor gråt jeg en god del i tiden etter 22/7, ikke minst når jeg prøvde å forestille meg den angsten barn og unge på Utøya må ha hatt da ABB vandret rundt med våpnene sine, med mye mer. Nettopp kanskje også derfor reagerte jeg instinktivt negativt på Bandehys påstand.
Jeg har fulgt noe med på debatten som gikk i går hos Jon Hustad på Facebook, der Thomas Hylland-Eriksen var i sentrum grunnet Bandehys kronikk. Det som slår meg på et overordnet plan som en erkjennelse, er at Hylland-Eriksen og jeg er menneskelig ulike, og vi har forskjellig referanseramme.
Før jeg går videre, la meg først understreke dette: jeg er sikker på at Hylland-Eriksen er like mye imot overgrepspraksiser som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som jeg er, og ditto like stor motstander av islamisme og hvilke verdier og overgrep som følger i denne ideologiens kjølvann som jeg er. Med mer.
I over 20 år har jeg beveget meg i felten, på grasrotnivå (men også politik nasjonalt og internasjonalt), stort sett nesten bare i møter med skjebner med opphav i den islamdominerte verden. Mange tunge skjebner som menneskelig har vært svært belastende å ta innover seg. Barn, unge, kvinner (og også en del menn) som har formidlet lidelser som knapt er til å fatte – og som har bodd i våre ”naboleiligheter”, men også skjebner jeg har møtt på nært hold i et land som Pakistan, og eksempelvis barn med norsk statsborgerskap, dumpet i Gambia, fratatt så godt som alt av menneskerettigheter. En fellesnevner har vært ufrihet og overgrep. I ytterste konsekvens død – som da eksempelvis Annoshe ble henrettet av eksmannen i Kristiansund i 2002, eller jenta som jeg møtte nord i Pakistan i 1993 og som etter all sannsynlighet ble drept etter at jeg forlot området fordi hun var gravid, antakelig etter voldtekt.
Jeg har altså sett inn i øynene på langt over hundre personer som grunnet feilslått politikk og mangel på kunnskap i omgivelsene, har blitt frarøvet helt grunnleggende rettigheter og behov. Da er jeg tilbake til det hudløse: jeg tåler særdeles dårlig urett og overgrep (det gjør sikkert Hylland-Eriksen også på sin måte). Antakelig derfor har jeg i alle disse årene hatt en løsningsorientert innstilling med meg, som vi i HRS også har hatt i front, derav alle tiltakspakkene vi har produsert for politikere innen temaene transkontinentale arrangerte ekteskap, transkontinentale søskenbarnekteskap, kjønnslemlestelse, hjemsending/dumping av barn og unge, skilsmisse for muslimske kvinner, for å nevne hovedområdene, og også et mer overordnet perspektiv: hvordan føre en økonomisk og verdimessig bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk?
Selvsagt var jeg naiv da jeg startet opp mitt arbeid innen feltet, naiv i den forstand at jeg hadde begrenset kunnskap. Lærekurven var altså svært bratt, og smertefull, da problemene som dukket opp i løypa jeg hadde begynt å gå opp, var langt mer omfattende og alvorlige enn jeg hadde kunnet forestille meg, først på individnivå, noen år etter også på makronivå: jeg fikk en klarere og klarere formening om at innvandringen kunne føre til mindre frihet i Norge og Europa, noe jeg i dag mener vi kan konstatere allerede har skjedd (kvinners reduserte bevegelsesfrihet i en storby som Oslo, er ett eksempel, et annet eksempel er den økende utbredelsen av hijab, nå også niqab). Videre: å erkjenne at grunnelementer i islam står i sterk motstrid til grunnfjellet i det europeiske demokratiet, satt ganske langt inne, ikke minst fordi dette berører flere og flere menneskers faktiske trosforhold, en tro som for det enkelte individ ikke trenger å inkludere grunnelement i islam som er uforenelig med frihetsverdiene våre. Like fullt har jeg måttet innse at for mange så inkluderes aspekt ved islam som er i opposisjon til menneskerettigheter og frihetsverdier.
Jeg tror den største forskjellen på Hylland-Eriksen og meg er hva jeg her allerede har formildet: jeg har år ut og år inn vært tett på menneskelige skjebner samtidig som jeg har prøvd å tilegne meg teoretisk kunnskap for å forstå problemene og søke etter løsninger.
Hylland-Eriksen har jeg forstått mer som en teoretiker og en velmenende liberalist (han har stått på valgliste til Venstre i Oslo). Hans mange utspill og formuleringer gjennom årene, har jeg personlig opplevd mang en gang som lite rotfestet i virkeligheten på den ene siden, og lite fintfølende på den andre siden, fintfølende i den forstand at det synes å ha skortet på evne til å ta innover seg alvoret særlig på individnivå (grusomme overgrep mot barn, unge og kvinner), og lite rotfestet særlig i den forstand at omfanget av problemer på både individ- og samfunnsnivå er langt større i min verden enn i slik jeg leser og forstår Hylland-Eriksens verden.
Jeg ser ingen grunn til å underslå hvor tøft og vondt det til tider har vært å bidra til å dra et tungt lass i offentligheten, et lass som har handlet om å få en politisk og allmenn erkjennelse av konkrete problem innvandringen fører med seg, og derav bringe til torgs forslag til konkrete politiske løsninger. Jeg våger å påstå etter å ha fulgt ganske godt med i både Norge og Europa at det er ingen innen organisasjonsliv eller akademia som har foreslått flere velbegrunnede politiske tiltak enn HRS på de nevnte hovedtemaene. Til dem som nå måtte stusse, kan jeg jo peke på boken Feminin integrering (2003), og de mange rapportene som fulgte i årene etter, samt bøker jeg har skrevet som privatperson og som gjenspeiler HRS sitt arbeid. Det er i dette lyset det eksempelvis oppleves som svært urimelig når Hylland-Eriksen har påstått at mine forslag til løsninger er ”etnisk rensning og tvangsassimilasjon”. Det er i dette lyset det oppleves som svært lite redelig når også andre aktører igjen og igjen tildeler HRS og meg motiver og verdier som overhodet ikke harmonerer med virkeligheten, og der disse aktørene ikke viser vilje til å ta for seg hvilket konkrete arbeid vi faktisk har levert. Endog en presumptivt svært seriøs instans som SSB har benyttet en slik ”metode”: SSB kritiserte offentlig eksempelvis vår befolkningsfremskrivning (”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?”, 2008). I etterkant i en privat samtale kom det frem at denne kritikeren i SSB ikke hadde lest rapporten. Etter dette kom SSB med egen fremskriving for første gang, som viste seg å harmonere godt med vår… Igjen, dette var kun ett eksempel.
Det har således ikke manglet på aktører som har hatt meninger om HRS generelt og meg spesielt – uten at meningene nødvendigvis har hatt rot i virkeligheten eller at meningene er fulgt av saklig argumentasjon og faktisk dokumentasjon. Her bør jeg også føye til at mange av HRS sine standpunkt gjennom årene, etter hvert har blitt felles politisk eie, som at det er uheldig at barn og unge får deler av oppveksten i foreldrenes opprinnelsesland, som at tvangsekteskap er utbredt, som at kvinneperspektivet er sentralt for integreringsarbeidet, som at visse grunnverdier skal stå fast i det norske demokratiet, for å nevne noen overordnede punkt.
Hylland-Eriksen og HRS/jeg har således hatt helt forskjellige roller, der en av de store forskjellene ikke minst er på tiltakssiden: vi er en politisk tenketank som skal beskrive og dokumentere virkeligheten, og ut fra dette produsere løsningsforslag. Hylland-Eriksen har jeg forstått til at hans område har vært, og er, å beskrive og formidle virkeligheten ut fra et først og fremst teoretisk ståsted, som selvsagt er helt legitimt. Videre har jeg tolket han til å støtte oppunder en globalisering der det er minst mulig restriksjoner på folkeforflytninger, altså en mer eller mindre fri innvandring. Hans ord om at det er føtter som teller, ikke røtter, har jeg også bitt meg merke i, en tanke jeg bare i liten grad deler, da jeg tror på eksempelvis et Europa med sterke og særegne nasjonalstater, jeg tror på menneskets behov for kulturell tilhørighet osv, en tro som er også basert på menneskelig erfaring personlig og gjennom andre, blant annet mine nærmeste i Pakistan og flyktninger i Norge. Et siste moment er at jeg tror også våre veier skilles hva gjelder hva vi ser i krystallkulen: min bekymring for fremtiden har økt betydelig det siste tiåret, både i et verdiperspektiv og et økonomisk perspektiv. Jeg ser ikke denne bekymringen hos Hylland-Eriksen – men jeg kan jo være svaksynt.
Så hva er konklusjonen – om den finnes? I mitt hode og i settingen som ligger til grunn for denne kommentaren, er konklusjonen at det kan lønne seg å behandle medborgere med mer sjenerøsitet og redelighet enn det som har vært rådende i den offentlige debatten om spørsmålene som er blitt til de mest sensitive i vår tid. Og konklusjonen er at temaene er så alvorlige at de krever bunn ærlig og seriøs behandling.