Da HRS i 2004 satte barn som forsvinner i Norge på den offentlige agendaen, manglet det ikke på kritiske kommentarer til vårt arbeid: Det ble ansett som et ikke-problem til et marginalt problem. Det ble hevdet fra myndighetshold, blant annet UDI og departement, at det er foreldre selv som bestemmer hvor barna skal vokse opp, hvem som fostrer dem og hvilken type opplæring de skal få, og at det uansett gjelder ”så få”. Sistnevnte etterfulgt av påstanden om at vi overdrev antallet barn som befinner seg i utlandet over lengre perioder.
Ingen vet
I rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (2004) opererer vi, alltids i en fotnote, med at om lag 5 000 personer bosattregistrert Norge til enhver tid kan være i utlandet, og at flertallet av disse er barn og unge. Antallet var derimot ikke ”tryllet frem” av HRS, men baserte seg blant annet på kvalifiserte vurderinger fra ulike ambassader, innskrivninger av barn i pass og lignende. Samtidig var vårt hovedpoeng at ingen kjenner til andelen barn og unge som holdes i utlandet over lengre tid, nettopp fordi det ikke finnes noen kontrollrutiner eller registreringssystemer for dette.
Dårlige rutiner
På dette tidspunktet var det heller ingen rutiner og regler for verken å registrere og kontrollere barn som forsvinner fra norsk grunnskole. Det klarte vi i alle fall å få på plass for osloskolene, men det er lite som tyder på at disse er gode nok – ikke minst fordi det ikke tas et nasjonalt ansvar med nasjonale regler. Utdanningsdirektoratet har laget en veileder for hvordan skolene kan håndtere barn som ikke møter på skolen (etter mal fra Oslo kommunes rutiner), men det er fortsatt skolene selv som bestemmer selv hvordan de skal gjøre det. Vår erfaring er at dette er svært forskjellig.
Hvert år de siste årene har Aftenposten, prisverdig nok, fulgt opp antallet barn som forsvinner fra grunnskolene i Oslo. Per 1.oktober 2012 lyder antallet barn som ikke møtte til skolestart i år på 183 barn på landsbasis, viser ferske tall fra Utdanningsdirektoratets database Grunnskolenes informasjonstjeneste (GSI). Men merk så at de barna som allerede er forsvunnet og uteblitt, for eksempel ved fjorårets skolestart, ikke er medregnet. Det er heller ikke elever som skolen innen årets skolestart har fått beskjed om vil være i utlandet. De 183 elevene som uteble i år, er omtrent det samme som i fjor. Da uteble 185 elever. Men kanskje mer oppsiktsvekkende: Det var først i fjor Utdanningsdirektoratet laget en nasjonal oversikt over problematikken.
Utdanningsdirektoratet innrømmer at de det er lite de vet om barna som forsvinner.
Vet ikke hvor elevene er
For Utdanningsdirektoratet kan ikke noe gi svar på hvor disse elevene er.
– Vi vet dessverre lite om disse barna, utover at de enten er utenfor opplæring eller at skolen eller kommunen ikke har lykkes i å komme i kontakt med barna eller foreldrene. Enkelte kan ha dratt til utlandet, men da uten at skolen eller kommunen har fått beskjed om dette, skriver avdelingsdirektør Kjetil Digre i Utdanningsdirektoratet i en e-post til Aftenposten.no.
– Alle barn i Norge har rett og plikt til grunnskoleopplæring etter opplæringsloven. Det er derfor bekymringsfullt at 183 barn ikke har møtt til skolen, mener Digre.
Flest i Oslo
Ifølge Aftenposten har Oslo kommune fått oversikt over de fleste av de 57 elevene de savner etter rapporteringen 1. oktober, men de vet fortsatt ikke hvor ti elever befinner seg.
- To har flyttet til en annen kommune.
- Tre er tilbake på skolen.
- Tre har begynt på privatskole.
- I tre av sakene er foreldrene politianmeldt.
- Fire er registrert utvandret.
- I 34 saker har, så godt som det er mulig sier Utdanningsetaten, dokumentert at de er i utlandet.
Rektor Geir Moen ved Tøyen skole meldte at ni av elevene hans var savnet. Nå vet han nesten helt sikkert at alle er i utlandet, de fleste i opprinnelseslandet. Men om de kommer tilbake eller hvordan det går det med dem, vet rektoren ingenting om:
– Det kan ikke jeg svare på, det aner jeg ikke. Når de flytter til utlandet er det ikke den norske stat som har ansvaret for opplæringen deres, da er det foreldrene som skal sørge for at de får undervisningen de har krav på.
Politianmeldt
Aftenposten melder at Utdanningsetaten i Oslo kommune forrige skoleår fulgte opp 75 tilfeller av ulovlig fravær. Etaten fant da ut at over halvparten av elevene, 42 stykker, befant seg i utlandet. Forrige skoleår (per mars 2012) ble foresatte til 8 elever politianmeldt, hvilket gir at etaten til sammen har anmeldt foresatte til 78 barn siden 2005.
Men hva som skjer i disse sakene hører vi lite om, hvilket kan tilsi at det skjer svært lite, ikke minst fordi praksisen med å holde barna i utlandet bare synes å fortsette. For som kjent har vi en opplæringsplikt i dette landet, men ingen skoleplikt. Ergo kan foreldre, med loven i hånd, hevde at barna får ivaretatt opplæringsplikten i utlandet. Derfor er gjerne anmeldelser knyttet til misbruk av trygd.
Toppen av isfjellet
Samtidig er det vår erfaring at de avdekkede tallene bare utgjør toppen av et isfjell. I 2009 utførte HRS en studie av andelen bosattsregisterte barn i skolealder versus elever i grunnskolen.
Vår gjennomgang av SSBs statistikk om barne-/ungdomsbefolkningen sammenholdt med statistikk over elever i grunnskolen viste store avvik. I skoleåret 2008/2009 var det i underkant av 4 000 bosattregistrerte barn/unge i grunnskolealder i Norge som ikke var registrert som elever i grunnskolen. Problemet var absolutt mest omfattende i Oslo, hvor det var i underkant av 2 000 flere i grunnskolealder enn elever i Oslo-skolene. Det store flertallet av disse kunne det ikke gjøres rede for. Vår påstand var, og er, at dette hovedsakelig er barn og unge med innvandrerbakgrunn som holdes i foreldrene opprinnelsesland – uten at det reageres.
Fra byråkratisk og politisk hold var det nemlig fortsatt viktigst å bortforklare avvikene. SSB hevdet for eksempel at våre tall ikke tok høyde for at noen barn går på spesialskole, hvilket vi gjorde – og som også er gjort rede for i rapporten ”De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen” (2009). Men noen vil ikke se sannheten i øynene, og barna ofres på de ansvarsløses alter.
Får ikke nye tall
HRS har vært i kontakt med Utdanningsetaten i Oslo, både i fjor og i år, for på nytt å gjennomføre en lignende studie som i 2009. Men Utdanningsetaten hevder at de ikke lenger har disse tallene, da vedkommende som foretok denne form for registrering har sluttet. Så ”personlig” er visstnok tallene i Utdanningsetaten i Oslo.