Gjengitt i sin helhet med Christian Tybring-Gjeddes tillatelse.
God dag kulturminister økseskaft
For noen dager siden stilte jeg omtrent likelydende skriftlige spørsmål til Barne-, likestilling og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og kulturminister Hadja Tajik. Jeg ønsket å få vite hvordan statsrådene definerer unik norsk kultur. Statsråd Thorkildsen er ansvarlig for at innvandrere tilpasser seg og blir integrert i det norske samfunnet. Dette arbeidet inkluderer blant annet å introdusere nye innvandrere til norsk språk og kultur. For å få dette til må man nødvendigvis ha et bevisst forhold til hva norsk kultur faktisk er. Thorkildsen fant imidlertid ingenting unikt med norsk kultur, men refererte istedenfor til universelle frihetsverdier og FNs menneskerettigheter. Et tankekors.
Av kulturministeren ønsket jeg i tillegg å få vite om hvorvidt hun mener det er viktig for landet vårt å verne om og beskytte vår kultur og våre tradisjoner? I motsetning til sin statsrådskollega gjorde kulturministeren et forsøk på å besvare spørsmålet, men dessverre så var svaret springende og uten forankring. Statsråden fremhevet at unik norsk kultur er noe materielt, gjerne noe gammelt som må bevares og beskyttes, og hun bruker vikingskipene som eksempel. Kulturministeren sier med andre ord at norsk kultur er noe man kan bevilge seg til over statsbudsjettet, og siden den rød-grønne regjeringen bruker mer penger på kulturbudsjettet enn FrP, så er regjeringen per definisjon mer opptatt av kultur. Tenk om det var så enkelt? Dette er for meg en svært grunn og snever definisjon av kultur. Og har uansett ingenting med norsk kultur som eget fenomen å gjøre.
Kulturministerens svar er også politisk ugjenkjennelig. Sarkasmen er tydelig, og hennes forsøk på politisk belæring plump og umoden, noe jeg velger å sette på kontoen for ungdommelig politisk overmot. Spørsmål og svar-instituttet er viktig for Stortinget, og statsrådene skal i sine svar unngå å bedrive politisk agitasjon. Svaret fra kulturministeren har imidlertid vagt stor begeistring hos den identitets- og rotløse kultureliten. Ikke minst Dagbladets Marie Simonsen har overøst svaret med komplimenter. I sin faste spalte i lørdagsutgaven (15/12) hopper hun i firsprang over Vær Varsom plakaten og tillegger meg alskens uredelige motiver for spørsmålet.
Tross Simonsens begeistring, evner ikke kulturministeren å gi noe meningsfullt innhold til kulturen vi omgir oss med. Ingenting om hva som skiller norsk kultur fra annen kultur. Ingenting om den immaterielle kulturen. Ingenting om den norske folkesjela eller hva som ligger i den. Ingenting om hvordan vår kulturarv kan ha bidratt til å forme ulike sider ved nordmenns væremåte. Ingenting av den åndelige dimensjon av vår kristne kulturarv som naturligvis har gitt et betydelig bidrag til vår kulturelle sameksistens. Videre nevnes ikke tillitssamfunnet, basert på ordholdenhet, ærlighet, og det å være pliktoppfyllende overfor fellesskapet. Utelatt er også felles historie, tradisjoner, språk, høytider, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, bosettingsmønster, vårt forhold til naturen, matretter, verneplikten, nasjonalsangen og kongehus for å nevne noe. Det er nettopp disse forholdene som har formet oss nordmenn og som utgjør Norges kulturfellesskap.
Jeg er betenkt over at statsrådene med et utvidet ansvar for norsk kulturpolitikk ikke evner å definere fagområdet de har ansvaret for.
Kulturministerens noe sarkastiske uvilje til å besvare spørsmålet, skyldes muligens manglende evne til overhodet å forstå spørsmålet. For Tajik er en ektefødt sosialdemokrat oppvokst med credoet om å bygge ned nasjonalstater, rive grenser, utviske kulturforskjeller, male alt i samme nyanse av sosialgrått, og gjøre alle så like som mulig – med den beste intensjon om å skape fred, forbrødring, utjevning og felleskap. Problemet er bare at sosialisme beviselig ikke virker, verken nasjonalt eller internasjonalt.
Jeg ville tro at en slik kunnskap ville være nyttig å ha med seg inn i departementer som har ansvar for å introdusere nyankomne innvandrere til norsk kultur samt departementet med ansvar for alle former for kulturpolitikk.
Men, dersom norsk kultur kun er et resultat av alle andre kulturer, og det eneste som særpreger vår kultur er at den endrer seg, så finnes jo heller ikke særegne kulturer i andre land. Da undrer jeg meg over hvorfor regjeringen bruker store ord og enda større pengesummer over statsbudsjettet på å opprettholde og bevare nasjonale kulturer over hele verden. Og dersom unik norsk kultur ikke finnes, og den nasjonale identiteten viskes ut, da gjenstår kun flerkulturen. Og hvordan er i så fall den sammensatt?
Jeg deler ikke kulturministerens syn. Jeg tror på et nasjonalt kulturfellesskap. Jeg tror det finnes et abstrakt usynlig bånd som gjør at nordmenn klumper seg sammen med sine egne når de møter hverandre i utlandet, slik andre folkeslag også gjør. Det er slike nasjonale kulturelle bånd som får kinesere til å etablere Chinatowns, folk fra Puerto Rico til å etablere latinerkvarter og italienere til å etablere Little Italies. Og over hele kloden finnes nasjonale foreninger. Flerkulturelle har ingen slike foreninger, ei heller etableres flerkultur town.
Selv om flerkultur er et konstruert fenomen betyr ikke det at mennesker med ulik kulturell bakgrunn ikke kan bo og trives sammen. Men, det betyr at vi i Norge skal fremheve vår egen nasjonale kultur, være stolte av den og invitere nyankomne til bli en del av den. «When in Rome do as the Romans and when in Norway do as the Norwegians”.
Dessverre er både snillisme og godtroenhet også en del av vår kulturarv. Ja, kanskje ble slike begreper introdusert gjennom de norske folkeeventyrene?