Faksimile av Mohyeldeen Mohammad sin hyllest av sine syriske krigssøstre
Hvorfor får spredning av jødehat, homohat og kvinneundertrykking stå uimotsagt på organisasjonenes facebooksider og nettsteder – der også sentrale politikerne og andre offentlige aktører er medlemmer, og hvorfor blir gruppene lukket for innsyn når det påpekes at radikaliseringen spres derfra?
Ekstremistene som i disse dager reiser til Syria for å slåss sammen med islamistene der, er medlemmer av ungdomsorganisasjonene til Det Islamske Forbundet (ledet av Basim Ghozlan) sine facebookgrupper, og likeledes ungdomsgruppa til Minhaj ul-Quran, ved navn Al-Hidayah. De nøyer seg ikke lenger med å kjempe for bønnerom på norske skoler sammen med representanter for norsk venstreside. De vil være med i den arabiske vårløsningen for et nytt kalifat.
Representanter for Profetens Ummah sto fram for et par dager siden og fortalte at de har innledet samarbeid med britiske organiserte ekstremister i Sharia4UK og Ubaydullah Hussain var ikke før ute av cella, før han skrev nye trusler mot journalister på FB-veggen sin. I går sendte han ut enda en trussel – denne gangen mot utenriksminister Barth Eide.
Før Profetens Ummah fikk litt for mye av medias søkelys på seg og stengte gruppa for innsyn, lastet vi ned medlemslista. Det var litt over 600 medlemmer – noen tydeligvis lagt til der uten å ha spesiell interesse for ekstremisme, men vi finner også svært mange aktive ideologiske frontfigurer.
Et nærliggende spørsmål når det norske samfunnet i løpet av et to-tre år ”plutselig” blir presentert for ungdom i tusenvis på radikale nettsteder (IslamNet har over 12 000 tilhengere på Facebook), blir naturligvis: Hvem radikaliserer dem og hvem rekrutterer dem?
Vi har tidligere vist hvem som radikaliserer dem. Det gjør imamen og de utvalgte lærde.
I ungdomsorganisasjonen Al–Hidayah, er imam Abo Barirah sentral. Det er han også på Ghozlan sin nettside, islam.no. Barirah underviser i ekstrem islamisme og foreskriver oppskriftsmessig kjønnssegregering, tildekking av kvinner og dødsstraff for homofili, blasfemi og frafall fra islam. På nettsiden imam.no kommer de direkte båndene til Ghozlans moské også tydelig frem:
Vi har tidligere vist hva ungdommen lærer i den skolen de går. Utallige klipp fra nettsidene viser homohat, jødehets og hat mot mennesker med annerledes livssyn; gjennomgående kalt kuffar (vantro). Imamen lærer dem at Allahs lover går foran norske lover og han motarbeider et positivt syn på demokrati og frihetsverdier.
Sist søndag ble det arrangert demonstrasjoner mot ekstremisme i flere norske byer. En av initiativtakerne var Høyrepolitiker Aamir Javed Sheikh. Hva kommer det av at han må være med å arrangere demonstrasjonstog heller enn å snakke med ungdommen i gruppa han selv er medlem i? Kan han ikke bare snakke dem til rette?
Noen argumenterer med at man melder seg inn i denne form for debattgrupper for å debattere og motarbeide imamens antidemokratiske påvirkning av ungdommene. Men etter å ha fulgt med på disse gruppene i lang tid, er det dessverre bare slå fast dette: Vi finner ingen motsigelser fra gruppenes medlemmer, ingen undergraving av imamens autoritet eller motforstillinger til imamens lærdom i denne gruppa.
Derimot finner vi flere politikere her. For eksempel SV-politiker Akhtar Chaudhry, som for kort tid tilbake presenterte en sjekkliste for å avdekke hvem ekstremistene er, hvem som sprer antidemokratiske holdninger og hvem som rekrutterer dem.
Jeg kan imidlertid ikke se noe sted at Chaudhry har rettet søkelys på eller presentert «sjekklisten» for imam Barirah eller andre aktuelle profiler på facebooksidene han er medlem av, som Al-Hidayah, hvor for øvrig alle medlemmene av Profetens Ummah også befinner seg, eksempelvis administrator Abu Khurosan og Ubaydullah Hussain.
Vi som forsvarer demokratiet trenger hverken demonstrasjonstog eller sjekklister, men etterlyser en (verbal) konfrontasjon og et oppgjør innad i ekstremistenes rekker.
Frontene tilspisser seg. Man kan ikke lenger bare slippe unna med å slenge ut skjellsord som «fremmedfiendtlig muslimhater» til demokratiforkjempere når verden ser med egne øyne at noen faktisk mener det de sier om kalifat, sharia og én Ummah.
Eller som den unge skribenten Mohamed Abdishazan skrev i et innlegg på Verdidebatt nylig om situasjonen i Egypt:
«Hvor naiv kan man være når man tror at islamister er noe annet enn de er av natur? Det vil si: ideologiske fanatikere som ønsker, som drømmer om en ny form av despotisme – en teokratisk despotisme. Sentralisering av makt. Man blir ikke moderat av å delta i demokratiske valg.»
Det blir man tydeligvis heller ikke her i Norge, når våre politiske representanter stilltiende aksepterer at ekstremisme og antidemokratiske verdier spres i egne rekker.
Vi omtalte for noen dager siden Antirastistisk Senter og deres medlemmer i samme ungdomsgruppe, Al–Hidayah. Og dessverre, vi finner heller ingen tegn fra ARSs side på ”mytteri” og oppgjør med Al-Hidayahs syn på jøder, homofile og annerledes tenkende. Faktisk tvert om: ARS anbefaler – uten forbehold – ungdom som ønsker å konvertere om å kontakte Al–Hidayah eller Ghozlans moské Rabita.
For ordens skyld minner vi om hva Ghozlan er kjent for: han mener eksempelvis at verdens ledende sunniislamist, Yusuf al Qaradawi, beryktet for å ville fullføre Hitlers Holocaust, er ”et nydelig menneske”.
ARS skriver ikke ett eneste ord om at informasjon blir gitt av imamer og lærde som lærer ungdom ekstremislam – og at ungdommen kan bli godt kjent med alle de ekstreme disiplene deres.
