Så hvilket ”kristne miljø” kunne Lysbakken peke på i sitt tilsvar på kronikken?
Han hoppet like godt over utfordringen, og valgte heller å trekke ekstremistkortet mot meg. Dette ved å dra inn en tredjepersons omtale av Fjordmann, Jens Tomas Anfindsen.
Dette skrev jeg om Lysbakken i kronikken: … mens Lysbakken i fullt alvor påstår følgende: ”Islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet…” (Dagbladet 6.november2).
Lysbakkens uttalelser strider imot PSTs trusselvurderinger siste årene, som entydig peker på voldelige salafister som Norges store utfordring. Hvilke høyreekstreme i ”det kristne miljøet” sikter Lysbakken til?
Slik svarte Lysbakken 29.november i Aftenposten:
Lite å være stolt av
Hege Storhaug beskylder meg i Aftenposten 16.november for å være unnfallen i møte med ekstrem islamisme. At jeg har vært en av de tydeligste kritikerne av ekstremistene i Profetens Ummah forbigås i stillhet. Det passer ikke inn i Storhaugs konspiratoriske verdensbilde. Der er alle på venstresiden naivister som legger til rette for storsilt islamisering.
Jeg har advart mot et voksende ekstremt islamistisk miljø. Storhaug undrer seg over at jeg også mener det finnes en høyreekstrem trussel, selv om historien om politisk vold i Norge først og fremst er en historie om høyreekstrem vold.
Når det gjelder bekjempelsen av høyreekstremt tankegods har Storhaug lite å være stolt av. Human Rights Service lenket til Fjordmans paranoide skriverier på nettsidene sine, i februar 2007 omtalt som ”enda et fantastisk Fjhordman-essay”.
Storhaug er selektiv i hvilken ekstremisme hun reagerer mot. Når jeg konfronterer ekstreme islamister velger hun å late som om det aldri har skjedd. I de viktige debattene om ekstremisme må argumentene en fremfører være saklige og konsekvente. Hege Storhaug har en lang vei å gå.
I tillegg til Lysbakken har også Ung Muslim vært på banen med et reklameinnlegg for seg selv og sin toleranse og dialogarbeid. Her er mitt innlegg i dagens Aftenposten:
Ingenting å være stolt av
”Islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet.” Sitat Audun Lysbakken. Hvilket kristne miljø? spurte jeg (16/11). Det kan ikke SV-lederen og den skandaliserte eksstatsråden svare på (29/11). Han tyr heller til klassisk hersketeknikk: ekstremismekortet trekkes mot meg. Jeg som startet å arbeide for særlig muslimske barn og kvinners menneskerettigheter 20 år tilbake, den gang Lysbakken gikk på barneskolen. Få år etter kom jeg med min første bok om muslimskpakistanske kvinners magre kår, da Lysbakken betegnende nok var aktiv i skandaliserte SOS Rasisme.
Lysbakken hevder å ha vært i front i kampen mot islamsk ekstremisme, noe han tydelig ikke vet hva er. For er det ikke ekstremt å underlegge seg ideologi der mennesker skal henrettes for homofili, frafall og sex utenfor ekteskap, slik jeg har dokumentert til gangs, knyttet til moskeer i Norge?
Eller er ekstremisme for Lysbakken bare når man tyr til våpen? At ideologisk omveltning av samfunnet på bekostning av frihetsverdiene er noe annet? I så fall velkjente resonnement for dem med totalitære trekk. Som hos organisasjonen Ung Muslim, som sorterer under Basim Ghozlan i Rabitamoskeen. Ghozlan hyller han som vil fullføre Holocaust, Yusuf al-Qaradawi.
Vi går mot ideologiske kuldegrader. SV posisjonerer seg. Det flørtes med krefter i moskeer og organisasjoner, som ikke står på frihetsverdienes side. Det er ingenting å være stolt av. Vi andre kan betakke oss og fortsette å dokumentere fakta og ikke spre myter og falskneri.