Nylig stilte Christian Tybring-Gjedde (FrP) spørsmål til to av våre statsråder, inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) og kulturminister Hadia Tajik (Ap), og hva disse mener er unik norsk kultur. Spørsmålene til disse statsrådene var ikke identiske, men tilpasset ministrenes ansvarsområde.
Spørsmålet til Thorkildsen lød som følgende:
Barne-, likestilling og inkluderingsministeren er landets øverste ansvarlige for at innvandrere tilpasser seg og blir integrert i det norske samfunnet. Som en selvfølgelig del av dette arbeidet vil være en introduksjon til ulike sider ved norsk kultur. For å få dette til må man nødvendigvis ha et bevisst forhold til hva norsk kultur faktisk er. Hvordan vil statsråden definere unik norsk kultur, og hvilke sider ved den unike norske kulturen mener statsråden vi aldri kan overse, forlate eller kompromisse på?
Til kulturminister Tajik lød spørsmålet:
I de senere årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan statsråden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?
Jeg finner begge spørsmålene interessante og viktige. Som øverste ansvarlige for integreringspolitikken, og for en statsråd som nylig har erkjent at hum mener det er verdier i dette samfunnet som vi ikke skal kompromisse på, bør det i mine øyne være av allmenn interesse hvilke verdier statsråden faktisk rangerer som ufravikelige. Det er, som Tybring-Gjedde viser til, nettopp en bevisstgjøring av hva ”norsk kultur” faktisk er, en debatt som jeg tror mange i dette samfunnet verdsetter, ikke minst i et integreringsperspektiv.
Spørsmålet til kulturministeren retter seg enda mer bestemt inn på kultur, og dermed også over på hvilke deler av Norges kultur og tradisjoner som eventuelt er verneverdig.
Svarene bevitner derimot at ingen av statsrådene synes å ta spørsmålet særlig alvorlig, selv om kulturminister Tajik sitt svar befinner seg lysår foran inkluderingsminister Thorkildsen (og det er vel også derfor sistnevnte også henviser til førstnevnte i sitt svar).
Inkluderingsministerens svar
I Thorkildsen verden synes det ikke å være noe som kan defineres som unik norsk kultur. Hun svarer heller på hva som er kjennetegn ved den vestlige kultursfæren – og med alle honnørordene: menneskerettigheter, demokratiske prinsipper og rettsstaten. Deretter bruker hun våre (HRS) sine presiseringer av grunnleggende frihetsverdier: likestilling, likeverd, religiøs frihet osv. – og så påser hun å legge til at vi selvsagt er forskjellige og at kulturen er under kontinuerlig forandring. Men, sier Thorkildsen, for å leve trygt sammen er det behov for felles spilleregler, og disse gjenspeiles i de overnevnte verdier (bl.a. likeverd, likestilling, tros- og livssynsfrihet og demokrati). Disse verdiene skal vi ”ikke overse, forlate eller kompromisse på”. Utfordringen er bare at dette er greit å si, men langt vanskeligere å praktisere. Ta disse verdiene og vurder dem opp mot de lovreligioner som praktiseres i Norge: Likestilling? Likeverd? Tros- og livssynsfrihet? Respekt for menneskerettighetene? Demokrati? Betyr så Thorkildsen svar at praktiseringen av lovreligioner gjør Norge til et utrygt sted?
På slutten av sitt svar dytter Thorkildsen på at ”hver enkelt har plikter og rettigheter”, som også er blitt del av de revitaliserte honnørordene – uten særlige konsekvenser. La oss se på forholdet rettighet/plikt i tilknytning til ett av SVs siste forslag, det om drastisk økning av foreldrepenger til ”fattige”. Da er spørsmålet: De som i dag ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger, bør vi kunne forvente at denne retten opparbeides før de får barn? Eller skal vi tilrettelegge ut fra at de ikke har utført sin plikt (har hatt en viss arbeidsinnsats)? Dette er for øvrig akkurat samme argumentet som benyttes overfor de utviste asylsøkerne som ikke forlater landet, men som krever opphold på grunn av at barna har vært her ”så lenge”. Da heter det at barna ikke skal lide for foreldrenes feil – altså foreldrene følger ikke vårt regelverk (som Thorkildsen påpeker er våre plikter). Å følge en slik politisk linje er i mine øyne å etablere en politikk som belønner det vi (som samfunn) ønsker å motvirke.
Statsråd Thorkildsens svar bevitner således at Tybring-Gjedde sitt spørsmål er legitimt, og at den øverste ansvarlige på integreringsfeltet vil være tjent med å gå nok en runde med seg selv – om ikke annet for egen bevisstgjøring.
Kulturministerens svar
Et langt mer substansielt svar følger fra kulturminister Tajik, men til gjengjeld tillater hun seg å være sarkastisk.
Hun åpner friskt med å minne Tybring-Gjedde om at selv om hun er kulturminister, har hun ikke ansvaret for ”alt som kan kallast kultur i dette landet”. Hun viser deretter til hva som ligger i kulturbegrepet med henvisning til kulturloven, der ”kulturvirksomhet” (kulturverksemd) er et sentralt og definert begrep:
«Med kulturverksemd meiner ein i denne lova å
a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kulturuttrykk,
b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv,
c) delta i kulturaktivitet,
d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.»
Det er jo greit nok å gjøre rede for formålet med kulturpolitikken, men det tjener lite som svar på spørsmålet. Når hun går substansielt til verks finner også Tajik det viktig å starte med en påpekning av at norsk kultur alltid har vært i endring. Hun eksemplifiserer med at det norske språket er preget av andre språk, og avrunder sekvensen med et galgenhumoristisk tilsnitt: ”Som ein kuriositet kan eg nemna at det vanlege norske ordet ”alkohol” kjem frå arabisk.”
Deretter går veien til Camilla Colletts bidrag til likestillingen (i boka ”Amtmannens døtre”), som et bevis på hvordan endring av kulturen i Norge har gitt positiv utvikling – og da presentert som en motsetning til hva Tybring-Gjedde ønsker: ”Hadde me gjort slik representanten skriv, ”vernet om” og ”beskyttet” denne delen av ”vårt lands kultur”, hadde me aldri oppnådd slike framsteg.”
Nå er det vel neppe å motarbeide fremskritt som kjennetegner spørsmålet til Tybring-Gjedde, kanskje tvert om. Slik sett hadde det vært langt mer interessant om hun hadde tatt steget den andre veien: altså eksemplifisert med en del av de importerte bakstreverske verdiene (for eksempel mangel på likestilling), og fortalt hvordan hun mener at slike verdier ikke skal få rotfeste, altså for oss som nasjon et tilbakesteg. For det må da være slik at noen verdier i dette landet er verneverdig, eller?
Men kulturminister Tajik forholder seg ikke til kulturarv i et verdimessig perspektiv. Hun svarer heller med at boka til Collett er en del av vår kulturarv og at vi da trenger institusjoner som Nasjonalbiblioteket og folkebibliotekene. Og at vi trenger å ivareta tradisjoner og kulturuttrykk som har fått ei særnorsk form, som for eksempel stavkirkene, hardingfela, klinkbygde båter eller ulike grendehus. Og for å få det til trengs det penger, sier Tajik, og viser til at FrP i sitt alternative budsjett kutter i kulturformål. Det er greit nok, men igjen: det tjener lite som svar på spørsmålet.
Interessant er også Tajik avslutning på sitt svar, særlig tatt i betraktning at hun selv ikke har gitt noe klart svar på hva hun definerer som norsk kultur:
Representanten viser sjølv til den offentlege debatten om kva ’norsk kultur’ er i spørsmålet sitt. Eg har lese innspela hans i den debatten med interesse. Representanten har mellom anna sagt at ”Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert” (Aftenposten, 25.08.10). Det er eg ikkje samd i. I det heile har eg vesentleg større tru på det norske si evne til å møta framtida enn representanten Tybring-Gjedde gjev uttrykk for. Men eg takkar for spørsmålet, av di eg meiner det er eit viktig tema å drøfta.
Siden Tajik er kulturminister har hun da også alle muligheter til å dra opp en slik diskusjon. Da burde hun kanskje også ta inn et sentralt element, nemlig den høye grad av (sosial) tillit vi i våre samfunn nyter godt av. Og som Kai Sørlander sier: Det er pliktoppfyllelse og pålitelighet som gjør oss tilliten verdig.
Men jeg er ikke sikker på at Tajik finner spørsmålet så viktig. I alle fall er det ikke viktigere enn at hun raljerer med følgende på twitter:
Her kan du lese svarene i sin helhet fra Thorkildsen og Tajik