»Den svenske økonomi er like sterk som Pippi Langstrømpe,« sa OECDs mexicanske generalsekretær José Angel Gurria da han i begynnelsen av 2011 var i Stockholm for å presentere OECD-rapporten om Sverige. På dette tidspunktet syntes finanskrisen å være over for Sveriges del, for veksten i BNP var stadig hele 6,3 prosent i 1.kvartal 2011 etter en vekst på 6,6 prosent i 2010. Det ble snakket om ”det svenske mirakel”.
Den optimistiske statsminister Fredrik Reinfeldt forventet da også et stigende budsjettoverskudd, som igjen kunne brukes til den femte skattenedsettelsen (den er siden blitt avlyst). Finansminister Anders Borg regnet endog i sin seneste budsjettoversikt i september med et overskudd på statsfinansene på 30 milliarder kroner neste år. Det gjør ikke svenske bankøkonomer. Tvert om forventer de et underskudd av minst samme størrelse.
For selv om prognosene inntil nylig har vært meget optimistisk, befinner den svenske økonomien seg nå i en kraftig konjunkturnedgang, melder Weekendavisen.
Lavere vekst
Ifølge Weekendavisen lød Nordeas prognoser for 2012 og 2013 for tre måneder siden på en svensk vekst på 1,2 prosent i år og 1,8 prosent neste år. Nå heter det at den aktuelle prognosen er på 0,8 prosent for begge år.
Årsaken til lavere vekst tilskrives svak eksportutvikling, som delvis beror på at eurolandene kjøper mindre og dels på at den svenske kronen er steget i verdi, særlig i forhold til euroen. Oktober har således vært preget av et stort antall varslede oppsigelser, som til sammen rammer omkring 10 000 arbeidstakere. Det gjelder blant annet arbeidsplasser på den svenske gründerfabrikken Asko (hvitevarer), som flytter produksjonsanlegget til lavlønnslandet Slovenia. Dermed går 450 arbeidsplasser tapt i den lille by Vara, og kun 50 ansatte på utviklingsavdelingen får beholde jobben.
Den svenske krone
Men hva har så endret seg fra tidligere kriser? Under tidligere kriser har svensk økonomi blitt hjulpet av at den svenske krone falt rimelig kraftig. Dette skjedde både under Asia-krisen på slutten av 1990-tallet og under IT-kræsjet på begynnelsen av 2000-tallet, skriver Weekendavisen. Sist skjedde det samme under finanskrisen i 2008-09. Fallet i kronekursen gjorde svenske eksportvarer billigere i forhold til andre lands varer, og motsatt: importvarer ble dyrere. Det bidro til å opprettholde etterspørselen og dermed også arbeidsplassene i Sverige. Så etter et BNP-fall på 5 prosent i 2009 kom den svenske økonomien hurtig opp igjen i 2010-11. Det er vel knapt noen annet land i den vestlige verden, og da ser vi bort fra annerledeslandet Norge, som kom seg like hurtig ut av krisen som Sverige.
Det var akkurat denne hurtige veksten som fikk OECDs generalsekretær til å sammenligne den svenske økonomien med kreftene til Pippi Langstrømpe. Men etter finanskrisen kom statsgjeldkrisen i Euroområdet, og nå ble ting annerledes.
Den svenske kronen falt ikke, den steg. Dermed svekkes svenske virksomheters konkurranseevne, fremmer utflagging av virksomheter og forsterker den begynnende lavkonjunkturen. Men samtidig påpeker Weekendavisen, kronestigningen bidrar til å holde inflasjonen nede, og dermed får svenskene reallønnsfremgang. Det stimulerer kjøpelysten.
Den sterke kronen har flere forklaringsvariabler, blant annet at Sverige lenge har hatt et stort handelsbalanseoverskudd og at mange investorer i frykt for usikre banker i Euroområdet har flyttet penger til land med sterke finanser, som Sverige.
Arbeidsløshet
Men tross sterk økonomisk vekst i Sverige, påpeker Weekendavisen at arbeidsløsheten er på 7,7 prosent i oktober (Eurostat). Forklaringen er at det er et stort antall arbeidsledige ikke-vestlige innvandrere som trekker arbeidsløsheten opp, noe som statsminister Reinfeldt indirekte forklarte i mai i år da han forklarte at etniske svensker midt i livet har meget lav arbeidsledighet. Da var bråket en realitet, for i Sverige er det ikke lov å si ”etnisk svensk” – det er ikke-eksisterende.
Men tallenes tale er klar: lavest sysselsetting har somalierne. En ny rapport fra den såkalte Framtidskommission om somaliere på arbejdsmarkedet angir en sysselsetting i 2010 på 21 prosent for somaliere mot 73 prosent for hele befolkningen.
Partienes oppslutning – og SD
Regjeringen, som er inne i sin andre periode, har klart seg bra, men sliter mye med det samme som regjeringen i Norge. Siden begynnelsen av 2012 har regjeringspartiene ligget lavere på meningsmålingene enn Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet til sammen. Det er særlig to av de små regjeringspartiene, Kristdemokraterna og Centerpartiet, som stadig blir mindre. Begge balanserer rundt sperregrensen på fire prosent. Og så kommer Sverigedemokraterna (SD). De bare suser frem.
I den siste tiden har det nettopp vært SD som har opptatt media, de politiske kommentatorene og politiske analytikere. Spørsmålet de forsøker å besvare er hvorfor oppslutningen til SD øker så markant. Som kjent omtales SD konsekvent som fremmedfiendtlig. Ved valget i september 2010 fikk SD 5,7 prosent, det vil si 340 000 stemmer. Det kvalifiserte til 20 mandater i Riksdagen. Partiet ligger nå på 8-9 prosent, og ved visse målinger har de vært opp på 11-12 prosent.
Etter at SD kom i Riksdagen har mediene vært nødt til å forholde seg til dem. Det har gitt partiet, særlig ved partileder Jimmie Åkesson, mulighet til å få satt innvandringsdebatten på den offentlige agendaen. Dermed er det for første gang kommet noe debatt om den høye innvandringen til Sverige, særlig av asylsøkere og familiegjenforeninger og -etableringer.
At SD kom inn i Riksdagen medførte også at regjeringen mistet sitt flertall, men Reinfeldt var klinkede klar før valget: Han kom ikke under noen omstendigheter å samarbeide med det rasistiske og fremmedfiendtlige SD. Reinfeldt advarte heller om økonomisk krise og stigende renter hvis SD kom i Riksdagen og ble tungen på vektskålen.
Protespartiet
Weekendavisen minner oss om at for et par måneder siden var det på svensk TV en partilederdebatt, hvor det hittil fraværende spørsmålet ble diskutert: Hvor mye innvandring tåler Sverige? Det ”undertrykket” som har preget det offentlige Sverige begynner å slå sprekker, og noen mener at nettopp dette er forklaringen på SDs fremgang den siste tiden. For ingen andre partier i Sverige diskuterer innvandring – og i alle fall ikke i SDs perspektiv: innvandringen må begrenses. Med andre ord har SD en egen sak, slik som også Fremskrittspartiet i årevis var alene om i flere år.
Andre mener hovedforklaringen ligger et helt annet sted. Da den videofilmede skandalen med SD-representanter en sommernatt i juni 2010 (altså før SD kom i Riksdagen) ble gjort kjent i høst, ryddet de fleste medier sin forside – og skandaleoppslagene fylte stort sett halve november måned. Nå forventet media at SDs suksess var over. Så skjer det ikke – tvert om: SD fortsetter å befeste sin posisjon i svensk politikk.
Hvordan forklare det? Også her er det bare å se på FrP i Norge: jo mer media har forsøkt å skandalisere FrP (som media selvsagt aldri har innrømmet), jo mer har pilene hatt en tendens til å peke oppover. Nå er også dette blitt en av forklaringsvariablene i Sverige, for jo mer media gjør for å degradere SD (og svenske medier er ikke nådige), jo mer befester SD seg som et protestparti.
Og som Weekendavisen spør: Hva er det så de protesterer på?
Innvandring
Weekendavisen har sett på antallet asylsøkere. Sverige regner med å få i alt 44 000 asylsøkere i år (per 1.desember var de reelle tallene 40 479 personer, og da hadde Sverige totalt utstedt 113 196 oppholdstillatelser). Til sammenligning forventes Norges asylsøkertall for inneværende år å ligge på i underkant av 10 000 personer (per 1.desember var de reelle tall 8 921), Danmark 6 000 (per 1.november var de reelle tall 2 034), mens Finlandet forventer i underkant av 3 500.
Men ikke bare har Sverige enormt mange asylsøkere, de forventer også at økningen vil fortsette: 30 000 i 2011, 44 000 i 2012 og til neste år har Migrationsverket budsjettert med 54 000 asylsøkere. Og dermed er Sverige på full fart til det som de selv omtaler som ”ekstremåret”, det vil si 1992, da Sverige hadde over 84 000 asylsøkere.
Forklaringen på den nåværende økningen, er blant annet konflikten i Syria. I juni besluttet Migrationsverket at alle syrier skal få permanent opphold eller en treårig oppholdstillatelse i Sverige. Men også asylsøkertallene fra blant annet Somalia, Afghanistan og Balkan har økt kraftig.
Selv om ikke alle asylsøkere får opphold i Sverige, er det der, som i Norge, mange som ikke forlater landet ved avslag. Også i Sverige betegnes disse som ”papirløse”, og det antas å være rundt 20 000 av dem. Personlig tror jeg tallet er langt høyere, og jeg vil også anta at mange av disse busser frem og tilbake mellom Sverige og Norge.
I tillegg til asylsøkeren kommer familiegjenforeninger. Migrationsverket prognose for 2012 er 59 500 og 53 000 i 2013. Denne økningen skyldes ikke minst endret praksis etter en dom i Migrationsöverdomstolen i januar, som bidrar til at det er blitt lettere å få opphold på familiegjenforening selv om de samme ikke kan dokumentere sin identitet.
Weekendavisen påpeker også at den liberale svenske asylpolitikken bidrar til at Sverige mottar halvparten av alle enslige asylsøker barn og unge (fortrinnsvis gutter/menn), som søker seg til EU.
I tillegg til dette kommer arbeidsinnvandringen, hvor også Sverige fører en liberal linje.
Deretter har Sverige allerede en stor andel innvandrere. Av den samlede befolkningen på om lag 9,5 millioner ved utgangen av 2011 var 1,4 millioner innvandrere (1.generasjon), som utgjør i underkant av 15 prosent. Herav var 650 000 fra ikke-vestlige land (i overkant av 46 prosent). Tar vi også med 2.generasjon (de som er født i Sverige av innvandrere), som var 430 000 personer, utgjorde innvandrerbefolkningen per 1.januar 2012 19 prosent. (I Norge var den 13,1 prosent på samme tidspunkt.) I tillegg hadde 660 000 personer én utenlandsfødt forelder.
Systemet kollapser – og misnøyen stiger
En av utfordringene med en så høy innvandring, er selvsagt bolig. Og jobb. Men som i Norge er dette kommunenes ansvar, selv om den svenske staten dekker de to første års utgifter. Hvilket ikke hjelper så mye, da det i gjennomsnitt tar syv år før en asylant kommer i jobb, hvis vedkommende kommer i jobb i det hele tatt. I tillegg opplever kommunene at befolkningstallene øker ytterligere enn hva asylanttallene skulle si, da ved familiegjenforeningene. Mange har også mange barn, som igjen krever langt flere elevplasser, i tillegg til at dette er elever som ikke behersker det svenske språket. Flere og flere kommuner er begynt å si nei til å bosette flere – de har rett og slett ikke råd.
Og i befolkningen er det en latent støtte til en restriktiv innvandringspolitikk.
Weekendavisen viser til det nettopp offentliggjorte mangfoldighetsbarometeret fra Uppsala Universitet. Her sier 40 prosent at de er enige i at »mange innvandrere kommer til Sverige for å utnytte våre sosiale ytelser« og 82 prosent sier ja til at innvandrere har »plikt til å tilpasse seg vårt lands vaner«. 66 prosent svarer ja til at »der er grupper av innvandrere som ikke klarer å integreres i vår kultur.«
Men politikerne vil ikke ta denne virkeligheten inn over seg. Tvert om bruker de stadig mer penger på å bekjempe negative holdninger til innvandring. Weekendavisen viser til utredningen som er kommet fra Udvalget mod en effektivere indsats mod fremmedfjendtlighed (SOU 2012: 74). Utredningen bærer tittelen ”Främlingsfienden inom oss”.
Etniske grupper er en sosial konstruksjon
I utredningen konstateres det blant annet »at alle mennesker har sin opprinnelse fra Afrika«, tidsfestet til for 60 000 år siden. Videre er etniske grupper en sosial konstruksjon. Og noe unik svensk er visstnok bare tåpelig: »i svensk kultur finnes svært lite som er unikt svensk«, hvilket synes å skylde at nasjonen Sverige bare er å betrakte som ei barnerompe: »den svenske nasjonen har bare 100 år på baken«.
Løsningen? Jo da, utredningen foreslår å satse minst 10 millioner kroner i året – ja, ideelt sett 130 millioner kroner (!) – i fem år på å undervise lærerne i menneskerettigheter og metoder til å håndtere »de store kontroverser« som lærerne antas å møte i klasserommet. Intoleransen og fremmedfiendtligheten tas med andre ord for gitt eksisterer i det svenske samfunnet, og løsningen ligger i skolen.
Men det er mer: Det skal også bevilges 2 millioner i året for å bekjempe islamofobi.
Og så skal det opprettes en ”upartisk institusjon” (i motsetning til dagens partiske?) som hurtig skal reagere når det skrives »ufordelaktige eller feilaktige saker« om innvandrere, integrering og fremmedfiendtlighet i mediene.
Taushetens rike som roper rasist
Det har visst ikke falt noen av medlemmene i SOU-utvalget inn at dette ligger tett opp til den sensur som er et effektivt våpen i diktaturer. Et heller synes noen i utvalget å være betenkt over de premisser som ukritisk legges til grunn. Og som Weekendavisen påpeker: denne holdningen har nylig rammet den svenske oversettelsen av Mikael Jalvings bok Absolut Sverige – Ett land i forändring, der for øvrig bare omskrivningen av tittelen forteller sitt: Bokens oppinnelige tittel er Absolut Sverige – En rejse i tavshedens rige.
En av svenskenes stolthet, trykkefrihetsloven tilbake til 1766, var ikke nok til å finne et svensk forlag som ville gi ut boken på svensk. Jalving har derfor fått det svenske opplaget trykket i Polen. Et svensk forlag som hadde lovet å stå for distribusjonen, forlot i forrige uke en to måneder gammel avtale, to dager før boken skulle ut på markedet. Til Jalving forteller forlaget at en distribusjon av boken ”vil sette oss i en situasjon, vi ikke er bekvemme med”. Weekendavisen påpeker at Javlings bok er skrevet som et motstykke til svenske journalisten Lena Sundströms bok Världens lyckligaste folk, som uten problemer ble utgitt i Danmark i 2009, selv om den fremstiller den danske politikken som fremmedfiendtlig og danskene som rasister.
Angsten for rasiststemplet har befestet seg i Sverige, i Danmark fikk det aldri noe fotfeste, mens det i Norge heldigvis taper mer og mer terreng. Og nettopp frykten for å bli oppfattet som rasist, kan få fatale konsekvenser. Som da Sveriges Radio, som reklamerer med undersøkende journalistikk i sitt program »Kaliber«, for noen måneder siden forsøkte å grave i hvorfor politiet ikke hadde etterforsket en rekke dødsfall hvor unge innvandrerkvinner med innvandrerbakgrunn falt ned fra balkonger og døde (de såkalte balkongjentene). En politibetjent som ble intervjuet forklarte at dette ikke var enkle saker å etterforske – blant annet fordi en risikerte å bli betraktet som rasist om en gikk grundig inn saken.
Nye tider?
Så er spørsmålet om det går mot nye tider i Sverige. I alle fall tok siste Studio Ett Special (Sveriges Radio, 06.12.12) for seg ”Det delade Sverige”. Her tar journalistene for seg to temaer: sysselsetting og segregering.
Når det gjaldt sysselsettingen, eller mangel på sådan, handlet det først og fremst om unge (spesielt gutter) og innvandrere (spesielt kvinner). Men uansett forslag fra de deltakende politikerne: det blir dyrt for staten Sverige – hvilket derimot syntes å være et ikke-problem.
Tema to skulle egentlig handle fattigdom, men endte opp for journalistene å handle om segregasjon, da det nettopp henger tett sammen – tilsynelatende til journalistenes forbauselse. I innvandrertette områder i Sverige er barnefattigdommen 87 prosent.
Oppfordrer alle å lytte til ”Det delade Sverige” – og prioriter om nødvendig del 2 (kl. 16.00-16.45).