Norge er (selvsagt) ikke et unntak hva gjelder forfølgelse av sigøynerne. Inntil juli 1956 var det forbudt å være sigøyner i Norge (Fremmedloven av 1927), som nektet både sigøynere og omstreifer adgang til riket. Likeledes kjenner de fleste til statens tvangssterilisering av sigøynerkvinner (og en annen minoritet som taterne). Det er verdt å minne om at sigøynere som likevel var født i Norge og hadde norsk pass (hvilket også naturlig nok var forbudt, jamfør Fremmedloven), ble stanset via varsel fra norske myndigheter på grensen Tyskland – Danmark, på vei til Norge etter at Hiler kom til makten, og sendt tilbake til Tyskland. Enden på reisen var konsentrasjonsleire. 300 – 500 000 sigøynere endte sitt liv i Hitlers leire. «Et (nesten) glemt holocaust», for å låne en tittel fra kapitlet i Bielenbergs bok.
For de fleste av oss, vil jeg tro at vi oppfatter sigøynere som en ganske etnisk og kulturelt homogen og marginalisert gruppe. Det er de langt fra. Bielenberg, som selv var gift i 13 år med Norges mest kjente sigøyner, danseren Raja, skildrer sigøynerne i klassisk russisk litteratur og kunst, i europeisk billedkunst – og ja, også innen sirkustradisjonen og musikken. For å nevne noe.
Det vi har bitt oss merke i er kapitlet om kvinnene: ”Kvinnenes kamp og oppgjøret med patriarkatet.” 2009 var således et merkeår: fem unge sigøynerkvinner laget en video sammen med en ungarsk fjernsynskanal som ble vist på storskjermer i Ungarns t-baner, barer, restauranter, kjøpesentre og postkontor, der de fortalte om sine liv som sigøynerkvinner. Via Youtube ble filmen spredd verden over. I ”I’m a Roma Woman” forteller kvinnene om sine daglige liv, om sine drømmer, om vansker de møter i hverdagen i samfunnet og i familien. Suksessen førte til interesse for oppfølging fra blant andre CARE international. Ballen rullet videre:
”Alt dette er bare ett av mange tegn på at det rører seg blant verdens sigøynerkvinner. Noe nytt er i ferd med å vokse frem. De voldsomme prosessene som foregår i sigøynersamfunnet i møtet med moderniteten, nykapitalismen i Øst-Europa og krisen i EU-systemet, har også fått kvinnene til å se på seg selv med nye øyne. For selv om forandringene rammer romá som folk spesielt hardt på det økonomiske og sosiale planet, påvirker de også forholdet mellom mann og kvinne.”
Det har vært hevdet at sigøynersamfunnet er matriarkalsk ettersom kvinnene har ansvar for store deler av familielivet. Bielenberg bekrefter at han selv har opplevd at kvinnene kan få siste ordet, men sigøynersamfunnet er patriarkalsk, slår han fast. Sigøynerne kan dog ikke sammenliknes med muslimske samfunn: Kvinnene er langt friere, ikke minst i det offentlige rommet, noe som ved selvsyn bekreftes i Norges gater:
”Skal du ut og spå, må du bli lagt merke til og ikke være redd for å kontakte fremmede. Lever du av å danse, må du vise kroppen din. Skal du selge et blad, hjelper det å smile.”
Men sigøynerkvinner er gjerne trippel diskriminert, først som kvinne, dernest som sigøyner og også sosialt som fattig. Men man finner en kvinnelig sigøyner i EU-parlamentet i dag, og før dette, i 2004 – 2009, representerte sigøynerkvinnen Victória Mohácsi Ungarn i samme parlament, sistnevnte universitetsutdannet i sosiologi og antropologi. I 2006 vant hun prisen ”Årets europeiske parlamentsmedlem” i kategorien Rettferdighet og grunnleggende rettigheter. I dag kjemper Mohácsi på hjemmebanen mot ultranasjonalistene. Så har du Ágnes Osztolykán, som har vunnet den eneste prisen USAs utenriksdepartement deler ut for å hedre kvinnelige ledere. Den fikk hun for sin uredde kamp for sigøynerkvinnene.
Alle de fremtredende sigøynerkvinnene har det til felles at de står i fronten for urett og overgrep mot sigøynerjenter og –kvinner. De peker alle på hvor sårbare sigøynerkvinner er ettersom de er så avhengige av den utvidede familien som sitt nettverk grunnet sosial marginalisering. Opprør mot undertrykkende tradisjoner – som barneekteskap – kan føre til utstøtelse, en klar parallell til så mange muslimske kvinners situasjon både i den islamdominerte verden og i Europa. Derfor blir eksempelvis kampen mot jomfrutesten og tidlig arrangerte ekteskap, som er en del av sigøynernes tradisjon, tung og risikabel på individnivå.
Som overfor muslimske kvinner i Norge og Europa, svikter også de organiserte antirasistene og feministene sigøynerjentene og –kvinnene. Bielenberg siterer den aktive feministen og sigøyneren Alexandra Oprea, som peker på hvordan statistikkføring i de enkelte europeiske samfunn får sigøynerkvinnen til å forsvinne ut av syne:
”Den statistiske praksisen til de internasjonale organisasjonene og de ikke-statlige organisasjonene er en del av et større politisk paradigme… Praksisen med at kvinner og rase-/etnisk gruppe behandles som separate kategorier i statistiske data, kombinert med svakheter med den feministiske og antirasistiske politikken, gjør at romkvinner blir usynlige. Den feilen som begås av feministene og antirasistene ved at de betrakter rasisme og kjønnsdiskriminering hver for seg, undergraver kampen for et likestilt samfunn. Denne praksis gjør at den systemiske blindheten for romkvinnenes marginalisering blir varig og hindrer effektive politiske tiltak på deres vegne.”
Kampen står mellom to hovedsyn, tradisjonalistene og modernistene: de som mener at å avvikle tradisjoner som bryter med menneskerettigheter, vil utradere sigøynerkulturen, og de som mener at utdanning er avgjørende, at tidlige ekteskap må avvikles, og skikker som bryter med menneskerettigheter til både unge kvinner og menn, må fjernes. For: Ingen kultur er statisk.
Som det heter i en uttalelse fra 30 sigøynerfeminister:
”Det er ikke mulig å bekjempe rasisme i et samfunn og samtidig diskriminere andre mennesker innenfor ens eget fellesskap ut fra kjønn.”
Uttalelsen kan gjerne kopieres til organiserte antirasister og feministers holdning til muslimske jenter og kvinner i dagens Norge.
Bielenberg har publisert en rekke artikler på rights.no knyttet til Frankrike, hans andre hjemland. Artiklene har alltid vært veldokumenterte, etterrettelige og et par hestehoder foran norsk media. Det samme kan sies om hans bokdebut.
Her er noen artikler av Tore-Jarl Bielenberg på rights.no