Det handler selvsagt om Islamic Cultural Centre, som vi har omtalt mang en gang i løpet av årene, som her og her. I 2006 publiserte vi også en rapport om ICC som journalister og media fant null interesse i å omtale.
Det er oppløftende at VGs Hanne Skartveit tar for seg bakgrunnen for islamisme og jihad som følger i dens kjølvann i en kommentarartikkel i dag Hun peker på de historisk sentrale aktørene, som Mawdudi, Sayyid Qutb, Det muslimske brorskapet, Khomeinis Iran, og knytter deres kamp for kalifatet til dramaet i Algerie. Om Mawdudi skriver Skartveit dette:
En av grunnleggerne av dagens jihadist-ideologi er indisk-pakistanske Mawlana Mawdudi. Han er fortsatt en av de mest leste forfatterne i den muslimske verden. I 1926 slo han fast det som skulle bli førende for Osama bin Laden og hans menn i al-Qaida:
«I virkeligheten er islam en revolusjonær ideologi og et program som prøver å endre samfunnsordenen i hele verden og bygge den opp igjen i samsvar med sine egne teser og idealer.»
Mawdudi mente at nasjonalisme, feminisme og mangfold ødela samfunnet.
Skartveit er altså ikke i tvil – som vi heller ikke er: Mawdudi er en avgjørende nøkkel for å forstår islamisme og jihad.
Men burde hun ikke da fortalt leserne av ICC i Tøyenbekken i Oslo, moskeen med minareter og som Dronning Sonja (med mange flere prominente) har avlagt visitt, at dette trossamfunnet er en Mawdudi-filial? At i deres lokaler er endog Arfan Bhatti observert i bønn? Eller er det for betent fremdeles for media å peke på forkvaklet ideologi når den befinner seg noen steinkast unna ens eget kontor? Og det dertil er norske borgere – med skattebetalernes kroner – som formidler budskapet og jobber intenst for at vi alle skal leve på en helt annen måte en akker” dag?
Skartveit avrunder slik:
Vi burde vite at islamistene mener det de sier, og at hele verden er deres kamparena. De ønsker verdensherredømme. Men det får de aldri.
Vi får håpe at de aldri får herredømme i et eneste land til. Men Skartveit kunne med hell fortalt oss at vi har en del tusen nå i Norge som ikke bare håper at hun tar feil, men som jobber aktivt for at hun må legge ned pennen en dag.