Det høye antallet delinger er på nivå med de store nettavisenes mest delte artikler. Eksempelvis er artikkelen foreløpig mer delt enn Unni Wikans kronikk hos Aftenposten om æresdrap, artikler som ble publisert på omtrent nøyaktig samme tid i går.
Bak den avslørende artikkelen, signert Sarah Estard, ligger det grundig research over lang tid på nasjonale og internasjonale islamistiske nettsider. Et møysommelig tålmodighetsarbeid. Artikkelens innhold og interessen den har skapt, reflekterer – igjen – at mains stream media mangler både årvåkenhet og kunnskap om islamistiske krefter som opererer i Norge. Nisjemedier som rights.no, ligger et par hestehoder foran de etablerte mediene innen dette feltet, det til tross for at knapt noen kan avvise at den totalitære islamismen er vår tids største ideologiske fare. Media burde altså vært høyt på banen. Brede lag av folket er bekymret for hva kun virkelighetsfornektere av høyeste rang kan avvise.
Generelt har media forsømt seg grovt innen innvandringsfeltet, enten det har handlet om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap, æresrelatert vold, kvinneundertrykking generelt, og innvandringens økonomiske kostnader. De i det norske samfunnet (ja, som ikke minst inkluderer oss i HRS), som har prøvd å dra et tungt lass ved å sette søkelys på de nye fenomenene i vår tid, vet alt for godt hvilke stigmatiserende kostnader dette har medført. Det mest åpenbare eksemplet i disse dager er all omtalen av filmen som vises hos Fritt Ord i kveld, Banaz – a love story, signert norskfødte Deeyah. Ingen meningsbærere benekter nå det særegne ved æresdrap. Og Ingunn Økland i Aftenposten (side 3, ikke på nettet), tar en HRS-er i dag: hun viser pekefingeren til den organiserte norske kvinnebevegelsens holdning til ”barbariet” æresdrap reflekterer:
”Det som fremdeles finnes av en norsk kvinnebevegelse, har i hvert fall holdt distanse til denne dramatikken. Det har vært viktigere å trø varsomt over antatt svake minoriteter enn å bekjempe deres kriminelle tradisjon.”
Men Økland trår feil når hun sier videre at ”De som våger å ta i dette, tilhører typisk nok minoritetsmiljøer selv”. Nei, Økland, du burde vite bedre enn dette. Vi er noen norske kvinner som i et par tiår har kjempet med nebb og klør for å sette dette temaet høyt på dagsordenen. Meningsbærende innen minoritetsmiljø (talspersonene), og innen akademia, mediekommentatorer, og den organiserte antirasistiske bevegelsen, har gjort sitt for å kneble oss.
Å fornekte den groteske virkeligheten som æresdrap reflekterer, er heldigvis ikke mulig lenger. Lydmuren er brutt – en gang for alle.
I dag er spørsmålet: når brister lydmuren overfor den totalitære islamismen, som vokser raskt år for år, en virkelighet det burde være umulig å fornekte?
Jeg skal ikke begi meg inn på gjetning. Antakelig vil konkrete hendelser være sterkt medvirkende til tidsløpet.