Det er i Tidsskrift for velferdsforskning 2012:4 (ikke tilgjengelig på nett) at SSB-forsker Svein Blom kommer med den oppsiktvekkende konklusjonen. At det skulle være en nedgang i bostedssegregasjonen på 2000-tallet i Oslo må en i mine øyne være nokså kreativ for å kunne komme til – eller man må bruke et rimelig udugelig verktøy. Sistnevnte synes å være situasjonen i dette tilfellet, og verktøyet heter dissimilaritetsindeks (D-indeks).
Artikkelen redegjør for utviklingen i bostedssegregasjon i Oslo i årene 1988-2011. Bosettingsmønsteret er studert blant innvandrere og deres barn (2.generasjon) fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det heter at rundt årtusenskiftet begynte veksten i andelen av denne befolkningen å flate ut i indre øst, mens oppgangen fortsatte i Søndre Nordstrand og Groruddalen. Så skulle vi så tro at dette nettopp er segregasjon, men den gang ei:
For det heter at ”noen setter likhetstegn mellom økt andel og økt segregasjon, men dette er ikke uten videre riktig.” Altså at det blir flere og flere innvandrere (og derav færre norske, kanskje sammenfalt med at flere norske flytter ut) er ikke uten videre riktig fører til økt seregasjon. Og vet du hvorfor? Jo, fordi vi snakker om Oslobyen som helhet. Eller som Blom sier:
Trass i voksende innvandrerandel i ytre by økte ikke den etniske segregasjonen for byen som helhet på 2000-tallet.
Det er jammen godt vi har D-indeksen som kan bevitne at det alle tror er segregasjon, ikke er segregasjon likevel.
La oss ta et nærmere titt på ”segerasjonsverktøy-beviset” (eller ikke-segregasjon), dissimilaritetsindeks (D-indeks).
D-indeks
Det heter at et mål på segregasjon er dissimilaritetsindeks (D-indeks), introdusert av Otis Dudley Duncan og Beverly Duncan (1955). Og ikke bare er det et mål, det er visstnok det mest brukte. Så skulle en kanskje tro at det var et kvalitetsstempel, hvilket jeg ikke er overbevist om.
Denne D-indeks, eller ”ulikhetsindeks” som den også kalles, viser fordelingen av en befolkningsgruppe x over et sett underområder innen et gitt areal, som sammenlignes med fordelingen av en befolkningsgruppe y over de samme underområdene.
Siden dette ikke er så enkelt, tar vi hele regla: X = antall personer i befolkningsgruppe x i byen (for eksempel andelen vietnamesere i Oslo). På samme måte vil Y være antall personer i befolkningsgruppe y i byen, som da utgjør referansegruppen. Så skal X og Y sammenlignes innenfor et gitt område (I), for eksempel bydeler i Oslo (i). Der xi vil være antall personer i befolkningsgruppe x i underområde i, og det samme for yi.
For spesielt interesserte ser formelen ut som følgende: 
Og hør så her: D-indeksen kan således tolkes som andelen av en befolkningsgruppe x som vil måtte flytte til et annet område for å være fordelt over underområdene på samme måte som referansegruppen y.
Dersom fordelingen er sammenfallende, det vil si at det bor like mange x som y, blir indeksen 0. Er det derimot ingen sammenfallende fordeling, det vil si at det bor bare x-er eller y-er, blir indeksen 100, og da snakker vi teoretisk 100 prosent segregasjon. Slike ekstremverdier eksisterer neppe, og det opereres med verdier opp til 30 som lave, 30-60 som moderate og over 60 som høye.
Oslos befolkning
Blom operer i sin artikkel med tall for Oslo per 1.1.2011, da det var 599 000 innbyggere i Oslo og hvor om lag 170 000 personer (28 prosent) ble definert som innvandrerbefolkning.
Tallene per 1.1.2012 forteller at det bodde 613 285 personer i Oslo. Dette er en økning på 14 055 personer i forhold til foregående år og utgjør en vekst på hele 2,3 prosent. Innvandrerbefolkningen utgjorde 181 343 personer (29,6 prosent). De land hvor flest personer har sin bakgrunn er Pakistan (22 034 personer), Somalia (12 779 personer), Sverige (13 635 personer) og Polen (12 180 personer). Siden år 2000 har innvandrerbefolkningen økt med 91 prosent, samtidig som deres andel av befolkningen har økt med 11 prosentpoeng.
Som Blom påpeker i sin artikkel er ikke innvandrerne jevnt fordelt mellom bydelene i Oslo, men samler seg i større grad i noen deler av byen (men segregasjon, nei da). Samtidig, som Blom ikke sier noe om, er det betydelige forskjeller i innbyggertallene i bydelene. For eksempel hadde bydel Frogner per 1.1.2012 flest innbyggere med 52 531 personer, mens bydel Grorud hadde færrest med 26 777 personer.
Når det så er slik at ikke-vestlige innvandrere konsentrerer sin bosetting i noen av bydelene, gjerne kombinert med høy utflytting av norske, er det nettopp det de fleste av oss vil oppfatte som segregasjon. Men slik vil ikke Blom definere det. La oss gripe fatt i Bloms regnestykke.
Segregasjonsverdi på tre nivåer
Den første oppdagelsen som Blom peker på er at D-indeksens verdi øker jo mer finmasket oppdeling. Når vi så vet at verdier opp til 30 regnes som lave, 30-60 som moderate og over 60 som høye, tilsier det at jo mer underområdene brytes ned, jo høyere vil eventuell segregasjon fremstå. Dette forklares med at eventuelle ulikheter fanges opp med en finmasket oppdeling og motsatt, blir oversett ved en grovmasket oppdeling.
Blom har deretter sett på fordelingen på tre nivåer: bydel, delbydel og grunnkrets, der segregasjonen da fremstår som høyest på grunnkrets (rundt 40) og lavest på bydel (rundt 30). Ut fra dette kan vi uansett slå fast at D-indeksen generelt ligger på et lavt-moderat nivå.
Dette innebærer igjen at for året 1998 måtte 44 prosent av de ikke-vestlige flytte til en annen grunnkrets om de skal fordeles på samme måte som majoritetsbefolkningen, 38 prosent på delbydelsnivå og om lag 32 prosent på bydelsnivå (merk at sistnevnte verdi har jeg tolket ut fra figur, faksimile av figur under, og er derfor ikke eksakt).
Så kommer det interessante: I 2011 er disse verdiene gått ned. På grunnkretsnivå lyder andelen på 41 prosent og på delbydelsnivå på 35 prosent. Derimot kan det synes som om den er relativt jevnt på bydelsnivå etter 2003 (nederste linje i figuren).
Ifølge Blom står dette i kontrast til de som måtte hevde at segregeringen i Oslo øker. Blom mener det ”særlig er utviklingen i Groruddalen som bidrar til denne oppfatningen”. For ifølge Blom ”er det riktig at innvandrerandelen i Groruddalen øker, men samtidig er det utviklingstrekk andre steder i byen som virker i motsatt retning og som får mindre oppmerksomhet.”
Men hva menes egentlig med dette? Vil en høy andel av innvandrere i noen bydeler, typisk Groruddalen og Søndre-Nordstand i Oslo, oppveies av at det blir færre innvandrere i en eller flere andre bydeler? I mine øyne innebærer dette at D-indeksen blir et mål på hvorfor det ikke kan være segregasjon all den tid befolkningen over en gitt periode faktisk endrer seg.
En hit og to dit
Blom peker i denne sammenheng på utviklingen i indre øst (som jeg vil komme tilbake til), for interessant nok har Blom funnet det formålstjenelig å slå sammen ulike bydeler som har likhetstrekk når det gjelder bosetting av ikke-vestlige innvandrere (det heter at det er gjort for å forenkle fremstillingen). Ergo blir bildet enda mer grovmasket og eventuell segregasjon vil fremstå enda mindre, om vi skal tro Bloms tidligere forklaringer.
Dermed er følgende bydeler slått sammen under følgende merkelapper:
- ”indre øst” av bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene
- ”indre vest” av St. Hanshaugen og Frogner
- ”ytre vest” av Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker
- ”ytre øst” av Bjerke, Grorud, Stover og Alna (utgjør Groruddalen)
- ”ytre sør” av Østensjø og Nordstrand (her skulle således også Søndre Nordstrand vært inkludert, men på grunn av så høy innvandrerandel i Søndre Nordstrand beholdes denne som egen kategori)
- Søndre Nordstrand
Det heter at i 1988 var variasjonsbredden i andelen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn ca. 11 prosentpoeng mellom de overnevnte bydelsområdene (inkludert sentrum/marka/ukjent). I 2011 var forskjellen økt til 35 prosentpoeng mellom høyeste og laveste (hhv Søndre Nordstrand og ytre vest). Blom påpeker at i hele perioden har andelen ikke-vestlige vært lav i ytre og indre vest og i ytre sør.
Men den mest interessante utviklingen finner Blom i indre og ytre øst (altså Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene, Bjerke, Grorud, Stover og Alna) og Søndre Nordstrand. For i tiåret 1988 til 1998 er veksten i disse områdene noenlunde parallell, men etter 1998 slutter andelen ikke-vestlige nesten å stige i indre øst (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), mens den videre veksten av ikke-vestlige er å finne i ytre øst (Groruddalen) og Søndre Nordstrand. Andelen ikke-vestlige stiger, samtidig med at den øvrige befolkningen synker. Segregasjon, vil altså noen si, men ikke Blom. For det ”interessante” for Blom er altså at fraværet av vekst av ikke-vestlige i indre og ytre øst.
Hva som er så ”interessant” med dette, har jeg derimot problemer med å se. At veksten blant ikke-vestlige flater ut i indre og ytre øst, finner jeg nokså naturlig gitt boligprisutviklingen i de samme områdene og at dette er områder med få boliger tilpasset barnerike familier. At mange velger å flytte et hakk ut, altså til et billigere nær-Oslo boligprisområde, og derav få mer for pengene, om en så leier eller eier, kan da umulig være noen stor oppdagelse. Mer interessant finner jeg disse opplysningene knyttet til Bloms D-indeksfunn.
I HRS-notat 1-2010 gjorde vi noen vurderinger nettopp av innvandrerandel og utvikling siste år. Våre tall gjelder fra perioden 2005 (og Øst-Europa er ikke inkludert som ”ikke-vestlig”, i motsetning til Bloms tall). Da så vi følgende utvikling (fordelt på samtlige bydeler):
Dette avdekker det som var ett av våre poenger i 2010, nemlig at ulike grupper ”følger hverandre” i bosetting, altså typisk det mange mener er bostedssegregasjon. Samtidig tilsa dette at hele 54 prosent av den samlede veksten i den ikke-vestlige befolkningen i Oslo 2005-2010 skjedde i de fem bydelene i Groruddalen/Søndre-Nordstrand.
Dette ga at Stovner og Alna i 2010 hadde en innvandrerandel på om lag 45 prosent, der rundt 40 prosent var ikke-vestlige. På Søndre-Nordstrand var innvandrerandelen på i overkant av 46 prosent, og 41 prosent av disse var ikke-vestlige. Til sammen i Groruddalen og Søndre-Nordstrand var det i overkant av 43 prosent innvandrere der 37,5 prosent var ikke-vestlige, hvilket tilsvarer en vekst i andelen ikke-vestlige innvandrere på nesten 7 prosentpoeng på fem år. Denne veksten sammenfalt med at med at personer med norsk bakgrunn flyttet ut av samme områder, jf. figur under (gjelder for 2007-2010, da vi ikke hadde tall for norsk bakgrunn før 2007, prosentpoeng):
Så blir da spørsmålet: Hvordan får Blom disse tallene til å passe inn i at det er en nedgang i segregasjonen på 2000-tallet i Oslo?
Her kommer forklaringen:
32 prosent av Oslos ikke-vestlige var i 1998 bosatt i indre øst mot bare 17 prosent av majoritetsbefolkningen på samme tid. Overrepresentasjon på 15 prosentpoeng. I 2011 bodde 22 prosent av Oslos ikke-vestlige i indre øst, mens majoritetsbefolkningen hadde økt til 20 prosent. Overrepresentasjonen sank altså til 2 prosentpoeng. Dermed: ”Alt i alt hadde indre østs bidrag til D-indeksen dermed sunket til 13 prosentpoeng siden 1998”.
Merk tankegangen med ”bidrag til D-indeksen”: Når ikke-vestlige flytter fra et område der de er (eventuelt har vært) overrepresentert, og majoritetsbefolkningen flytter inn i samme område, så er dette altså bidrag til en utjevning. Men det sies derimot ingenting om at de samme ikke-vestlige flyttet til et område der det er mange ikke-vestlige fra før, der også majoritetsbefolkningen flytter ut.
Det heter heller at også i indre vest (Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker) og ytre sør (Østensjø og Nordstrand, da med unntak av Søndre Nordstrand som ”ikke passer inn i bildet”) var overrepresentasjonen av majoritetsbefolkningen (i 2011) svakt redusert sammenlignet med 1998. Altså at disse bydelene også bidro til nedgang i segregasjonen. Ta så igjen en titt på figuren over. Her fremkommer det en svak vekst av ikke-vestlige i de angitte bydelene, hvilket ikke er underlig, da de fleste innvandrerne i Oslo er ikke-vestlige. Men likevel synes det å være utflytting av majoritetsbefolkningen som gir et større utslag (kanskje med unntak av Nordre Aker, men merk at dette bare er tall for to år). For Østensjø og Nordstrand kan det se ut til å være samme trend.
Men så skal du høre: Blom kommer frem til at nedgangen i D-indeksen for utviklingen i indre øst, nesten oppveies av utviklingen i ytre øst (Bjerke, Grorud, Stover og Alna) samt Søndre Nordstrand. I 2011 har andelen ikke-vestlige i indre øst økt med 39 prosent, mens majoritetsbefolkningen har sunket med 17 prosent. Det gir en overrepresentasjon av ikke-vestlige på 22 prosentpoeng i 2011, mot 12 prosentpoeng i 1998.
What a bomb! Oslos befolkningsvekst skyldes nesten utelukkende innvandring, men også utvandring av majoritetsbefolkningen. Og når det blir flere ikke-vestlige i Oslo samtidig med færre i majoritetsbefolkningen, ja, da trenger du ikke ha oppfunnet kruttet for å forstå at det i seg selv vil bidra positivt til Bloms D-verdi, så lenge ikke alle ikke-vestlige bosetter seg i innvandrertette bydeler, og så lenge majoritetsbefolkningen i de relativt innvandrerfattige bydelene flytter ut (helst til innvandrertette bydeler, men det vet vi jo at de ikke gjør: de flytter ut av byen).
Hva måler egentlig slik bruk av D-indeksen?
Blom hevder at ”Når alle enkeltbidragene til økt eller redusert segregasjon for tidsrommet 1998-2011 summeres og summen halveres, får vi at D-verdien synker med 0,8 prosentpoeng fra 1998 til 2011.”
Eller kanskje: Jo flere ikke-vestlige som bosetter seg på vestkanten, og jo flere norske som flytter fra vestkanten, jo mer vil D-verdien flate ut. Samme effekt vil det ha om ikke-vestlige ikke flytter til østkanten, samtidig med at de norske blir boende. Og operer disse faktorene sammen, er de en anti-segregasjonsdrøm. Men Blom bevitner jo selv at situasjonen i praksis ikke er slik. Forteller D-indeksen så bare at det er blitt flere ikke-vestlige og færre nordmenn i samme tidsrom i Oslo? For hva sier den egentlig om segregasjon?
Jeg har også noe undrende til Bloms sammenslåing av bydeler (selv om det heter det er for enkelthetens skyld). For Blom hevder jo selv at (jf. tidligere i denne artikkelen) at D-indeksens verdi øker jo mer finmasket oppdeling og minker ved en mer grovmasket oppdeling. Blom ser fordelingen på tre nivåer: bydel, delbydel og grunnkrets, der segregasjonen fremstår som høyest på grunnkrets og lavest på bydel, men kun representert for byen som helhet (jf. faksimile av Bloms figur 2 lengre opp i denne artikkelen). Når han tar for seg bydelene, slås bydelene derimot sammen til større kretser. Uten tilgang til grunndataene er det umulig å si noe om dette har noen betydning.
Mest segregerte landgrupper
Blom har også sett på hvilke landgrupper som er mest segregerte blant de største landgruppene i Oslo (minst 5 000 registerte bosatte i 2010). Her kommer det frem at polakker (13,4 på bydels og 18,7 på delbydel) er minst segregerte (hvilket i seg selv er interessant, idet Blom har inkludert Øst-Europa i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen). Deretter følger iranere (27,6 på bydel og 30,7 på delbydel) og svensker (29,3 på bydel og 30,3 på delbydel). Alle de øvrige landgruppene har over 30 på bydelsnivå.
Mest segregerte finner Blom at srilankere er. De har 60 på bydelsnivå og 64,9 på delbydelsnivå. Deretter følger pakistanere (52,2 og 55,8), tyrkere (48,6 og 53), vietnamesere (43,4 og 48,4), marokkanere (40,7 og 46,6), irakere (40,4 og 45,1) og somaliere (36,8 og 42,9). At for eksempel somaliere kommer såpass ”godt ut” ser ut til å henge sammen med at mange somaliere bor i indre øst, som jo samtidig preges av utflytting av andre ikke-vestlige og innflytting av norske/majoritetsbefolkningen. At srilankere kommer så dårlig ut, henger sammen med at mange av dem (73 prosent i 2010) bor i Groruddalen.
Konklusjon: Jeg har mistet troen på D-indeks som mål på bostedssegregasjon, og min påstand er at bostedssegregasjon i Oslo også har økt de to siste tiår – og at den fortsatt øker.