De fleste av oss forstår nok at Antirasistisk senter undervurderer folk grovt – Ola Nordmann har lang tradisjon for å gå på besøk hjem til folk, bare han blir bedt og maten er gratis.
Nå har det seg slik at Antirasistisk senter ikke bare er opptatt av hvem du og jeg går på teselskap til. De er også opptatt av å rakke ned på organisasjoner som mener noe annet enn Antirasistisk senter. Nylig publiserte Aftenposten en tekst ført i pennen av tre av Antirasistisk senters ansatte. Den teksten burde kanskje Aftenposten ikke trykket. For Antirasistisk senter fikk ikke skrevet mange ord før det bærer helt galt av sted. Etter litt generell glorifisering av sin egen virksomhet, presterer forfatterne å skrive at «En gutt med somalisk bakgrunn skal føle seg vel på Frogner, akkurat som en homofil gutt skal føle seg vel på Tøyen. Det er den eneste måten det moderne Norge kan fungere på.»
Ja. Det er vi alle enige om. Men poenget er jo nettopp at Norge slett ikke fungerer slik lenger. Jeg tror de fleste forstår at to gutter som går hånd i hånd på Tøyen, kanskje rett etter fredagsbønnen, løper en relativt stor risiko for ukvemsord og overgrep. En somalisk gutt på Frogner vil neppe støte på problemer. Som hvit har jeg kanskje ikke lov til å uttale meg, men mine bekjente med mørkere hudfarge enn meg kan i hvert fall ikke fortelle om en eneste rasistisk episode. Den slags spørsmål kunne derimot lett resultere i en hel masse «negervitser» av det grisete slaget, alle fortalt av min afrikanske nabo for noen år siden.
Nå sier jeg selvsagt ikke at rasisme ikke finnes, og kanskje trenger vi en organisasjon som kjemper mot rasisme i Norge. Men om dette er Antirasistisk senters misjon, tror jeg de leter feil sted. Den groveste rasismen jeg har opplevd, har kommet fra folk med muslimsk bakgrunn. De har ytret ord om hvite mennesker, og da særlig kvinner, som er altfor stygge til at jeg vil skrive det her. Og disse ordene har i aller størst grad vært rettet mot hvite kvinner. Det er hat, og intet annet enn hat. Og det er avskyelig at mennesker kan ha slike holdninger.
Men dette tror jeg ikke Antirasistisk senter vil ta inn over seg. Når skal vi få se en kampanje hvor de henvender seg til muslimske menn og forsøker å få dem til å respektere hvite kvinner? Det vil trolig aldri skje, «noen» kunne jo føle seg krenket og stigmatisert. Og det er her jeg har lyst til å banke på hos de opphøyde moralister hos Antirasistisk senter og spørre om det er noen hjemme. For når jeg kjenner etter, føler jeg meg faktisk ganske stigmatisert når Antirasistisk senter mener at folk som meg ikke tør/vil/gidder å gå på besøk til folk som har en muslimsk tro. Faktisk bryr jeg meg ikke om hvilken personlig tro folk har. Det er fullstendig uinteressant for meg, så lenge de holder den troen for seg selv. For misjonering, det liker jeg ikke.
Alt i alt fremstår en tekst som den Antirasistisk senter fikk trykket i Aftenposten i går, som selvrettferdig og litt desperat. De er ute etter å rakke ned på andre for selv å fremstå som de moralske vinnerne, men det hele blir bare flaut. For innerst inne forstår nok også de ansatte i Antirasistisk senter at Human Rights Service har en viktig misjon. Jeg håper i hvert fall at de forstår det. For knapt noen annen organisasjon taler innvandrerkvinners sak like tydelig som dem. Og ingen andre er vel modigere når det dreier seg om å kritisere de reaksjonære og intolerante imamer og lignende ekstremister. Når Human Rights Service kritiseres for å være fiendtlige overfor innvandrere, er det en påstand som faller på sin egen urimelighet. Og ved å komme med slike påstander, forteller Antirasistisk senter oss igjen at det er i ferd med å sette seg selv helt ut på sidelinjen av den virkeligheten vi andre lever i. Men slik er det når antirasismen er blitt en stivbent ideologi og dens tilhengere ikke lenger klarer å følge med i tiden.
For noen år siden ringte jeg Antirasistisk senter og ba om råd i forhold til rasisme i idrettslaget mitt. Men jeg må ha forstyrret dem med problemstilingen min. For de visste slett ikke hva de skulle svare da jeg fortalte om kurderne som kom med stygge uttalelser om kosovoalbanere. Det var nok altfor vrient og vanskelig å forholde seg til. Han jeg snakket med den gangen, svarte at vi måtte snakke sammen, at jeg måtte ha forståelse for andre kulturer og bla, bla, bla. Det var nok ikke så lett å fordømme rasisten når rasisten selv var mørk i huden, så derfor ble det mest tomprat.
En klok mann sa engang til meg at når det eneste du har er en hammer, ser alt ut som en spiker. Jeg synes det ordtaket passer ganske godt på Antirasistisk senter.