Ingunn Marie Eriksen er aktuell med avhandlingen Young Norwegians: Belonging and becoming in a multiethnic high school. Deler av hennes arbeid publiseres i dag på forskning.no, og det er, om ikke overraskende, så like fullt nedslående lesning. For det er vel bare å innrømme at avhandlingen bevitner at ”integrering” nærmest er å betrakte som et fremmed fenomen.
Eriksen har fulgt en klasse som startet på videregående skole på østkanten i Oslo i 2008. Hun kaller skolen ”Skogsbyen”. Hun fulgte klassen i deres første semester og var tilstede hver dag, fra dag én, da alle var ukjente for hverandre. Elevene var 15-16 år gamle, de var rundt 25 elever i klassen, men bare fire av dem var gutter. I begynnelsen var det flere gutter, men noen av dem byttet til nye og bedre skoler i løpet av den første måneden. På allmennfaglig linje, der Eriksens klasse holdt til på, hadde 70-80 prosent av elevene innvandrerbakgrunn. Det heter videre at Skogsbyen skole stilte høye krav til elevers selvdisiplin, men den hadde lave inntakskrav (karakterer).
Hvit og norsk og utlending
I Eriksens klasse hadde elevene bakgrunn fra 16 ulike land. Og allerede fra første skoledag ble det trukket en klar linje mellom de med innvandrerbakgrunn (minoritetsbakgrunn, utlendingene, som det heter på forskning.no) og de norske. Det heter at skillelinjen fulgte hovedsakelig hudfarge, men ikke bare.
De hvite etniske nordmennene var i minoritet og ble markert, mange av dem for første gang i livet, som hvite og norske. Men Marte, som var hvit og etnisk norsk, var så «utlending» i oppførselen at hun ikke var norsk allikevel.
Marte hadde konvertert til islam, hadde ingen norske venner, og snakket «kebabnorsk» med den største selvfølgelighet.
Nabika, som hadde minoritetsbakgrunn, var stille og skoleflink, og hang mye med de norske jentene. Hun var ikke utlending nok til å være ordentlig utlending.
Angela fra Øst-Europa var vanskelig å plassere. Hun var «wannabe-norsk». Malika var ikke muslim men hindu, og hadde hengt mest med etniske nordmenn før hun flyttet til Oslo. For henne var den muslimske æreskodeksen vanskelig å svelge.
Hun ble provosert over at jentene måtte bære byrden for moralen og familiens ære. De muslimske jentene utgjorde majoriteten, og en håndfull av dem betegnes av Eriksen som «de kule» i klassen.
– Det var uvant for meg at etnisitet ble snakket om så direkte, og hvor viktig det var, sier Eriksen.
– Hvis det var en dimensjon som ble trukket frem hele tiden, så var det at man var utlending. Alt ble kulturforklart.
Grenseløs
De ledende i Eriksen klasse var en kjerne av muslimske jenter, eller rette sagt ”svært bråkete muslimske jenter”, som det heter, og disse gikk heller ikke av veien for å slå (”klappa til”) andre jenter om de følte for det. De var høylytte og tok så mye plass at de forstyrret undervisningen til både egen og andre klasser.
Eriksen forklarer dette med at mangelen på grenser og autoritet på skolen, ingen faste klasserom, få faste lærere og kravet om selvdisiplin, frustrerte elevene. Elevene etterspurte mer disiplin, da det rett og slett måtte ”en ekstremt sterk selvdisiplin til for å gjøre det bra”, påpeker Eriksen.
I Eriksens utvalg utviklet det seg en form for aggressiv og bråkete jenterolle, av Eriksen definert som ”opposisjonell femininitet”. Bråket mener hun var både et resultat av, og en reaksjon på skolens mangel på grenser. Videre påpeker hun at den røffe jenterollen var tett forbundet med vennskap og lojalitet. ”Man står sammen, og forsvarer hverandre”, men samtidig var det uforenelig med å være flink pike, og i alle fall skoleflink pike.
Bråket ble således en viktig skillelinje mellom ”høylytte og kule utlendinger som gjør det dårlig på skolen” og ”stille, skoleflinke, nerdete nordmenn”, sier Eriksen.
Sex-protest og de andre som horer
Aller synligst ble skillet når sex var tema, og her påpeker Eriksen det hun kaller et paradoks:
– Mens de bråkete jentene utfordret skolens og egne grenser gjennom å være høylytte og ta plass, så krympet de samtidig jenters muligheter og spillerom i forhold til seksualitet.
Å bruke seksuelt eksplisitte ord for å slenge dritt om noen, eller for å tulle, var stuerent. Men så fort samtalen faktisk handlet om sex, ble det kaos.
Da jentene ble bedt om å lese en tekst som handlet om kvinnelige seksuelle fantasier og onani, forlot de timen i protest.
Når sex var et tema kom dessuten også religion på banen, i motsetning til bråkingen, som bare ble forklart med etnisitet.
Eriksens studie avdekker hvordan jenter og kvinners seksualitet ofte benyttes for å opprettholde kulturelle grenser, og hvordan familiens ære hviler på jentenes skuldre.
Samtidig peker Eriksen på at den strenge seksualmoralen ble en måte for jentene å posisjonere seg som «bedre enn» det norske, og det norske skolesystemet, som de ikke følte seg en del av. I tillegg ble det en motvekt mot at de ikke gjorde det så bra på skolen.
Dermed var det de muslimske jentene i Eriksens klasse som satte grensene for hva som var seksuelt gangbart. Ifølge Eriksen var det den muslimske seksualmoralen som så ut til å gi disse jentene en følelse av moralsk overlegenhet, og de brukte seksualmoralen for å hevde seg som kulturelt overlegne, spesielt gjennom bruken av ordet «hore».
Dette kom klart frem allerede første skoledag, da Eriksen blir fortalt at alle norske jenter kalles horer.
«Vi kaller alle de norske jentene kæber», horer. Hun peker på en hvit, etnisk norsk jente ved navn Iselin, for å gi et eksempel.
– For noen av de etnisk norske jentene ble det å begynne på den nye skolen en sjokkartet kulturkræsj, sier Eriksen.
Blant elevene er det særlig to jenter, Iselin og Ingrid, som representerer den norske minoriteten. Iselin begynte å gråte da hun kom inn på Skogbyen. Hun kalles hore fra dag en, og føler at rettigheter hun tar som en selvfølge, retten til seksuell frihet, blir fratatt henne.
Hun beskriver de muslimske jentene som barnslige og undertrykket. For Iselin er en del av det å bli voksen å drikke alkohol og ha sex.
Ingrid har valgt å søke seg til Skogbyen, fordi hun tenker at hun har bedre sjanser til å få gode karakterer der, enn på en høystatus-skole der hun måtte konkurrert med andre etnisk norske nordmenn.
Ingrid vil bli lege, og jobber hardt for å klare å få gode karakterer i den bråkete klassen, på skolen uten grenser.
Både Iselin og Ingrid får høre det fra jentene som bestemmer i klassen når de har på seg upassende klær, sier upassende ting, eller går på feil måte.
Dette er mildt sagt så deprimerende, at en skulle tro Norge hadde stått stille siden innvandringen skjøt fart etter midten av 1970-tallet. Eller enda verre; utviklingen har gått i revers.
Så når Eriksen kommer inn på teorien ”velger det selv”, er det som om gråten tar meg. For det heter at majoriteten av jentene med innvandrerbakgrunn ”var forholdet til foreldrene basert på respekt og samtykke” – altså at jentene var enige med foreldrene i at det var best å vente med å ha sex til etter ekteskapet. Og at de i aller høyeste grad opplevde at ”de valgte dette selv, på lik linje med at flere av dem i løpet av perioden på videregående valgte å begynne med hijab.” Og videre:
– Det er problematisk å omtale unge muslimske jenters seksualitetsvalg som nødvendigvis ufrie, sier Eriksen.
– De fleste jentene i mitt utvalg var helt innforstått med at selv om foreldrene ville dette for dem, så var det noe de ville selv også. Det var ikke snakk om vold og tvang, men kulturell oppvekst.
– Vi har alle lært vår moral delvis hjemmefra. Men det var også unntak. Noen få av jentene opplevde til dels ekstrem tvang, trusler og vold hjemmefra, for å styre deres oppførsel.
For den som vil lese hele intervjuet anbefaler jeg å gå inn på forskning.no, jeg vil heller bruke tiden å påpeke at en av grunnene til at disse ”velger” som de gjør, uansett tvang eller forestilling om å ”være bedre” enn andre jenter, nettopp skyldes at dette er en problemstilling som i årevis har vært undervurdert, typisk for å ikke «generalisere»? Vel, nå begynner kanskje konskekvensene å sige innover oss?
Jeg velger således å gjengi et intervju med Hege Storhaug, fra Dagbladet den 3.august 1996, med den selvtalende tittelen ”Sex-angst hindrer integrering”:
Av Tone Myklebost
Angsten for vestlig seksualitet er det største hinderet for integreringen, sier Hege Storhaug, som dro hele veien til Pakistan for å forstå pakistanske kvinners situasjon i Norge. Nå kommer boken ”Mashallah”.
– I Pakistan er det en voldsom fokusering på sex, alt går ut på at kvinnen skal være ren. Synet jeg møtte der er at vestlige kvinner har sex som kaniner – når som helst og hvor som helst. Samme syn råder blant pakistanere i Norge. Redselen for seksualitet er stor, for å miste kontrollen over kvinnene og dermed tape æren.
Hege Storhaug er ikke til å stoppe. Inntrykkene presser seg på. Etter flere reiser har hun Pakistan under huden. I dette landet med en kultur full av desperasjon og depresjon, hvor folk sjelden ler hjertelig på gata, har hun nå sine beste venner.
Nå utgir hun boka ”Mashallah”, en bok som gir et bilde av kvinnesituasjonen i Pakistan som både provoserer og opprører. Med kraftige pennestrøk og malende fortellinger tegner hun kvinnens fortvilte og undertrykte situasjon og begir seg dermed ut i et vepsebol, ja, utsetter seg kanskje til og med for drapstrusler. For hvilken rett har vel hun til å kritisere en annen kultur på den måten og tro at vi er så mye bedre?
Likestilling
– Fordi vi faktisk i Norge tilstreber likestilling mellom kjønnene. I Pakistan og i islam er det ikke engang et spørsmål. Dessuten skulle jeg med glede lest en bok av en norskpakistansk kvinne som setter kritisk søkelys på norsk kvinneliv.
Det begynte for snart fire år siden. Da skrev hun en artikkel i Dagbladet om den unge pakistanske jenta Sima som ble sendt til Pakistan og giftet bort mot sin vilje. Måneden etter vant Sima den første rettssaken i norsk historie om omstøtelse av ekteskapet på grunn av tvang. Da pakket Hege Storhaug snippveska og dro til Pakistan.
– Jeg så hvilke dårlige kår pakistanske jenter har i Norge og ville se hvordan de har det der. Etter flere opphold og utallige samtaler med kvinner og menn vil jeg påstå jeg kjenner pakistansk kvinneliv. Jeg har mange venner blant ”suksessrike” kvinner, og selv deres liv er ingen dans på roser. De er først og fremst hustru, mor og svigerdatter. Bryter de med normer og regler, er de ille ute. Pakistan er et av de land som har lavest kvinneandel og der vold mot kvinner stadig øker i omfang og voldelighet. Vi behandler våre kvinner verre enn kyr, fortalte en mannlig minister meg.
Hege Storhaug lette fortvilet etter noe positivt med pakistansk kvinnekultur. Som journalist håpet hun å kunne endre ting til det bedre. Men fant ingenting.
Føydalt
– Pakistan er et land med ulike kulturer som er vanskelig for nordmenn å begripe. Jeg har konsentrert meg om kvinner i Punjab, der 65 prosent av befolkningen bor. Fra et lite, tilbakeliggende landsbyområde som kalles ”Little Norway” kommer de fleste norskpakistanere.
På tross av at man i Vesten ser islam som den store trusselen, er ikke det det største problemet i Pakistan, mener hun. Derimot en ekstremt mannsdominert kultur som man må lete lenge etter for å finne maken til. Den er knyttet til et føydalsystem som eksisterer den dag i dag og fører til ekstrem ufrihet. Også for menn.
– Selv kunne jeg godt giftet meg med en pakistaner, men ikke tale om at jeg flytter til Pakistan. Da må du utslette deg selv og gå fullt og helt inn på ektemannens premisser slik to norske jenter jeg traff, har gjort. De hadde sluttet å tenke selv, spurte ikke hvorfor, sa bare: Det er sånn!
Kunnskap
Humanitet og respekt for enkeltindividet mangler i Pakistan. Du er en del av en familie og har ikke lov å prøve deg selv. Din plikt er å være gift og din viktigste rolle som kvinne er å føde barn. Mange synes det er greit. Jeg skulle ønske de hadde et valg. Barna bare kommer og kommer, har kvinner sagt til meg. Tenk hvis vi kunne planlegge og glede oss som hos dere, sier de. Her er det ikke snakk om lyst, og det mener jeg er å ta livsgleden fra kvinnene.
Storhaug er skuffet over at pakistanske kvinner ikke kommer bedre fram i samfunnslivet her. Skylda ligger hos mannlige pakistanske ledere som er redde for å miste makta, mener hun. Men hva kan vi gjøre?
– Vi må vise at vi bryr oss og ikke vil se at våre naboer går til helvete. Lærere og sentrale personer i Norge bør ha bedre kunnskap, slik at de kan stille motspørsmål til for eksempel fedre. Kvinner skal dele godene vi har her og sendes på obligatorisk språkkurs slik at de kan følge med. Det er jeg enig med Hagen, men i motsetning til ham gleder jeg meg til vi får en kvinnelig pakistansk ordfører i Oslo. Nå er pakistanske kvinner norske statsborgere uten rettigheter fordi norske myndigheter ikke tør blande seg. Hvordan kan vi tillate pakistanere å berøve kvinnene deres frihet når det går på bekostning av demokratiske verdier, likestilling og menneskeverd?
Tar vi ikke situasjonen på alvor, kan vi i løpet av kort tid få samme tilstander som i England, mener Hege Storhaug – Der trakasserer voldelige islamske grupper kvinner som bryter med pakistansk kultur og er blitt for vestlige.
Våger ikke pakistanske menn å frigjøre sine kvinner, er det bedre for kvinnene å bo i Pakistan. Der har de i det minste et kvinnefellesskap.
I dag skriver vi 2013. Hvem skal vi ”skylde” på?