“Nei”, sa Mikkel, “det er tvert i mot. Det er Morten Skogmus som har lusket etter meg og forsøkt å spise meg!”
Advokat Carl Bore og Erik Schjenken i Borgarting lagmannsrett
Det var en selsom forstilling i Borgarting lagmansrett i går. Ved siden av sin advokat, Carl Bore, sitter ”lille” Erik Schjenken, tidligere en antakelig relativt sorgfri mann som trivdes som ambulansesjåfør i Oslo, i sin rutete skjorte og må igjen gjennomgå detaljer av det som ble starten på hans helvete. På andre siden sitter konsernet Dagbladets tre advokater, anført av Frode Elgsem, og på tilhørerbenken har samme advokatkobbel nok en advokat. Litt bortenfor sitter Schjenkens ekssamboer, og bak der igjen sitter Dagbladets John Egeland, som er formell partrepresentant i saken.
Starten på dag 2 var avslutningen til Dagbladets advokater der de forklarer, eller rettere sagt rettferdiggjør, Dagbladets ”dekning” av den såkalte Schjenken-saken. Gjennomgangstonen er følgende: Hvorfor kunne ikke Dagbladet tenke rasisme, når ”alle andre” gjorde det? I to stive timer viser Elgsem og co. til alt og alle som skal bidra til å renvaske Dagbladet. De som mente det samme, og som altså da egentlig er de skyldige, er (tatt fra hukommelsen) blant annet daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap), daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV), daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), daværende kommunalminister Bjarne Håkon Hanssen, tidligere justisminister Anne Holt (Ap), daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys, Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO), og daværende advokat Abid Raja (nå Venstre), sistnevnte som en av dem som virkelig pisket opp stemningen, samt Haddy N’jie (sistnevnte som venninne av kjæresten til Ali Farah og som den 11.08.2007 hadde et innlegg i Dagbladet som fastslo rasismen i saken). Vi hører om Ullevål sykehus som innrømmet feil, om lege Mats Gilbert som i intervju fastslår noe slikt som at er du farget, får du ikke samme behandling (som han dertil mener er FrP og Ap sin feil), om statsråder som skal kartlegge rasisme, om hva Dagbladets kommentatorer Marie Simonsen og Trude Ringheim ”egentlig” mente og om Dagbladets strev med ”å få fakta i saken”. Vi hører fra evalueringsrapporten av ambulansetjenesten, fra Nils E. Øy (generalsekretær i Norsk redaktørforening) sin presseetiske vurdering av Dagbladets dekning, og om alle andre mediers dekning av saken. Sum: Dagbladet ”bare” gjorde som alle andre, ut fra de (få) fakta som da forelå i sakens anledning.
En skal faktisk ha god fantasi for å tro på det selv, tenker jeg. Hvor kom egentlig ”saken” fra? Dagbladet lå i front og tilnærmet (unnskyld uttrykket) spydde ut saker og kommentarer som hadde én ting til felles: de antydet eller fastslo at ambulansesjåførenes opptreden i Sofienbergparken denne skjebnesvangre mandag 6.august 2007 handlet om rasisme. De hadde liksom ikke grunn til noe annet, skal vi tro. Dagbladets journalister kontaktet den ene etter den andre, og jeg vil anta at politikerne (midt i en valgkamp) var livredde for at noen skulle tro at ikke de tok rasisme på alvor – og at de samme pratet over seg om alt de ville gjøre for å få bukt med rasisme, også den institusjonelle rasismen. Selv FrP fant det betimelig å holde kjeft. De ansvarlige i helsesektoren var like livredde for å bli stemplet som rasist, ja for det er faktisk noe av det verste som kan ramme et menneske.
At de samme, sammen med kobbelet av frivillige organisasjoner, som OMOD (organisasjonen mot offentlig diskriminering) og ARS (Antirasistisk senter), gjorde akkurat det mot ambulansesjåførene, var det ingen som klarte å holde hodet kaldt nok til å forstå. (Endog lot ARS seg så forføre av denne rasismen som tilsynelatende var så befestet i det norske samfunnet, at de hyret inn PR-agenter for å bevise at det er en rasist i oss alle). At antirasistorganisasjonene stemplet hendelsen som rasistisk motivert og intet annet vet jeg godt, da jeg selv var på et møte i departementet sammen med de frivillige organisasjonene rett etter hendelsen, der nettopp ”hvordan stoppe rasismen” var tema. Det endte med at det skulle foretas en kartlegging, der LDO (de som på eget initiativ i en egen rapport stemplet Schjenken som rasist) skulle ha en sentral rolle.
At Dagbladet i lagmannsretten forsøker å vri seg unna med ”hva alle andre gjorde og sa” er meningsløst, og de bør øyeblikkelig bli aktive lesere av HRS. For en av mine første kommentarer til denne saken er datert 16.august 2007, der jeg innledningsvis spør:
Hendelsen i Sofienberg-parken i Oslo, der en nedslått mann ikke blir tatt hånd om verken av ambulansen eller politiet, har skapt berettiget oppstyr. Den skadede mannen var svart, og da er konklusjonen rasisme. Blir ikke dette vel lett?
Min innvending i artikkelen over er at hendelsen er kritikkverdig, men jeg maner til ro med å stemple noen som rasist. Men media aner hvis ikke at de faktisk skriver om mennesker. Det som synes å drive dem er at ambulansesjåførene er degradert til rasistisk avskum som ikke fortjener å bli behandlet som mennesker. I dette sitter altså Schjenken, en mann uten medieerfaring og med taushetsplikt, men med over 10 000 ambulanseturer uten en eneste klage, en mann som har tjenestegjort i Afghanistan og Libanon, en mann med den høyeste utdanningen som er å oppdrive for ambulansesjåfører. I løpet av få minutter i Sofienbergparken, og én feil beslutning (ikke å ta med Farah direkte til sykehuset), tatt i løpet av sekunder, er han dedusert til en rasist. En samfunnsfiende nr.1.
Vi husker alle at saken kokte i media. Dag ut og dag inn var det førstesideoppslag og det var ingen oppslag som jeg fikk med meg som talte ambulansesjåførenes sin sak. De fleste av sakene ble fulgt av Caroline Drefvlins bilde (senere kåret til ”årets bilde”): Svart mann som bløende ligger på ryggen i gresset med en svart fortvilet kvinne ved sin side. Vi lærer dem raskt å kjenne som samboerparet Ali Farah og Kohinoor Nordberg (sistnevnte senere kåret til ”årets nordmann”).
Kort tid etter hendelsen, 27.august, er det demonstrasjon mot rasisme. En av de som virkelig ”soler seg i glansen” av å være en sterk motstander av forskjellsbehandling, er daværende finansminister Kristin Halvorsen, nåværende kunnskapsminister og den som til stadighet er på banen for å ”ta mobbing på alvor”. Halvorsen har, visstnok som en av de få, enda ikke bedt Schjenken om unnskyldning.
Det tar over ett år etter hendelsen før vi for første gang får en annen versjon av saken. Det er Kjetil S. Østli som viser seg å være den eneste i journaliststanden med integritet. I A-magasinet i Aftenposten 16.oktober 2008 får vi høre Schjenkens versjon. Det er mildt sagt en hjerteskjærende historie, og kommer betimelig nok rett etter at Ali Farah har hatt en heller grusom artikkel publisert i Ny Tid (09.10.2008) – som jeg ærlig må innrømme jeg oppfattet som tragikomisk.
Da Schjenken i desember 2008 ble frikjent i Oslo tingrett for utilbørlig oppførsel, der politiet slo fast at det ikke er holdepunkter for å si at etnisitet hadde betydning for det som skjedde i Sofienbergparken, regner jeg med at gleden ikke var påtakelig. Han rettet heller oppmerksomheten mot en rekke av dem som hadde stemplet han som rasist, men da var mediene ikke like formidlingsvillige.
Selv ikke i februar 2009 da Schjenken av Statens helsepersonellnemnd ble frikjent for rasisme, regner jeg med at gleden sto i taket. Er man merket, så vil arret være der selv om såret gror.
Kort tid etter gjorde Likestillings- og diskrimineringsnemnda om det fordomsfulle vedtaket fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Ambulansesjåførene i Sofienbergparken diskriminerte ikke på bakgrunn av etnisitet eller hudfarge, mente Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som også rettet sterk kritikk til likestillings- og diskrimineringsombudet.
Da det (juni 2010) ble kjent at Erik Schjenken stevnet Dagbladet, var det, i alle fall for meg, en gledens dag, selv om jeg allerede da var sikker på at Dagbladet aldri kommer til å innrømme noe som helst. Da Schjenken (mai 2011) vant over Dagbladet – og med historisk erstatning – spanderte jeg champagne på meg selv i Schjenkens navn, dog sikker på at Dagbladet ville anke. Og det gjorde de.
Så det blir nok flere dager i Borgarting lagmannsrett, og vinner Schjenken blir det vel Høyesterett. Vinner Schjenken der også, er vel neste steg Strasbourg. For Dagbladet gir seg aldri, det kan ikke media gjøre, det er deres sikre død. De lever av troverdighet, som de fleste av oss andre – men det er en troverdighet som de samme medier ”dreper” uten tilsynelatende å skjønne det selv.
Slik sett har saken bare tapere, men jeg merker meg noen som ikke har tapt noe som helst. Sylvia Brustad, Kristin Halvorsen, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Abid Raja, Anne Holt, Haddy N’jie, Beate Gangås (tidligere ombud i LDO), Mats Gilbert, LDO, OMOD, ARS, bare nevn i fleng, ingen, jeg gjentar for ingen av dem, har deres offentlige karakterdrap av Schjenken fått noen betydning.
Men det finnes en taper til. I går kom også Ali Farah en tur innom rettssaken. Slik jeg forstår det er han forlatt. Ingen vil lenger stå ved hans side. Saken har snudd.
Jeg må virkelig bare ”gratulere” til alle medvirkende, dere har virkelig klart det. Men mens dere antakelig ikke bryr dere så veldig, så er det en som har ondt av Farah. Han heter Schjenken.
(Anbefaler også Elin Ørjasæter sin blogg, da hun var tilstede på dag 1.)