Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Av Mikael Jalving
Sett fra Sverige er dansker både rasister og populister hinsides enhver fornuft. Det er derfor svensker har fått det travelt med å redde Norge
Debatten mellom Hilde Sandvik og den svenske kommentatoren Martin Aagård, foranlediget av Jon Hustads kronikk i Aftenposten, begynner og slutter med kulturminister Hadia Tajik. Det var hennes vegring mot å definere norsk kultur Hustad reagerte på, og det er hennes kulturoppfatning som slår tilbake i de politiske, industrielle, akademiske elitene i det meste av Skandinavia.
Norge skal tilbake i union med Sverige og underlegges den samme innvandringspolitikken
I Sverige er elitenes seier nesten total. I Danmark er vi sett fra Sverige både rasister og populister hinsides enhver fornuft. Det er derfor Norge blir av avgjørende strategisk og symbolsk betydning for den svenske medieeliten: Norge står på vippen og kan gå i begge retninger.
Det er formodentlig også derfor Martin Aagård har fått det så travelt med Norge: Han vil redde nordmennene fra å bli dansker. Norge skal tilbake i union med Sverige og underlegges den samme innvandringspolitikken.
Jeg vet ikke helt nøyaktig hva norsk-pakistanske Hadia Tajik står for i denne striden, men hun høres ut som et forsinket ekko fra utallige svenske ministerkolleger, som i mer enn tretti år har hatt svært vanskelig for presisere hva svensk kultur er.
Dersom disse fremadstormende teknokratene overhodet uttaler seg, definerer de svensk kultur som en multikulturell ikke-kultur. Syrere, somaliere, franskmenn, tyskere, ja alle mulige andre har kultur, men ikke vi. Ned med oss! Eller som Mona Sahlin uttrykte det i 2001: «Svenskene må gjerne integreres i det nye Sverige». Hun fortsatte lakonisk: «Det gamle Sverige kommer ikke tilbake».
Lenge har vi hatt svenske kulturministere som skammet seg over svensk kultur
Hun har helt sikkert rett. Historien er jo en stor gravplass der de gamle har det med å dø først. Men det slående er nettopp elitenes kategoriske avskrivning av svenskenes historiske bakgrunn og deres systematiske tendens til å oppfatte den aktuelle kulturen som et fravær, et vakuum, det er opp til andre å fylle.
Lenge har vi hatt svenske kulturministere som skammet seg over svensk kultur; det er blitt adelsmerket deres. Nå har også Norge fått en kulturminister som forveksler det nasjonale med det nasjonalistiske og for alt i verden ikke vil bli oppfattet som «rasistisk».
Legg merke til hvordan den svenske elitens logikk nesten alltid er å forsikre om at kultur ikke er en statisk størrelse, men prisgitt utviklingen, forandringen. Med dette blikket blir kultur konstant noe annet enn bare for et øyeblikk siden. Kulturen kan sammenlignes med den berømmelige håndsåpen: Når man griper etter den, glipper den ut av hendene.
Nå skal jeg ikke lyve. Også i Danmark har vi mange av disse forandringsagentene i politikk, media og vitenskap. Den nåværende undervisningsministeren Christine Antorini (S) blir for eksempel forvirret når hun møter dansk kultur. Etter et kort besøk i 2006 på en høyskole på Sør-Jylland der det ble sunget Grundtvig og flagget med dannebrog, noterte hun megetsigende: «På den ene siden elsker jeg Danmark som ingenting annet, på den andre siden kan jeg ikke holde det ut å si det høyt».
For politikere som Antorini, Sahlin og Tajik er forholdet til fedrelandskjærlighet i høyden ambivalent. De oppfatter gjerne lokalt overleverte tradisjoner, normer, ubevisste vaner og kulturmønstre som en løk: man kan skrelle av lag etter lag, men man kommer aldri inn til kjernen. Kjernen er borte, den var aldri der – og det å hevde noe annet er ren «høyrepopulisme».
Allerede forestillingen om en kjernekultur – Leitkultur, som tyskerne sier, er en konstruksjon, mener forandringsagentene, og ser man først slik på den nasjonale kultur, så er det eneste nordmennene har felles, er at de er ulike. Med andre ord: Fellesverdiene er fraværende. Identiteten er et virrvar. Samhørigheten er en illusjon. Norge er et sted som egentlig ikke finnes, det vil si kun i flyktige glimt, som igjen forandrer seg og omkalfatres.
Slik er situasjonen, ifølge Hadia Tajik – og Martin Aagård står like bak henne.
En av konsekvensene ved dette kultursynet er at man overlater den nasjonale scenen til folk som praler med å være urnorske, ursvenske eller urdanske, ignorerer den europeiske konteksten eller er blinde overfor problemer vi har arvet fra tidligere generasjoner.
Det nasjonale og levedyktige blir dermed kapret av nasjonalistene til skade for det nasjonale fellesskapet og muligheten for å redde det beste av det gamle med over i det nye.
Når man kaster all fortid over bord og stirrer fascinert på fremtiden, mister man noe som har vært med på å gjøre en til den man er. Den beherskede utviklingen jeg snakker om, er evolusjonær på den måten at det vedkjenner seg både sin arv og sin gjeld.
Det siste kommer naturligvis ikke på tale for ideologer som Martin Aagård. Den svenskheten Aagård prediker igjen og igjen i svenske Aftonbladet, er internasjonalistisk, multikulturell og futuristisk – og den ser med den største forakt på de landsmenn som ikke umiddelbart kjøper denne fremtidsmusikken. Kultur for meg gestalter førpolitisk tilhørighet, fordommer og det spontant selvregulerende livet som blant annet kommer til uttrykk i språket og de historiske erfaringer og fortellinger til dem som bruker og vedlikeholder språket.
Selv når det dreier seg om tilfellet Amerika, gjør dette seg gjeldende, ifølge den alminnelige utlegningen skulle det ikke være slik.
Med dannelsen av De Forente Stater tok elitene en beslutning om å grunnlegge et nytt samfunn fra en nedskrevet formel eller samfunnskontrakt med revolusjonen i 1776, men her er det viktig at et «vi» ble nevnt uttrykkelig i republikkens grunnleggelse. «Vi, folket», altså det folk som de som skrev under allerede tilhørte og tok for gitt.
Kulturens hemmelighet ligger i premisset, det gitte, det tause. Det er dette kulturminister Hadia Tajik ikke forstår.